Kolofon

Redaktør:
Fornyings- og administrasjonsminister Heidi Grande Røys

Redaksjonsgruppe:
Vibeke Kløvstad, Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning (ITU), Universitetet i Oslo
Magnus Hontvedt, ITU, Universitetet i Oslo
Gisle Hannemyr, Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo
Morten Søby, ITU, Universitetet i Oslo
Anne-Lena Straumdal, Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD)
Fred-Arne Ødegaard, FAD
Hege Gundersen, Universitetsforlaget
Bilderedaktør: Arne Svalastog
Petiter: Martin Bergesen

© Universitetsforlaget 2009, ISBN 978-82-15-01496-8 (Papirutgave)

Ebokutgave ved Arne Slåttå med hjelp av Calibre
v1.2, 26.10.2009

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Materialet i denne publikasjonen er videre tilgjengelig under følgende Creative Commons-lisens: Navngivelse-DelPåSammeVilkår 3.0 Norge. Dette innebærer at du har lov til å dele, kopiere og spre verket, samt å bearbeide (remikse) verket, så fremt følgende to vilkår er oppfylt:
Navngivelse. Du skal navngi opphavspersonen og/eller lisensgiveren på den måte som disse angir (men ikke på en måte som indikerer at disse har godkjent eller anbefaler din bruk av verket).
Del på samme vilkår. Dersom du endrer, bearbeider eller bygger videre på dette verk, kan du kun spre det resulterende verk under en lisens, som er identisk med denne.
CC-BY-SA

Innhold

1. Forord - Heidi Grande Røys
2. Vil du laste ned Web 2.0? - Vibeke Kløvstad og Tanja Storsul
3. Samfunn i kode: EDB for å ha det bra - Even E. Westvang, Simen Svale Skogsrud og Alexander Staubo
4. Offentlig informasjon skal være offentlig - Håkon Wium Lie
5. Bringing it all back home? – fremtiden for digital musikkdistribusjon - Hendrik Storstein Spilker
6. Allmennkringkasting i fremtiden - Eirik Solheim
7. Nettnøytralitet – økonomi eller politikk? - Gisle Hannemyr
8. Åpenhet lønner seg - Heidi Arnesen Austlid
9. Jeg skal være med! - Ola Berge
10. Moltemyras forbannelse - Stian Danenbarger
11. Personvern i deltakerskapte, rike medier - Gisle Hannemyr
12. Hva slags barn vil vi ha? - Elisabeth Staksrud
13. Privat 2.0 - Petter Bae Brandtzæg
14. Å vokse opp digitalt - Cathrine Tømte og Morten Søby
15. Forfattere

1. Forord

Heidi Grande Røys

På slutten av 1800-talet heldt ein verdskjend tysk fysikkprofessor eit foredrag i Universitetets aula i Oslo. Den tyske professoren var kjend for dei omfattande kunnskapane sine. Etter foredraget kom ein ung norsk student fram til professoren og sa: «Professor, eg har tenkt å kaste meg over studiet av naturvitskap.» Til det svara den tyske professoren: «Det, min unge mann, vil jeg ikke råde Dem til. I naturvitenskapen har vi nu løst de fleste problemer.» Ei fantastisk fråsegn sett gjennom brillene våre. Professoren visste kva han snakka om, for det var ei utbreidd oppfatning at med dei siste framstega i fysikken så fanst det eit sikkert grunnlag for vidare arbeid. Så gjekk det kort tid, og vi såg vitskapspersonar som Max Planck, Albert Einstein og Niels Bohr, og verdsbiletet vårt vart snudd på hovudet.

Då eg tok initiativ til det som vart stortingsmelding nr. 17 (2006–2007), Eit informasjonssamfunn for alle, gjekk vi ut til ei rekkje miljø og bad om råd og innspel til arbeidet. Kva var dei viktigaste utfordringane, og kva burde vi prioritere? Frå ein framståande norsk aktør fekk vi då følgjande råd: «I og med Internett, så er no dei viktigaste grunnleggjande elementa i IKT-utviklinga på plass. No står hovudsakleg implementering og tilrettelegging att. Nokon ny revolusjon kan ikkje forventast.» Det minner om dei tidlegare spådommane som gjekk ut på at Internett ikkje ville vere særleg levedyktig. Ein svensk kulturminister vart midt på 1990-tallet sitert over heile verda for fråsegna si om at Internett var ei døgnfluge.

Det er slett ikkje poenget mitt å hengje ut folk. Mitt poeng er at vi er midt i ei rivande utvikling. Vi er stadig vitne til overraskingar og nyskapingar. Utviklinga må framleis kunne skildrast som dramatisk. Det ser vi til dømes gjennom utviklinga av deltakardrivne, interaktive nettenester (Web 2.0, den sosiale weben). Då Internettpioneren Vint Cerf gjesta Noreg i november 2007, sa han i eit møte i mitt rådgjevande forum når det gjeld IKT-politikk – eNorge-forum – at Internett sin sosiale påverknad og økonomiske suksess kan forklarast gjennom Internett sin arkitektur og design. Det er tre gylne reglar som gjeld: Ingen eig nettet, alle brukar det og alle kan leggje til tenester. Desse skil Internett frå alle tidlegare kommunikasjonsmedium.

Når eg har teke initiativ til denne debattboka, så er det fordi vi treng ein debatt som skjerpar oss både i høve til fenomen vi allereie ser, eksem-pel til dømes knytt til tilgjenge og openheit, men ikkje minst slik at vi kan førebu oss på nye og uventa utviklingstrekk. I kjølvatnet av at brukarane har etablert nye måtar å bruke nettet på, har det vakse fram ein kultur for deling og samarbeid. Dette er eit gjennomgangstema hos dei som medvirkar i boka.

Vi har ein tendens til å skildre ulike sider ved IKT-utviklinga i vendingar som «her ligg Noreg langt framme», «Noreg er i verdstoppen» osb. Sjølv om vi, ikkje minst takka vere velstanden og kjøpekrafta vår, ofte har vore i stand til å skaffe oss utstyr og utvikle system tidleg i høve til andre land, så må vi for einkvar pris hindre at vår oljebaserte velstand gjer oss slappe og sjølvgode i staden for innovative og nyskapande. Vi ser ofte i internasjonale statistikkar at Noreg på mange område ligg godt an, men vi overser òg ofte at sjølv om vi arbeider både hardt og målretta, så er det svært mange andre land som arbeider minst like hardt og målretta som oss.

Ved å utnytte og utvikle nettet sin delingskultur brukar innbyggjarane – frå barn til eldre – nettet på måtar som ville vore utenkjelege for berre få år sidan. Nye måtar å gjere tilgjengeleg og dele informasjon på er ei utfordring både for IKT-politikken vår og for utviklinga av offentlege tenester. Ikkje minst er tilgangen til offentlege data som grunnlag for utvikling av nye tenester ei utfordring for institusjonar som har store delar av inntektene sine frå sal av informasjon. Både forretningsmodellar og tradisjonelt lukka samarbeidsmodellar vert utfordra.

Demokratisk delingskultur

Gjennom innlegga i denne boka set vi søkjelyset på nyskaping og ein demokratisk delingskultur på Internett. Den breie sosiale utviklinga av nettet vert kjenneteikna av deltakardrivne tenester som Facebook, Flickr og Wikipedia. Det er viktig å vere nysgjerrig på kvifor desse tenestene oppnår ein slik omfattande suksess og, ikkje minst, korleis og kvifor innbyggjarane bruker desse nettstadene i så stor grad. Kva slags verdi vil bruken til innbyggjarane av slike nettstader og -tenester ha for framtidas samfunnsmedverknad?

Mediebruken vert i stadig større grad fragmentert, skapande og personleg. Det er imponerande å sjå korleis nettet kan vere med på å skape internasjonale bølgjer med debatt, gjennom potensialet til nettet for medverknad og å nå ut til enorme mengder menneske på kort tid. Korleis skal ytringsfridom vegast mot personvernet på nettet? Korleis legg ein til rette for likeverdig dialog og positiv medverknad i den sosiale weben?

Open, fri og tilgjengeleg

Ei gjennomgåande oppfatning hos dei som medvirkar i denne boka er at Internett oppstod som eit populærfenomen fordi det er utvikla gjennom teknologi som var open, fri og tilgjengeleg. Kva kan det offentlege gjere for å styrkje både truverdige forretningsmodellar og fri innovasjon på nettet? Og kva forretningsmodellar bør gjelde for tilgang til offentlege data?

Sjølv om vi i Noreg er i front i Internett-utbreiing, bruk og løysingar, så har vi ingen garanti for at det vil fortsetje. Vil til dømes norske aktørar utan vidare klare seg i ein beinhard global konkurranse? Er dette ei utvikling kor «styresmakter» bør engasjere seg? Er i så fall standardisering ein reiskap for politisk styring av utviklinga? Utviklinga innan bruk av breiband har sett eit omgrep som «nettnøytralitet» på dagsordenen. Kva ligg i dette omgrepet, og er det mogeleg å sikre nøytralitet gjennom regulering?

Nettet har gitt folk flest ei plattform som gjer det mogeleg å spreie og dele ulike former for kulturuttrykk som bilete, musikk, film eller kunst på måtar som ikkje eksisterte for kort tid sidan. Dette viser at vi må tenkje nytt både i høve til eigarskap og distribusjon. Kva inneber fri programvare og Creative Commons og dei nye forretningsmodellane som desse gjer mogeleg? Og korleis skal vi sikre at den norske kulturarven kjem på nett og vert tilgjengeleg for alle?

Barn og unge i nettverkssamfunnet

Utviklinga på Internett har skapt heilt nye vilkår, mogelegheiter, farer og utfordringar for den oppveksande generasjonen. Viktige problemstillingar i boka handlar om korleis vi bør vareta rettane til barna. Dette handlar til ein viss grad om regulering og kontroll, men i like stor grad om utdanning og utvikling av kompetanse hos dei unge.

Kva er nettverkssamfunnet sine krav til kompetanse og, ikkje minst, kompetanseutvikling? Med «dataalderen» skjedde det noko fundamentalt nytt: Å kunne symje, å kunne sykle, å kunne køyre bil, å kunne rekne eller lese vert alt kjenneteikna av at når vi fyrst har lært det, så sit det, og vi treng stort sett ikkje lære det på nytt. Med datakunnskapar er det annleis: Kvart einaste år skjer nye ting som krev ei kontinuerleg oppdatering av kunnskapar. Det du kunne for tre år sidan, held ikkje i dag! Nye tenester, nye program, nye grensesnitt; Facebook, YouTube, nettbank, billetttingingar — aldri har vi vore vitne til så omfattande krav til kontinuerleg oppdatering for folk flest.

Ei utvikling som gjeld alle

For utviklinga gjeld ikkje berre den yngre generasjon. Når statsministeren, Jens Stoltenberg, legg ut profilen sin på Facebook, så skaper det fagnad i vide krinsar. For ein «cool» statsminister vi har. Men det skaper skjelvingar i det byråkratiske etablissementet! Kva vil dette eigentleg ha å sei? Er det statsministeren som er på Facebook, eller er det privatpersonen Jens Stoltenberg? Er det mogeleg å skilje mellom dei to? Og kven er det som har ansvar for å svare på spørsmål og meldingar? Dersom det er statsministeren, korleis påverkar dette forholdet til reglane og rutinane til forvaltninga? Om så alle statsrådane går på Facebook, er det då ei oppgåve for departementsbyråkratane å følgje opp? Statsministeren sitt initiativ går rett inn i dei problemstillingane som vert reiste i denne boka, og er ein utfordring: Korleis kan vi som privatpersonar, organisasjonar, verksemder og forvaltning føre delingskulturen til Internett vidare?

Ei bok til fri bruk

Med denne boka ynskjer eg å stimulere til ein fri og open debatt om viktige områder ved IKT-utviklinga, som vi alle vert påverka av, uavhengig av kva roller vi måtte ha. Eg ynskjer at så mange som mogeleg, uansett miljø eller kva politisk parti ein måtte høyre til, skal kunne engasjere seg i debatten. Eg vonar på mange innspel og reaksjonar. Desse vil vere viktige i den vidare politikkutviklinga.

Oslo, mars 2009

2. Vil du laste ned Web 2.0? – delekulturen forandrer samfunnet

Vibeke Kløvstad og Tanja Storsul

Silje er 18 år. Det første hun gjør når hun kommer hjem fra skolen, er å slå på datamaskinen. Hun sjekker raskt om hun har fått noen nye meldinger før hun tar seg en brødskive. Datamaskinen lar hun stå på. Utover kvelden går hun bortom datamaskinen med jevne mellomrom. Hun sjekker om noen har lagt ut nye bilder på Facebook eller Nettby. Kanskje laster hun opp noen bilder fra festen på fredag via en venninnes profil. Når hun har lekser, bruker hun nesten alltid datamaskinen til det – da søker hun på Google og Wikipedia for å finne informasjon. Hun finner bilder hun kan bruke som illustrasjon på Flickr, mens hun har MSN åpen og chatter med venner. De diskuterer skolearbeidet og om de har valgt en god vinkling, og spør hverandre hvor de har funnet interessant informasjon. Samtidig diskuterer de om de skal møtes, og hva som skjer senere på kvelden.

Innimellom tar hun noen avbrekk og stikker innom NRKs Urørt-sider, hvor en gutt hun liker ganske godt har lagt ut noen sanger han har laget. Hun finner musikkbloggen hans og legger inn en kommentar om at hun liker sangene hans. Hun er selvfølgelig innom Facebook flere ganger i løpet av kvelden, blant annet fordi hun ble invitert til å bli med på en quiz, og for å se på bilder en venn har lagt ut. Hun har en halvskrevet e-post åpen i et vindu, men den bruker hun litt tid på. Mormor venter på at hun skal gi lyd fra seg, og faktisk liker hun å sende mormor e-post. Men for å kommunisere med vennene er det mye raskere og mer direkte å bruke MSN eller sende meldinger på Facebook og Nettby.

Kanskje hun også er med i et spill på nettet, eller kanskje hun nettopp har lagt ut et bilde av seg selv på Deiligst.no, men det vet vi ikke sikkert, for det vil hun ikke snakke om. Hadde Silje vært gutt, hadde hun mest trolig hatt noen nedlastinger av filmer eller programvare som rullet og gikk mens hun gjorde andre ting. Som gutt ville hun stadig vært innom YouTube og sett på små filmsnutter, for eksempel tv-serier, eller sendt kompisene lenker til filmsnutter av noen kule snowboard-stunt.

Men hadde det vært helg, så hadde sannsynligvis ingen av dem vært på nett, da ville de vært ute og truffet vennene sine.

Siljes generasjon

Silje er en typisk representant for nettgenerasjonen. Sammenlignet med andre ungdommer bruker hun ikke nettet spesielt mye eller spesielt avansert. Silje er som ungdom flest en storbruker av Internett og ser nettet som en selvfølgelig del av hverdagen.

For de unge er det naturlig å bruke Internett i utviklingen av egen identitet, kompetanse og kultur. De bruker Internett til å skaffe seg informasjon, de tilfører ny informasjon, de bruker det til underholdning og de offentliggjør meninger, diskuterer sine tanker, bilder og relasjoner i ulike nettverk. I 2007 brukte i underkant av 9 av 10 norske ungdommer mellom 16 og 19 år Internett flere ganger daglig (Storsul mfl. 2008, s. 14). Mange av dem lever i økende grad et liv på nettet som er tilgjengelig for allmennheten – på en helt annet måte enn den voksne generasjonen.

Ved å studere dagens ungdom får vi kunnskap om hvordan bruken av teknologi etablerer nye kommunikasjonsmønstre. I stadig større grad ser vi at brukerne tar sosiale medier i bruk for å skape, dele og distribuere informasjon og innhold på nettet. En delekultur vokser frem, og nettgenerasjonen er pionerene.

Web 2.0 er laget av folket!

Den mest kjente betegnelsen på utviklingen av sosiale medier er buzz-ordet Web 2.0 – et relativt omdiskutert begrep. Internett ble utviklet allerede på 1960-tallet, men det var først med lanseringen av World Wide Web i 1993 at Internett ble et massefenomen. Webens første tiår var preget av å være et medium for profesjonelle innholdsleverandører. Aviser, fjernsyn og offentlige etater flyttet inn på nettet med etter hvert innholdstunge portaler. Da O´Reilly i 2003 lanserte begrepet Web 2.0, var det blant annet for å illustrere at weben i større grad ble formet av brukerne (Wikipedia 2008, O´Reilly 2005). Gjennom verktøy og nettsteder som blogger, Flickr, YouTube, MySpace og Wikipedia ble det lagt til rette for samarbeid og deltakelse. Gjennom disse nettstedene deler brukerne innhold med hverandre og knytter seg sammen i nettverk. Når brukeraktiviteten øker, det vil si jo mer innhold som lastes opp av brukerne gjennom innlegg, kommentarer, musikkfiler, filmer og bilder ved at bilder «tagges» eller wikier redigeres, – jo rikere blir nettet for alle.

Det har med andre ord ikke kommet noen ny versjon av World Wide Web som kan lastes ned. Begrepet Web 2.0 illustrerer derimot at brukerne står i sentrum.

La de tusen blogger blomstre ...

En av de første Web 2.0-tjenestene var weblogging, nå bare kalt blogging. Fenomenet skøyt fart i begynnelsen av 2000-tallet og markerte en ny æra i måten å bruke Internett på. Med bloggen kunne alle starte en web-side og ytre meninger om alt mellom himmel og jord. Bloggen ga en ny mulighet til å gjøre «mannen i gata» synlig. Blogging var likevel ikke revolusjonerende i forhold til prinsippet om å delta. Allerede fra fremveksten av Internett hadde grupper av brukere vært aktive og deltakende, gjennom ulike «usenets». Men med enkle bloggverktøy ble det mulig for alle å publisere på nettet.

Med bloggen trengte en verken å være journalist i en nettavis eller nettredaktør i en offentlig portal for å kunne skrive og mene noe offentlig på nettet – eller for den saks skyld medlem eller «cyborger» i et eget forum. Med blogging fikk massene et egnet medium, et effektivt verktøy for å synliggjøre seg selv og dele sine meninger, bilder og nettverk med andre.

Å dele kunnskap og harddisk

Med Wikipedia oppsto det et annet eksempel på en kultur der brukerne deler kunnskap med hverandre. Wikipedia er trolig det mest kjente eksemplet på en wiki. Et viktig prinsipp ved wikier er at alle involverte, når som helst, kan redigere sidene og innholdet. Derfor har ingen eierskap til sidene. Brukerne utvikler tekstene sammen, noe som gjør arbeidet mer effektivt enn om alle hadde sittet og skrevet på hver sin tekstsamling eller nettside. Wikipedia er et brukerskapt nettleksikon der alle brukere kan endre leksikonartikler som er ufullstendige eller inneholder feil, uten at noen spør om hvilken bakgrunn du har for å gjøre det. Det innebærer at det er mulig å legge inn feilinformasjon bevisst, og dette har forekommet. Erfaring viser imidlertid at slike feil som oftest rettes opp igjen ganske raskt av andre brukere.

Delekulturen innebærer ikke bare at brukerne deler eget innhold. Digitale medier gjør det også lett å dele andres innhold. En bransje som tidlig fikk merke brukernes delekultur, eller forbrukerens hang til å dele gratis, var musikkindustrien. Særlig de unge sluttet å kjøpe cd-er rent fysisk i butikken, idet de merket at andre musikkinteresserte mer enn gjerne delte musikkfiler på nettet. Dette har bidratt til store diskusjoner om piratkopiering og opphavsrett.

Nettsamfunn som sosiale møteplasser

Nettsamfunn er det nettfenomenet som har ekspandert raskest de siste årene. Nettsamfunn er sosiale web-tjenester der brukerne registrerer seg med navn eller kallenavn («nick»), bilde av seg selv og annen informasjon de ønsker å dele med andre. De bygger nettverk ved å melde seg inn i grupper, eller ved å fortelle hvem de er venner med. De kan sende hverandre beskjeder, dele bilder og videoer med vennene sine, og fortelle om hva de gjør i øyeblikket. Mulighetene er mange, og brukerne bidrar selv til å utvikle nettsamfunnene ved å utnytte dem på nye måter.

I løpet av få år har nettsamfunn vokst til å bli en av de aller viktigste aktivitetene for ungdom på Internett. Ved utgangen av 2007 brukte 7 av 10 ungdommer i Norge nettsamfunn hver dag. Legger vi til de som brukte nettsamfunn på ukentlig basis, gjaldt det nesten 9 av 10 unge (Storsul mfl. 2008). De dominerende nettsamfunnene var Facebook.com og Nettby.no. Ved inngangen til 2009 var nesten 1,5 millioner nordmenn registrert på Facebook (Facebook 2008).

Nettsamfunnene er sosiale møtesteder. De gir god underholdning og uforpliktende moro, og brukerne deler gjerne morsomme videoer med hverandre. Dessuten er nettsamfunn viktige for at folk skal kunne orientere seg i samfunnet. Ungdom forteller at deltakelse i nettsamfunn er helt nødvendig for å følge med på hva som skjer. De som ikke er medlem av Facebook eller lignende nettsamfunn, opplever at de ikke får med seg viktig sosial informasjon. Eller for den saks skyld informasjon om for eksempel studentdrevne aktiviteter som kollokvier, konserter, debatter eller politiske møter.

Mens nettsamfunn som Facebook og Nettby inviterer brukerne til å legge ut og dele mange typer informasjon, tekst, bilder og videoer, vokser det også frem enklere nettverkstjenester der brukerne raskt kan formidle korte beskjeder til nettverket sitt. En slik tjeneste er Twitter, der brukerne kun svarer på spørsmålet: «Hva gjør du akkurat nå?» Meldingene kan legges inn på web eller via sms, og de er dermed lette å oppdatere uansett hvor man befinner seg. Dette brukes åpenbart til å fortelle om nettopp hva man gjør, er på kino eller skolen, men det brukes også til andre formål. Høsten 2008 ble Twitter et sentralt og for mange viktig medium gjennom store hendelser som valget i USA og terroraksjonen i India. Twitter markerte seg rett og slett som det raskeste mediet til å melde de siste nyhetene først (Omdahl 2008).

Siljes delekultur påvirker samfunnet

Sosial web og nettsamfunn representerer et skifte fra en situasjon der avsenderen kontrollerte informasjonen som ble sendt, til en situasjon der brukermedvirkning gjennom deling og dialog får stadig sterkere betydning.

Silje på 18 er en del av nettgenerasjonen og tar deltakerkulturen for gitt. Hun bruker medieinnhold, deler med andre – og skaper selv nye medieuttrykk. Gjennom sosiale web-medier utvikler nettgenerasjonen en digital kompetanse som ikke bare handler om å beherske digitale verktøy, men å være deltaker i et informasjonssamfunn der nettverkene får større betydning og den sosiale weben blir arena for samfunnsdeltakelse. De unge skaper, deler og distribuerer informasjon og medieinnhold, og dette representerer et skifte i forholdet til mediene. Skillene mellom dem som produserer og dem som konsumerer medieinnhold blir utydelige (Jenkins 2006). Dette er endringer som vil få betydning for hvordan vi lærer, arbeider, holder kontakt med andre og deltar politisk.

Mest trolig ser vi i dag bare toppen av isfjellet i beskrivelsen av hvordan brukerne finner nye måter å dele på. Bruks- og aktivitetsmønstrene endrer seg raskt. Mens bloggen ble sett som den nye representanten for delekulturen tidlig på 2000-tallet, ble den i 2008 erklært død i Wired (Boutin 2008). Bloggene tok av fordi de var lettvinte å bruke, men kun i forhold til tekst. Bilder, lyd og videoklipp er lettere å inkludere i sosiale nettsteder som Facebook, Nettby, YouTube og Flickr. Dessuten kan brukerne der samtidig kommunisere med vennene i nettverket sitt uten å måtte skrive lange tidkrevende tekster. Det betyr ikke at alle typer blogger er døde, men de personlige bloggene ser ut til å spille mindre rolle enn det en trodde bare for noen år siden.

Det foregår også raske endringer i de sosiale nettstedene. Brukerne av et nettsamfunn flytter seg raskt til et annet dersom de opplever at en ny tjeneste er bedre, eller nettverket flytter over på en ny plattform.

Det vil hele tiden bre om seg nye typer nett- og mediefenomener – og ikke bare hos de unge. Tendensene vi ser tyder imidlertid på at prinsippet om deling i nettverk vil stå sentralt. Delekulturen er ikke bare et fenomen for noen få unge. Den er et uttrykk for at også samfunnet endrer seg. På midten av 1990-tallet ble det snakket om at vi var på vei inn i nettverkssamfunnet eller informasjonssamfunnet (Castells 1996, Webster 1995). Det er dette vi nå ser i praksis. Nettverkene de unge bygger på Facebook og Twitter, viser hvordan nettverkssamfunnet nå er en del av hverdagen for de aller fleste. De unges deling av informasjon i elektroniske nettverk viser hvordan informasjon er blitt et nøkkelgode i samfunnet.

Er gjennomsnittsskolen klar for Web 2.0?

Vi vet at Silje foretrekker å hente informasjon digitalt i mye større grad enn hun gjorde tidligere. Samtidig bruker hun gjerne flere kilder når hun tilegner seg kunnskap. Hun bruker oftere lyd, bilder og film sammen med tekst der hun får muligheter til å gjøre det – enn hun gjorde bare for få år siden.

Silje får i liten grad tatt dette i bruk på skolen. Som elever flest får hun bruke datamaskin der ca. 4 timer i uken (Arnseth mfl. 2007). Som regel brukes den i norsk eller samfunnsfag, og da er det gjerne i forhold til å søke etter informasjon eller skrive tekster, iblant har de brukt regneark også. Mange av Siljes oppgaver leveres gjennom skolens LMS (Learning Management System), noe hun for så vidt synes fungerer helt ok, men hun synes det er synd at lærerne ikke bruker LMS-en mer som et sosialt nettverk. Da kunne hun ha fått tilbakemeldinger digitalt og lagret lærernes kommentarer, og kanskje til og med fått medelever til å lese stilene hennes. Dessuten kunne hun funnet frem kommentarene neste gang hun skulle skrive en stil eller oppgave. Noe sier Silje at lærerne kanskje ikke er den gruppen det er enklest å endre. Lærerne til Silje bruker nemlig nesten ikke data i undervisningen, annet enn når de holder PowerPoint-presentasjoner. De sier at de ikke har tid til å bruke det, selv om mange av dem har egen bærbar pc og bruker den mye til eget arbeid med forberedelser og til administrasjon.

Hjemme, derimot, har Silje egen datamaskin, og hun synes det er bedre å gjøre skolearbeid på datamaskinen hjemme enn på skolen, for da har hun nok tid, og hun vet hvor alt ligger.

Skoler på nett!

Fetteren til Silje, Daniel, går på en videregående skole der både elever og lærere har bærbare maskiner med godt nettverk og bruker nettet mye i timene. Han fortalte Silje her om dagen at gjennom simuleringer på Viten.no, et nettsted for naturfag, hadde han for første gang forstått hva et DNA-molekyl er. Silje forsøkte å henge med i forklaringene hans, men tenkte at hun heller fikk se etter på Viten.no for å forstå det ordentlig. 

Daniel har dessuten digitale mapper i de ulike fagene, som han bruker til å samle, presentere, dele, vurdere og utvikle skolearbeidene sine. Dessuten vurderer læreren ham på bakgrunn av mappene. Andre elever har også innsyn i oppgavene hans i ulike faser av arbeidet, noe som føles konstruktivt siden de kan dele og samarbeide på nye måter. Daniel er dessuten ganske stolt av at han for første gang i sitt liv har sånn noenlunde orden på skolearbeidene sine – nå kan han søke opp oppgaver han har gjort, finne frem lærernes kommentarer og vurderinger på en enkel måte.

I samfunnsfag har de begynt med en egen fagwiki, der de arbeider frem all tekst selv gjennom søk i andre kilder, alt fra Internett til bøker om temaene de tar opp. Faktisk så får de mer oppdatert informasjon om en rekke temaer ved at de kan bruke forskjellige kilder enn hva de ville fått i en lærebok. Dessuten er det motiverende å skrive sammen med andre, bli korrigert og kunne supplere teksten med aktuelle filmklipp eller bilder.

Silje irriterer seg over at det virker som om det er så store forskjeller. Skolen til fetteren ligger til og med i samme fylke. Hun synes det er merkelig at lærerne ikke klarer å se alle fordelene. Vel å merke har hun hørt Daniel stønne over at ikke alle utprøvinger av nett-tjenester og verktøy er like vellykket. Da kan det virke som om de bruker masse tid på å utforme prosjektene fremfor innholdet. Men Silje skulle ønske lærerne på hennes skole ville prøvd litt mer. Hun synes det virker som om elevene er mer engasjert i egen undervisning, og at lærerne rett og slett er mer på nett på Daniels skole!

Nye former for samfunnsdeltakelse

Ida går i klassen til Silje. Ida er aktiv i elevrådet på skolen, og hun er engasjert i å styrke elevenes rettigheter. Hun sitter også i en komité i Elevorganisasjonen som jobber med å fremme felles forslag som kan bedre skolemiljøet.

Både elevrådet og skolemiljøkomiteen har egne grupper på Facebook der bare medlemmene har tilgang. Det er gjennom disse gruppene hun får innkallinger til møter. E-post bruker hun sjelden. De bruker Facebook-gruppene aktivt til å dele og kommentere hverandres ideer mellom møtene. Dessuten bruker de gruppene til å holde seg oppdatert. Når Kunnskapsdepartementet kommer med nye utspill, diskuterer de det i denne gruppen.

Når skolemiljøkomiteen vil teste hva andre elever synes om et forslag, legger de forslaget ut på nettsamfunnene ungdom bruker. Ida mener de oppnår større oppmerksomhet om saken på denne måten, og de får også innspill til hvordan de kan gjøre forslagene bedre.

Det Ida synes er rart, er at ikke også offentlige myndigheter legger bedre til rette for disse mulighetene. Hun er mer engasjert enn de fleste, og det hender derfor at hun leser oppslag på Kunnskapsdepartementets sider på nettet. Ofte finner hun interessante saker hun gjerne skulle delt med andre i Elevorganisasjonen, eller elever på skolen sin. Hun skulle ønske at hun da kunne delt slike oppslag på samme måte som hun deler avisartikler, nemlig ved å trykke på en deleknapp. Da ville hun enkelt kunne poste oppslaget på sin profil på nettsamfunnet så alle vennene hennes kunne se det, eller hun kunne lagt det ut kun til de gruppene hun deltar i, med sine egne kommentarer til om hun synes det er en god idé eller ikke.

Stoltenberg på Facebook

I det hele tatt skulle hun ønske norske myndigheter og politikere kunne lære litt mer av Obamas presidentkampanje. Kampanjen etablerte offisielle profiler på Facebook, MySpace, YouTube, Flickr, Digg, Twitter, Linkedin, BlackPlanet, Faithbase og flere andre sosiale nettsteder og presenterte bilder, taler, videoer og informasjon om hvor folk kunne stemme. Dette engasjerte mange, også ungdom som kunne spre informasjon, meninger og filmer fra Obamas profiler videre i sine nettverk, eller sende tips om gode valgvideoer til sine venner.

Ida tror norske politikere kommer til å forsøke på noe av det samme, og synes det er litt stilig at Stoltenberg er på Facebook. Kanskje også offentlige myndigheter burde tenke litt mer i de baner. Ikke ved å leke ungdommelige og kule, eller lage egne nettsamfunn, men ved å gjøre det lettere for folk å dele offentlig informasjon, videoer eller politiske vedtak med hverandre. Om folk kunne dele slike ting i de nettsamfunnene de selv deltok i, ville flere engasjere seg, tenker Ida.

Silje er snart voksen ...

Nettgenerasjonen er i ferd med å bli voksen. Silje, Ida og Daniel er allerede myndige og snart ferdig med videregående. Snart skal de velge utdanning, kanskje søke om studielån og barnehageplass, kjøpe bolig og finne ut av arbeidsmarkedet. Dessuten skal de stemme ved valg – eller de skal stille til valg selv.

Det Silje og vennene gjør på nettet i dag, er viktig fordi det viser hvordan nye bruksmønstre bryter med etablerte mønstre for samhandling. Ungdommene deler informasjon i sine nettverk. Det er ingen ting som tyder på at de vil bli mindre nettverksorienterte i fremtiden.

Når nettgenerasjonen kommer inn i arbeidslivet, vil den ta med seg mye av samhandlingsmønstrene sine, og utfordre etablerte strukturer på arbeidsplassene. Når den skal forholde seg til offentlig informasjon eller offentlige tjenester, vil den ha forventninger til en offentlig sektor som deler, ikke kontrollerer informasjonsstrømmene.

Det vil være utfordrende å realisere de mulighetene som ligger i dette. Offentlige og private virksomheter, organisasjoner og politikere vil alle måtte tenke nytt både i forhold til ekstern kommunikasjon, og i forhold til hvordan de organiserer arbeidet sitt.

Dette krever åpenhet og fleksibilitet – og en stor porsjon nysgjerrighet. Vi kan ikke vite i dag hvilke uttrykk nettverksbyggingen vil få i fremtiden, og hvilke plattformer Silje vil bygge sine nettverk på. Dette vil være en kontinuerlig utvikling – og for å forstå og tilrettelegge i forhold til den trenger vi sårt Silje og hennes kompetanse!

Referanser

– Arnseth, H.C., Hatlevik, O., Kløvstad, V., Kristiansen, T. & Ottestad, G. (2007): ITU Monitor, ITU/UiO: Universitetsforlaget.

– Boutin, P. (2008): Twitter, Flickr, Facebook Make Blogs Look so 2004, Wired Magazine 16.11, oppdatert 2008–10–20 (nettmagasin), http://www.wired.com/entertainment/theweb/magazine/16–11/st_essay (lest 2008–12–18).

– Castells, M. (1996): The Rise of the Network Society, Oxford: Blackwell.

– Facebook (2008): Advertise on Facebook. Step 3 Reach the exact audience you want, oppdatert 2008–12–18, (webskjema for å annonsere på Facebook der antall registrerte brukere fra et bestemt land fremkommer), http://www.facebook.com/ads/create/ (lest 2008–12–18).

– Jenkins, H. (2006): Convergence Culture: Where Old and New Media Collide, New York: New York University Press.

– O´Reilly, T. (2005): What is Web 2.0?, O´Reilly Media, oppdatert 2005–09–30 (nettsted), http://www.oreillynet.com/pub/a/oreilly/tim/news/2005/09/30/what-is-web-20.html (lest 2008–12–18).

– Omdahl, J. (2008): Den viktigste dekningen av Mumbai? Den lager du, Dagbladet.no, oppdatert 2008–11–27 (nettavis), http://www.dagbladet.no/2008/11/27/kultur/tv_og_medier/mumbai/terror/india/3850331/ (lest 2008–12–18).

– Storsul, T., Arnseth, H.C., Bucher, T., Enli, G., Hontvedt, M., Kløvstad, V. & Maasø, A. (2008): Nye nettfenomener. Staten og delekulturen. Rapport fra IMK og ITU/UiO (nettversjon), http://www.media.uio.no/forskning/prosjekter/nettfenomener/PDF/RapportNyeNettfenomener.pdf (lest 2008–12–18).

– Webster, F. (1995): Theories of the Information Society, London: Routledge.

– Wikipedia (2008): O´Reilly Media, oppdatert 2008–11–21 (nettleksikon), http://en.wikipedia.org/wiki/O´Reilly_Media (lest 2008–12–18).

3. Samfunn i kode: EDB for å ha det bra

Even E. Westvang, Simen Svale Skogsrud og Alexander Staubo

Uten noen form for plan eller hensikt snublet vi inn i det nye, foreløpig navnløse yrket vårt. I 2004 hadde vi lagt mediebedriften vår på is og tatt noen sabbatsår for å hengi oss til ulønnsomme, kontemplative sysler som å skrive bøker, forske og lage kunst og sånn. Da vi i denne prøvetiden startet den sosiale kulturkalenderen Underskog.no, så vi det kun som en dyr, men spennende, hobby. I løpet av utviklingsprosessen oppdaget vi at vi faktisk hadde laget et overraskende godt verktøy for deling, samarbeid og samtale, og at slike verktøy hadde potensial til å gjøre Norge til et nytt og enda bedre sted.

Å snuble inn i en «åpen utviklingsprosess»

Oslo er en liten by med et stort og uoversiktlig kulturtilbud. Er du opptatt av å få med deg det beste på tvers av uttrykksformer og scener, er du nødt til å ha gode kontakter i de fleste miljøer. Er det lenge siden du har snakket med samtidsmusikkvennene dine? Da har du trolig gått glipp av flere glimrende konserter. Har den eneste noisevennen din fått unge? Du kan bare glemme å få med deg at Ryfylke har et samarbeid med det polske OL-laget i rytmisk sportsgymnastikk i kjelleren på Hausmania. Vi registrerte nettadressen Underskog.no der vi ville lage ett eller annet som kunne samle alle nisjekulturvennene våre på én side, slik at vi kunne ha glede av oversikten deres til enhver tid – også i perioder hvor vi kanskje ikke hadde tid til å være så mye ute i byen og møte alle sammen.

Dette var i 2004 en gang, praktisk talt silurtiden hva gjelder Norges forhold til personlig publisering og sosial programvare. «Ingen» seriøse nordmenn delte noe som helst på nettet. Nettsamfunn var sjekking, chatting var for tapere og nettdebatt en måte nettavisene kapitaliserte på kverulanter og psykiatrisk raseri. Personlige hjemmesider handlet om katter og «nyttige lenker», og Facebook var fremdeles på fosterstadiet. På den annen side: Noen pionerer hadde begynt å bruke MySpace til å oppdage sære artister, og et knippe optimister hadde så vidt opparbeidet mot nok til å påstå at blogging var kommet for å bli.

Det eneste mønsteret vi kjente til for uformell dialog mellom folk som faktisk hadde noe å bidra med, var bloggen. Vi var glade i Metafilter, en gruppeblogg der rundt ti tusen medlemmer til stadighet skapte innhold av høy kvalitet, uten at det så ut til å foregå noe redaksjonelt arbeid. Derfor forestilte vi oss Underskog i utgangspunktet som en slags superblogg, der man ikke bare kunne blogge og diskutere, men også hadde mulighet til å legge arrangementer inn i en felles kalender. Fra fotodelingstjenesten Flickr hadde vi sett at det også var gøy å kunne legge til andre medlemmer i en venneliste og bruke denne til å følge ekstra godt med på hva dine egne venner bidro med og anbefalte. Realistisk så vi for oss en obskur nettside med rundt 200 brukere.

Vi utviklet i løpet av en måneds tid en røff første versjon og inviterte et titall venner til en lukket prøvekjøring. Tanken var at vi skulle luke ut feilene og ferdigstille løsningen i samarbeid med denne gruppen, og så var liksom Underskog ferdig og vi kunne avslutte prosjektet med en slags offisiell åpning. Men prosessen var fruktbar. Vi fikk luket ut feil, og testgruppen begynte å fôre oss med smarte forslag som stadig vekk åpnet nye dører i hodene våre. Det ble klart at utviklingsprosjektet ville fortsette en stund, så vi utvidet langsomt testgruppen til rundt hundre personer, mens vi fortsatte å utvikle tjenesten med utgangspunkt i testgruppens innspill.

Siden den først gruppen var identisk med våre nærmeste omgangsvenner, foregikk samarbeidet ansikt til ansikt, men etter hvert som gruppen vokste, flyttet samtalene seg inn på nettstedet. I løpet av kort tid var skogen blitt et samarbeidsverktøy som handlet om sin egen utvikling. Vi levde fremdeles i den tro at vi snart ville være ferdige, men de gode innspillene fortsatte å strømme inn, og vi jobbet dag og natt med å forme tjenesten rundt den langsomt voksende testgruppen.

Vi hadde latt utviklingsprosessen utfolde seg i verktøyet som egentlig var ment for kulturdeling – men etter hvert som skogen vokste seg moden til oppgaven som kulturdelingsverktøy, ble det et problem at de to svært ulike prosessene måtte konkurrere om oppmerksomheten. Da vi ble nødt til å bygge om tjenesten slik at den fikk sin egen permanente sidevogn for utviklingsdialogen, innså vi (med en viss begeistring) at vårt arbeid aldri ville være over. Den dialogdrevne designprosessen var blitt en integrert del av Underskogs natur. Et eget miljø med den nødvendige kompetansen og investeringen formet seg rundt designprosessen, mens hovedgruppen for alvor kunne hengi seg til kjerneaktiviteten: kulturdeling.

Denne måten å samarbeide med brukerne sine på var ikke utbredt i 2005, men er blitt en selvfølgelig del av mange av de vellykkede sosiale nettjenestene som har dukket opp de senere årene. La oss for anledningen kalle det en «åpen utviklingsprosess», og selv om vi for vår del snub-let over metoden i forbindelse med utviklingen av programvare, er det en form som trolig kan egne seg i et bredt spekter av utviklingsprosesser:

Fordi vi begynte med en liten vennegruppe, var vår holdning til prosessen selvsagt fra starten vennlig, åpen og ydmyk. Etter hvert som gruppen vokste, ble vår tilnærming gradvis mer strukturert:

Ved rundt 300 medlemmer hadde vi noe man kunne betrakte som en komplett tjeneste. Kulturkalenderen var blitt en verdifull oversikt. Og fordi man med Underskog ikke bare kan se hva som skjer i byen, men også hvem som planlegger å gå på de ulike arrangementene, opplevde vi at tjenesten forandret måten byen fungerte på. Du gikk på et lite loppemarked på Lakkegata skole og møtte plutselig kjentfolk der fordi de hadde sett på Underskog at vennene deres skulle dit. Hvis du ville på en eller annen konsert i helgen, kunne du sjekke hva vennene dine anbefalte og samtidig avtale en tur på bar i forkant med dem som skulle dit. Allerede på dette stadiet kom du deg rett og slett på bedre kulturarrangementer og fikk kost deg sammen med et bredere utvalg av vennene dine.

Det var ikke så underlig at vi opplevde det slik ettersom det var vi som hadde invitert alle sammen. Vi hadde fått nettsiden vi ønsket oss med alle miljøene våre rundt oss. Men alle andre ville sjokkerende nok også ha inn sine venner, og deres venner ville visst gjerne ha inn sine venner igjen. Straks skogen tippet over grensen og ble en nyttig tjeneste, satte nettverkseffekten inn og det oppsto et raskt voksende ønske om å få inn stadig flere folk. Skremt så vi medlemstallet passere vår høyeste forventning om 500 medlemmer med en viss fart. Plutselig satt vi der med en åpen utviklingsprosess, med helt fremmede mennesker, og på et stadium der vi egentlig trodde vi ville bli tvunget til å stenge dialogen og styre prosessen videre på diktatorisk egenhånd. Men fordi det var etablert en kultur for dette samarbeidet, og de nye deltakerne en etter en tilpasset seg denne, fortsatte arbeidet relativt uforandret, og det fungerer fortsatt utmerket med de snart 17 000 medlemmene vi har i skrivende stund.

Fordi Underskog begynte som en liten «klubb» mellom nære venner og kulturen har vokst ut fra dette, ser man fremdeles at Underskogere behandler hverandre etter mange av de samme sosiale reglene man bruker for venner. Det er for eksempel ikke kutyme å ta markedspris hvis man selger noe «i skogen», og mange gir bort verdifulle gjenstander til vilt fremmede mennesker – fordi det usagte premisset for deltakelse er at alle på Underskog er «venner». Fordi så fryktelig mange ville være med, og premisset var at Underskog skulle være gratis og reklamefritt, har vi heller aldri kunnet avslutte «prøveperioden» – så det er fremdeles slik at skogens vekst er styrt ved at medlemmene får tildelt invitasjoner som de så sender til sine venner og bekjente.

«Statsmenn» i et vannglass

Da vi rundet tusen medlemmer, oppsto en del sosial friksjon. Folk som ikke engang kjente noen som kjente noen som kjente oss, begynte å dukke opp. Hvem pokker var vi? Hva var egentlig vår motivasjon med dette prosjektet? Kunne man stole på oss? Var vi dumme eller smarte? Slemme eller snille? Hva var vårt mandat, og hvem skulle få penga når vi solgte vidunderet til Google?

Grenser ble testet, og mistenkeliggjørende samtaler pågikk. I første omgang en veldig provoserende opplevelse. Her har man invitert til en fest og spanderer selv all ølen og så kommer folk og setter spørsmålstegn ved deg, som om du kombinerte de verste egenskapene ved Adolf Hitler og Bill Gates. Vi som bare hadde lyst til å være glade anarkister og åpne en selvstyrt offentlighet for dem som trengte å gi hverandre bedre tilgang til de smaleste stripene av kulturlivet. Vi som så oss selv som liberale grenseoverskridere, så oss selv tvunget inn i rollen som grensesettere. Våre intensjoner og vår praksis ble satt på harde prøver av våre venners venners venner og deres venner.

Vi ble tvunget inn i rollen som en slags mikrostatsmenn i et vannglass. Vi hadde all makt, men ønsket å bruke den i fellesskapets interesse. Vi måtte overbevise om våre gode intensjoner, og gjøre det uten å vise oss fornærmet eller krenket. Det føltes urettferdig å sitte oppe om natten og forklare ens intensjoner i endeløse debatter, eller å diskutere moderasjonspraksis med folk som på død og liv mente at det måtte være helt nødvendig å kunne slenge rundt seg med likbilder og pornografi på et nettsted som oppkastet seg til møtested for «underskogen». Vi ble tvunget til å formulere vår praksis som forvaltere i form av mer eller mindre konsekvente prinsipper. Mens vi på egen hånd hadde drevet frem en åpen utviklingsprosess om de tekniske rammene, ble vi kjeppjagd inn i en tilsvarende prosess om hvilken praksis som skulle gjelde. Vi hadde oppriktig talt forventet å få stå uutfordret som uendelig romslige glad-anarkister, men det var selvsagt naivt.

I ettertid ser vi jo at de kritiske spørsmålene og nådeløse utfordringene var et tegn på suksess. Det er tegnet på at folk er i ferd med å «flytte inn» i en tjeneste at den overskrider sin rolle som web-tjeneste. Underskog var ikke lenger bare en glorifisert blogg eller en web-side med kalender. I vannglasskala hadde en samfunnsdannelsesprosess begynt. Maktas legitimitet og grenser måtte gås opp. Sosial praksis måtte utprøves og etableres. Denne skittstormen som varte i nesten et år, representerte rett og slett overgangen fra nettside til samfunn.

Det var i denne fasen vi hadde våre beste muligheter til å befeste den gode kulturen som lå i Underskogens grunnfjell. Som noviser i samfunnsdannelse gjorde vi mange feil og levde i lange perioder under rene Fluenes Herre-tilstander. Irriterende tregt gjorde vi de nødvendige mentale koblingene mellom denne prosessen og den åpne designprosessen vi allerede behersket så godt. Dette var jo den samme dynamikken, men i stedet for å designe programvare handlet denne prosessen om «designet» av hvordan vi skulle oppføre oss på Underskog. En tjeneste som Underskog består ikke bare av programvare, men er også en sosial praksis. Den skulle også utformes i en tilsvarende åpen prosess.

Vi ble flinkere til å demonstrere ydmykheten vår, be om råd, innrømme feil og formulere avgjørelsene våre offentlig. Siden Underskog ikke er noe forretningskonsept, men en presang og en hobby, var jo vår motivasjon først og fremst å ta vare på Underskog som et interessant, konstruktivt og levende nettsted som vi selv trivdes med å bruke. Og selv om vi aldri har gitt fra oss noe av vår «diktatoriske makt» på Underskog, er det jo klart at vår smule maktbase ligger i at medlemmene trives og bidrar, og at vi dermed først og fremst er motivert til å lytte til de medlemmene vi synes bidrar til at Underskog er et godt sted og forvalter skogen i tråd med deres behov og interesser. Vi tror det etter hvert ble tydelig at dette var vår posisjon. Alle kunne dermed puste rolig ut og stole på at vår frykt for å ødelegge et nettsted vi selv elsket å bruke, garanterte for at vi ville forvalte det forsiktig og ikke misbruke deres tillit. I dag er kulturen på Underskog så etablert at det ikke lenger er noen grunn for oss til å leke politimenn eller statsmenn. Kulturen er robust og selvregulerende, og vi kan stort sett nøye oss med å være litt forsiktige skogvoktere og ellers kose oss med å bruke tjenesten som helt vanlige medlemmer.

Tidligere har vi vært vant til å jobbe med «verk». Vi har fått bestilt en museumsutstilling, et spill eller et TV-program og sittet i kjelleren vår og forvandlet litervis med espressokaffe til én og én ting som vi sender ut i verden på egen hånd. Når verket er ferdig, sender man det fra seg, og om noe er svakt eller galt er det bare «bedre lykke neste gang» og prøve å ta med seg lærdommen. Hvordan folk opplever og bruker det du har laget, kan bare i liten grad nedfelles i verket – neste gang lager du jo noe annet.

Vi startet Underskog i samme ånd, med en nettside som endelig destinasjon. Men å lage et sosialt nettsted handler nesten ikke om å lage et nettsted i det hele tatt: Det handler om å utvikle en kultur, en sosial prosess og verktøyet som understøtter den. Underskog er meningsløst som teknologi. Den egentlige Underskogen er et byggverk i hjernebarken på oss som deltar.

Origo.no: skogen for alle

Vi opplevde at Underskog raskt endret måten byen fungerte på for oss. Vi hadde vært fødselshjelpere for et verktøy og et mikrosamfunn som bidro til å gi oss flere gode kulturopplevelser med flere hyggelige mennesker enn tidligere. Underskog hadde også utviklet en god samtalekultur og blitt et sted vi brukte til å tenke høyt sammen med fine folk. Her diskuterte lesere litteraturkritikk med litteraturkritikere og forfattere. DJs diskuterte amerikansk utenrikspolitikk med statsvitere og bedrevitere, og Lillebjørn Nilsen skrev limericks linje for linje sammen med folkemusikere og SINTEF-forskere. Det var ærlig talt blitt et lite anarkoparadis. Og det som representerte en helt radikal vending i forhold til våre forventninger, var at folk med faglig tyngde, litt makt og en slags posisjon endelig var villige til å delta i åpne elektroniske samtaler med likemenn, lekfolk, motstandere og idioter. Samtidig fikk vi høre fra foreldrene våre, ivrige brukere av Underskog, at det var en befrielse å kunne delta i så mange interessante samtaler uten å måtte drasse på alderen sin.

Men Underskog er litt juks. Alle medlemmene må være invitert av et eksisterende medlem, så det er vanskelig å vite om det er den sosiale forankringen i virkelighetens sosiale nettverk, eller om det også er egenskaper ved sjangeren, verktøyet og tilblivelsesprosessen som bidrar til dette. Vi visste at det ville bli vanskelig å åpne eller utvide Underskog på noen grunnleggende måte. Siden Underskog i seg selv var en gave, ble dette en del av rammen og kontrakten, og når man har etablert en praksis overfor 16 000 mennesker, er det verken trivielt eller trygt å forandre premissene i ettertid.

«Maktadi» og «Tidadi»

Mens vi jobbet med Underskog, skrev vi opp ideer til andre ting vi kanskje en dag kunne få tid til å lage på whiteboardet som hang bak oss. Det vi hadde øverst på lista, var Maktadi og Tidadi. Maktadi tenkte vi skulle støtte prosesser i lokaldemokratiet og gjøre det enkelt for pressgrupper å føre en dialog med lokalpolitikere og kommunestyret. Tidadi skulle koordinere enkel logistikk for familier og lag.

Siden Underskog ble et referansepunkt for sosial programvare i Norge før Facebook ankom, var vi i den lykkelige posisjon at vi stadig ble oppringt av en del velbeslåtte mediekonserner som godt kunne tenke seg «noe sånt som Underskog». Det var en del forutsetninger vi tok med oss i denne prosessen. Vi hadde lyst til å gjøre noe med asymmetrien i makta mellom folk og redaksjoner når medier skal slippe folk til. Vi hadde lyst til å eksperimentere med strategier for å høyne samtalekvaliteten i avisene. Og ikke minst så vi det som en nødvendighet at de som bidro beholdt eierskapet til ytringene sine.

Vi kjenner jo nesten ingen utenfor Oslo og Larvik selv, så vi trengte noen med kontaktnett over hele landet. For å engasjere pressgrupper og lokalpolitikere trengte vi også et samarbeid med lokale medier. Vi er oppriktig talt ikke så orientert om eierstrukturen i den norske medie-bransjen, men da vi fikk en telefon fra A-Pressen Lokale Medier ble det raskt klart at deres ønsker og våre ambisjoner var en god match. Vi var usikre på om et sosialt nettsted etablert i samarbeid med et mediekonglomerat ville kunne møtes med samme entusiasme og raushet fra brukerne, men uansett ville vi trenge tilgangen til A-Pressens folk, penger og mediekanaler for å oppnå det vi ønsket, så vi valgte å satse.

Vi slo sammen Maktadi og Tidadi under paraplyen Origo. Origo skulle bli et gratis, åpent verktøy for samtale, samarbeid og deling for norske ildsjeler, lokalsamfunn og interessegrupper. Vi satte oss noen mål med utgangspunkt i de beste opplevelsene på Underskog:

Det skulle være mulig å samarbeide «i hemmelighet» i lukkede rom, publisere bidrag kun rettet mot interessefellesskapene eller egne sosiale nettverk – men når man ønsket det, skulle systemet også hjelpe folk til å få oppmerksomhet rundt saker de mente var relevante i offentligheten.

For å få folk med posisjon i tale, ønsket vi å tilby en sikkerhet rundt identitet og roller. Det skulle være svært vanskelig å delta i debatter med parallelle identiteter, og man skulle kunne få sitt virkelige navn og offisielle roller bekreftet, slik at man kunne signere sine bidrag trygt og synliggjøre hvilken rolle de var uttalt i kraft av.

Vi ønsket også i så stor grad som mulig å gi brukerne eierskapet til sine egne ytringer. Det opphavsrettslige er for så vidt enkelt: Det foregår ingen automatisk overføring av opphavsrett når man bidrar på Origo, det eneste Origo forbeholder seg, er en ubegrenset distribusjonsrett i sammenheng med tjenesten Origo. Skal bidraget videreformidles i andre sammenhenger, må det innhentes samtykke spesielt.

Vi ønsket i størst mulig grad at brukerne skulle føle ansvar for ytringsrommene de opprettet på Origo, og dermed måtte de også få eie og forvalte disse i så stor grad som mulig. Et referansepunkt her ble bloggetjenester som Blogspot og Wordpress der man kan opprette sin egen blogg og legge den ut på et eget domene med sin egen identitet og design. I slike tjenester er det bloggerne – ikke tjenesteleverandøren – som oppleves som avsender og ansvarshavende.

Det var denne effekten vi ønsket å oppnå med konseptet «soner». Origo er delt opp i soner. Hvert ytringsrom er en sone med sitt eget navn, sine egne moderatorer og innen visse grenser sin egen design. Alle som ønsker det kan opprette soner og invitere andre brukere til å forvalte dem sammen med dem. Sonene kan legges ut på egne domener, slik at de i praksis kan oppleves som egne nettsider med egen forside og medlemsliste. Samtidig beholder sonene mange av de egenskapene som kjennetegner «grupper» på Facebook eller Nettby: Samtidig som du har fått din egen nettside og i praksis ditt eget lille nettsamfunn med din egen medlemsliste, er sonen fremdeles en del av Origo-systemet. De som ønsker det kan bruke Origos sentrale verktøy til å oppdage soner og følge med på aktiviteten i alle sine soner, og gjennom de sosiale båndene man oppretter på tjenesten, følger man også med på hva venner og kontakter gjør på soner man ikke nødvendigvis selv er engasjert i.

Ved inngangen til 2009 hadde Origo kollektivt 3581 slike «forsider». Hver og en av dem en inngang til hele Origo-systemet, men produsert og moderert av vertskapet og medlemmene i sonen. Noen soner er hjemmesider for små og store organisasjoner som f.eks. Rælingen FrP, Hordaland SV, SlowFood Lofoten, andre er geografiske som Heia Ballstad eller Mårråkbøgg, mens noen igjen er tematiske som TV Filter, Tankesonen, Rikspolitikken og «Rettssikkerhet og demokrati».

Responsen sikrer vi ved at medlemmenes inngang til Origo går gjennom deres personlige forside. Der får man til enhver tid oversikt over hva som er nytt i sonene sine, hva venner og bekjente har publisert eller gjort samt nye bevegelser i samtalene man deltar i. Denne oversikten bidrar til at man veldig raskt kan få respons fra relevante samtalepartnere.

Lokalavisene rundt i landet driver sine egne soner på Origo. Disse sonene samler offentlig innhold fra alle soner og enkeltmedlemmer i sin region. Dersom Heia Ballstad legger ut et arrangement på sonen sin og merker dette som offentlig, vil det automatisk dukke opp i den samlede oversikten i lokalsonen Lofotliv. Når arrangementet nærmer seg, dukker det også opp både i Lofotpostens nettavis og i papiravisa.

En sone som lykkes i å holde en tone og kvalitet som avisenes redaktører kan forholde seg til, kan forvente å få sitt innhold jevnlig eksponert i deres offentligheter og ofte helt inn i papiravisene. Redaktørene har ikke redaktøransvar eller moderasjonsmyndighet i medlemmenes soner, men de kan velge hvilket innhold de ønsker å gi ekstra oppmerksomhet. På den måten slipper redaktørene å opptre som kvalitetsfascister overfor sine lesere, samtidig som alle får anledning til å si sitt og de sonene som oppleves som mest relevante på sikt, får flest lesere uavhengig av hvem som sitter i redaktørstolen.

Alt dette kunne i prinsippet vært mulig ved å kombinere eksisterende verktøy, dersom man har god tid og teknisk kompetanse. Det genuint nye er at vi tilbyr en komplett, brukerstyrt infrastruktur som er så enkel at selv bestemoren din kan være med på å strukturere offentligheten.

Vi så dette nylig da «Tankesonen», en populær sone for filosofi og livssyn som ble startet og drevet av den 70-årige dikteren, maleren og pensjonisten Roar Guldbrandsen fra Førde, ble offer for en hel del gneldrete debattanter. Selv ønsket han ikke å gripe inn enda mange av sonens deltakere opplevde at tonen ødela de gode samtalene. I et forsøk på å redde den verdifulle møteplassen ble det opprettet flere alternative soner med løfter om strengere moderering, men det var først da Roar selv opprettet «Tankesonen uten skjellsord» at det løsnet. Mange flyttet over til den nye tankesonen, men trusselen om fraflytting tok brodden av gneldrerne, og brukerne rapporterer i skrivende stund at tonen er betydelig moderert i begge fora.

Origo er fremdeles under utvikling. På sonen Vaktmesterkontoret har vi daglig dialog med brukerne våre og ruller ut endringer og nye muligheter flere ganger i måneden med ett mål for øye: å få på plass en verktøykasse som lar medlemmene våre bygge stadig bedre samfunn.

Ydmykhet i møte med det ukjente

Vi sitter av og til med en følelse av at åpne samtaler om de større forholdene i samfunnet får en negativ tone som nærmest grenser til det paranoide. Dette forsterkes når deltakerne er preget av en følelse av avmakt. Man tror at all makt er inkompetent, korrupt eller ond. Det er lett å forestille seg hvordan politikerforakten kan vokse ut av denne opplevde avmaktsposisjonen.

En stor oppgave for Norge som samfunn bør derfor være å bygge en kultur for samtaler som åpner for nysgjerrig, ydmyk samtale om det man er uenig om. Vi tror at sosial programvare på sikt kan være med på å hjelpe frem denne holdningen – samtale som skaper innsikt og fremskaffer informasjon om problemstillingene man står overfor. Derfor er det en slags misforståelse at rammen for mange av samtalerommene på nett er «debatt». Mye tyder på at den jevne nordmann opplever debatter som en argumentasjonskonkurranse og det å eventuelt skifte mening som et personlig tap.

Om premisset for diskusjonen er at de man omtaler bare er representert ved fordommene våre – det være seg politikeren, innvandreren eller småbonden – står man fritt til å raljere som man vil. Med en gang disse andre selv deltar i samtalen, blir dette vanskeligere. Vi begynner å få mange eksempler på det brå væromslaget som oppstår der hvor de som er gjenstand for samtalen selv dukker opp for å målbære egne interesser. På Underskog hadde vi en kjedelig, gneldrete samtale om hvor håpløse alle norske litteraturkritikere var. Tonen snudde brått etter at et par av disse selv deltok med ydmykhet og tålmodighet. Debatten endret seg fra en begredelighetsskildring til en mer konstruktiv utforskning av hva man opplevde var dårlig, og hva som kanskje egentlig ikke var så ille når man så litt nærmere på det. Litteraturkritikerne kunne ta med seg et par brukbare innspill fra samtalen, samtidig som debattantene fikk sine syn nyansert.

Noen politikere har begynt å bruke Origo til å delta i debatten om lokalsamfunnet. Ved inngangen til 2009 hadde folk med politikerrolle levert over 16 000 bidrag til Origo. Det er veldig godt for debattens tone å oppleve at de som er i posisjon lytter og tydeliggjør at man ikke bare sitter foran Redaksjon 1 og hytter en selvrettferdig neve mot åndssvake maktpersoner – men at man har å gjøre med virkelige mennesker som kan ta feil, lytte og være i dialog. Folk som først og fremst ønsker å gjøre et nyttig stykke arbeid for samfunnet sitt. På sitt beste løfter lokalavisen frem dagsaktuelle problemstillinger, borgerne bidrar med sine ønsker og opplevelser, og politikerne lytter, nyanserer og tar med seg synspunktene inn i den politiske prosessen.

Vi vil påstå at de fleste av oss fremdeles opplever Den Store Samtalen om Norge først og fremst som en kollektiv enetale en økonomisk og politisk elite fører overfor oss gjennom tradisjonelle enveismedia. Et håp er at verktøy som Origo, Underskog, Twitter, Facebook, Flickr, Blogger, MySpace og nye generasjoner av norske nettaviser kan være med på å jevne ut feltet og gi oss opplevelsen av at alle som bryr seg faktisk har tilgang til samtalene som former Norge.

4. Offentlig informasjon skal være offentlig

Håkon Wium Lie

Overskriften virker meningsløs dersom man ikke ser tvetydigheten i ordet «offentlig». Det kan bety flere ting på norsk: noe som alle har tilgang til, eller noe som har med stat og kommune å gjøre. Jeg mener ordet forplikter, og i denne artikkelen vil jeg argumentere for at offentlig finansiert informasjon av allmenn interesse som hovedregel skal gjøres offentlig tilgjengelig. Gratis. På nett.

Hovedargumentet for å kreve slik offentliggjøring er økonomisk: Når man som skattebetaler betaler for produksjon av informasjon, er det rimelig å kreve tilgang til informasjonen i etterkant. Vi betaler eksempelvis stortingsrepresentantene for å lage lover, og da er det rimelig å kreve at lovene skal gjøres gratis tilgjengelig. Et annet viktig argument er verdiskaping. Ved å publisere grunndata fritt på nett kan nye virksomheter bygge nye produkter oppå. Mange virksomheter vil eksempelvis kunne ta i bruk kartdata på sine nettsider. Dette fører til bedre tjenester for innbyggerne og med tiden økte skatteinntekter.

Det finnes dog eksempler på offentlig produsert informasjon som ikke bør publiseres åpent for alle. Sykejournaler, karakterbøker, Kongens reiseplan, og detaljert oversikt over Forsvarets våpensystemer er informasjon som vi alle har betalt litt for å produsere. Likevel bør ikke denne typen offentlig informasjon legges fritt ut på nettet. Personvern og rikets sikkerhet er verdier vi verdsetter i Norge, og slik bør det fortsatt være.

For å gjøre diskusjonen mer konkret vil jeg beskrive noen relevante eksempler på offentlig informasjon som jeg mener bør publiseres fritt.

Norges lowwwer

Norges loWWWer var et dugnadsprosjekt for å få lover på nettet.

Høsten 1994 var nettbruken i Norge fortsatt lav. En institusjon som lå langt framme ved å tilby informasjon i elektronisk form, var Lovdata. Lovdata er en stiftelse opprettet av Justisdepartementet og Det juridiske fakultet i Oslo for å tilby oppdatert rettslig informasjon, f.eks. lover og dommer. For å få tilgang til norske lover i 1994 måtte man enten kjøpe papirutgaven eller tegne et kostbart elektronisk abonnement hos Lovdata.

Noen av oss mente den gangen at det var urimelig å måtte betale for å få tilgang til norske lover. For å endre situasjonen startet vi et dugnadsprosjekt som fikk navnet Norges loWWWer. Frivillige skannet og tastet inn lover som ble gjort fritt tilgjengelig på vebben. Lovdata endret raskt sin prispolitikk og la selv ut norske lover fritt på nettet. Lovdata er bedre rustet til å holde lovsamlingen oppdatert enn et dugnadsprosjekt. Likevel viste Norges loWWWer at mange nettbrukere er motivert til å bidra til publisering av nyttig informasjon. Som en kuriositet kan det nevnes at Norges loWWWer fortsatt er tilgjengelig, og sidene er nå blant nettets eldste.

Ved raskt å endre praksis viste Lovdata sunt skjønn. Stiftelsen har dog ytterligere forbedringspotensial. Lovdata tar fremdeles betalt for tilgang til annen juridisk informasjon, f.eks. kjennelser fra lagmannsretten. Jeg mener denne typen informasjon også må kreves publisert fritt, da det er offentlig finansert informasjon av allmenn interesse. Der er eksempelvis urimelig at den fornærmede part i en straffesak skal måtte betale for elektronisk tilgang til dommen.

Lovdata nekter også andre å lage nye tjenester basert på lovene de publiserer. Såkalt «videre distribusjon» og bruk i «søkbare databaser» er ikke tillatt. Det gjør det umulig for andre å eksempelvis lage en bedre søketjeneste for lover, eller kombinere juridisk informasjon med kartdata for å vise hvor lover brytes.

Ibsens samlede verker

Norges forskningsråd har bevilget omkring 60 millioner kroner til et prosjekt for å digitalisere Henrik Ibsens samlede verker (HIS). Arbeidet foregår i regi av Universitetet i Oslo. Aschehoug, et privat forlag, har fått tilgang til resultatene av prosjektet og publisert disse i bokform basert på datafiler som HIS har produsert. En komplett utgave på papir koster ti tusen kroner.

Når man deler ut 60 millioner offentlige kroner til et forskningsprosjekt, mener jeg samfunnet må kunne kreve å få noe tilbake. Når det offentlige betaler for at noen taster inn Ibsens tekster, må man kunne kreve at tekstene offentliggjøres. Gratis. På nett. Så er ikke tilfelle med HIS-prosjektet.

Dersom man spør Norges forskningsråd om de ikke har stilt krav om allmenn publisering, får man som svar at HIS-prosjektet «ikke på noe punkt bryter med den kontrakt som er inngått med Rådet». Dersom man spør om å få se kontrakten, får man beskjed om at den er unntatt offentlighet.

Et mulig argument mot å publisere Ibsen på nett er at dette ville svekket interessen for papirutgaven. Dersom man kan finne teksten gratis på nett, hvem vil da kjøpe papirutgaven for ti tusen kroner? Uansett om tekstene ligger på nett eller ikke, er nok Ibsen-opplaget på papir svært begrenset. Aftenposten rapporterte i desember 2008 at det bare er solgt om lag hundre eksemplarer av hvert bind. Noen bøker fra eller til spiller derfor liten rolle. Ved å publisere på nettet vil man derimot kunne treffe et stort publikum, og langt flere vil få glede av offentlige forskningskroner.

Det hører med til historien at HIS-prosjektet selv har planer om nettpublisering, men krever nye bevilgninger for å gjøre dette. For å unngå slik gisseltaking i fremtiden bør Norges forskningsråd sikre at alle kontrakter inneholder en klausul om publisering av resultater. Jeg mener også at forskningsrådets kontrakter bør være offentlig tilgjengelige.

Kart

Med omlag 500 000 fritidsbåter i Norge har mange av oss behov for sjøkart.

Kart er en informasjonstype som interesserer mange i dette landet. Turgåere, bilister og båtførere er blant dem. Tilgang til oppdaterte kart er viktig for sikkerheten til lands og vanns. Eksempelvis kunne Rocknes-ulykken, der 18 personer omkom, vært unngått dersom skipet hadde oppdaterte elektroniske sjøkart om bord.

I Norge er det Statens kartverk (Statkart) som har ansvar for å utvikle grunndata som kart bygges på. Dette arbeidet er i stor grad finansiert av offentlige midler. Eksempelvis bruker Statkart årlig om lag 150 MNOK på å utvikle og vedlikeholde sjøkart for norskekysten. De har også noen inntekter: I 2005 tjente de 1 MNOK på salg av elektroniske sjøkart og om lag 8 MNOK på salg av papirkart.

Til sammen utgjorde altså inntektene om lag 6 prosent av utgiftene i 2005. Skattebetalerne betaler da 94 prosent av utgiftene for å vedlikeholde norske sjøkart. Likevel må norske båteiere som ønsker elektroniske sjøkart kjøpe disse fra kartleverandører som typisk krever om lag ti tusen kroner for kart over norskekysten. Vi betaler altså to ganger for kartene.

Når graden av offentlig finansiering er så høy som for sjøkart, mener jeg at det ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt å ta betalt for kartene. Betalingsordningen fører til at svært mange ikke får tilgang til oppdaterte sjøkart, og den investeringen samfunnet har gjort for å utvikle kartene, kommer derfor ikke alle til del. Elektroniske sjøkart blir uforholdsmessig dyre når informasjonen må gjennom flere private ledd på veg fra Statkart til norske båteiere.

Et argument for å beholde dagens modell er at de private leddene gjør nyttig arbeid ved å konvertere elektroniske kart til formater som kartplottere kan bruke, og ved å legge til informasjon om båthavner og slikt. En stikkprøve foretatt av bladet Seilas viser dog at kvaliteten på tilleggsinformasjonen er dårlig – eksempelvis inneholdt kartene mange uriktige telefonnumre. Dugnadsivrige Internett-brukere kan gjøre en bedre jobb for å utvikle og vedlikeholde slik informasjon, på samme måte som Wikipedia utvikler og vedlikeholder leksikalsk informasjon.

Sjøkart er bare en av flere karttyper som Statkart har ansvar for å utvikle. Det er grunn til å tro at lignende regnskap kan gjøres opp for flere av de andre karttypene, f.eks. topografiske kart for turformål. Jeg mener at alle kart som har allmenn interesse bør være gratis tilgjengelige i sin basisversjon fordi de på denne måten vil nå flere og dermed gjøre mer samfunnsmessig nytte.

Noen karttyper vil det være naturlig at offentlig sektor fortsatt tar betalt for. Det virker eksempelvis rimelig at grunneiere betaler for grenseoppmåling mellom eiendommer.

Meteorologiske data

Det er nærliggende å sammenligne kartdata med meteorologiske data. I en pressemelding 31.08.2007 skrev Meteorologisk institutt:

Fra og med 1. september blir alle norske meteorologiske data gratis tilgjengelig for alle. 0-prispolitikken gjør at kommersielle værleverandører kan bruke ressursene på annet enn datakjøp. For «Hvermannsen» betyr frislippet bedre værtjenester på Internett.

Meteorologisk institutt viser her en forbilledlig holdning til publisering av offentlig informasjon. Det har forstått ansvaret som påligger en offentlig institusjon og fortjener ros for å ha gjort dette uten press utenfra. Det er også viktig at Meteorologisk institutt tilbyr sine data med en liberal lisens som gjør det mulig for andre å bygge nye værtjenester.

Hvor langt?

Storm Weather Center AS er en kommersiell værleverandør av typen som Meterologisk institutt nevner i pressemeldingen. I den senere tid har de argumentert med at konkurranse fra yr.no – et populært nettsted drevet av NRK og Meteorologisk institutt – gjør deres situasjon vanskelig. Debatten handler ikke om hvorvidt grunndataene skal være fritt tilgjengelige, men heller hvor langt offentlige organisasjoner skal kunne utvikle en tjeneste. Bør offentlige institusjoner konkurrere med private bedrifter om å lage de beste tjenestene?

Konkurranse er sunt, også på nettet. Men jeg tror likevel at offentlige institusjoner bør følge andre regler enn private virksomheter når de utvikler tjenester. Det offentliges oppgave er primært å fremskaffe grunndata som tjenester kan bygges på. Offentlige institusjoner bør også kunne lage nyttige tjenester for brukere. Men dette må gjøres innenfor gitte bevilgninger, og det skal ikke tas betalt – verken gjennom abonnement eller reklamefinansiering. Eksempelvis bør ikke Lovdata vise annonser for forsvarsadvokater på sine sider (et fiktivt eksempel), og NRK bør heller ikke vise reklame for netthotell på sine sider (et faktisk eksempel). NRK er svært bevisst sin rolle som allmennkringkaster i eteren, men på nettet virker det som om organisasjonen ikke tar denne rollen så alvorlig.

Nettet har kommet for å bli, og norsk offentlighet har stort sett vært dyktig til å ta det i bruk. Forhåpentlig er motstanden mot publisering av offentlig informasjon bare krampetrekninger fra forrige århundre som med tiden vil forsvinne av seg selv. I mellomtiden bør nettbrukere være bevisste på at de også er skattebetalere.

Når motstanden mot nettpublisering er nedkjempet, står vi likevel igjen med et viktig spørsmål: Hvilken type lisens skal brukes ved publisering av offentlig informasjon? Når slike lisenser utformes, må gjenbruk være et hovedmål – det skal være mulig for andre å lage nye tjenester oppå de eksisterende. Fornyings- og administrasjonsdepartementet har vært dyktig til å gi tekniske anbefalinger for nettpublisering av offentlig informasjon. Kanskje det også kan utarbeide anbefalinger for gjenbruk?

5. Bringing it all back home? – fremtiden for digital musikkdistribusjon

Hendrik Storstein Spilker

Vi spurte Stina, en elev i niende klasse i ungdomsskolen, om hun brukte Internett til å lete opp ny musikk:

– Ja. Jeg gjør det hele tida, jeg.

– Hva gjør du da?

– Ja, først så går bare går jeg liksom og ser litt sånn der?...?Kanskje hvis at jeg har funnet en sang som jeg har likt fra en film, og så har jeg søkt på den sangen. Og så har jeg sett at det er en annen sang som har nesten samme tittel, og så laster jeg ned alt som kommer opp. Og da hører jeg jo?...?Det kommer jo mye som ikke er akkurat den du leter etter, som du hører, og så kanskje liker du den, og så søker du deg gjennom mange sånne lignende sanger, og til slutt så finner du veldig mye artig, og så laster du ned alle sangene til bandene. Det er spennende. Det er veldig spennende å sitte og holde på med det på lørdagskveldene?...?(latter) ... Det er mitt liv, liksom?...

Hva har Internett gjort med musikklivet?

Stinas beskrivelse av lørdagskveldene sine gir et bilde av en type tidsfordriv som ikke ville vært mulig uten Internett og de nye mulighetene det er åpnet for der. Og poenget i denne sammenheng er ikke at det ville vært mer fyll og spetakkel uten Internett – selv om det også kunne vært et perspektiv. Denne artikkelen skal for det første handle om hva Internett har gjort med musikkinteressen og musikkforbruket. For det andre vil jeg drøfte dilemmaene og utfordringene det stiller oss overfor. Artikkelen presenterer og diskuterer fire alternative strategier for fremtidens digitale musikkdistribusjon.

Synspunktene mine er basert på forskning vi har utført i prosjektet «Pandoras iPod: Musikk og moral i informasjonssamfunnet». Prosjektet har vært – og er – en breddestudie av digital musikkdistribusjon med utgangspunkt i norske forhold. Vi har gjort kvantitative og kvalitative intervjuer blant ungdom fra tolv til tretti år om deres forhold til digital musikkdistribusjon. Videre har vi gjennomført en rekke delstudier der vi har utforsket spesielle problemstillinger bl.a. knyttet til forholdet mellom foreldre og ungdom, musikk og politikk i motkulturer, produksjons- og distribusjonspraksiser knyttet til fremveksten av «hjemmestudioet», samt studier av bransjeaktørers strategier og av offentlige myndigheters reguleringstilnærminger.

Utdraget fra intervjuet med Stina eksemplifiserer et gjennomgående funn som springer ut av det kvalitative materialet: Hvordan informantene leker med musikken. Hvordan de på kreativt vis har tatt i bruk en rekke ulike redskaper og teknikker i sin omgang med musikk – for å søke opp, lete frem, utforske, laste ned, katalogisere, organisere, forflytte, utveksle, dele, spille av og lytte til musikken. Data fra spørreskjemaundersøkelsen supplerer deler av dette bildet (se Heimsvik et al. 2005). Tabellen under viser bruken av Internett til ulike musikkrelaterte aktiviteter.

Tabell 1: Bruk av Internett til musikkrelaterte aktiviteter

Det som er viktig med denne tabellen, er at den viser at den musikkrelaterte bruken av Internett handler om mye mer enn bruk av fildelingsnettverk. Når man snakker om Internett og musikk, handler det nesten alltid om nedlasting (både lovlig og ulovlig, men ofte ulovlig) fra fildelingsnettverk. Materialet vårt viser hvordan nedlasting fra fildelingsnettverk bare er én – men en integrert – del av bildet. Andre praksiser, som å søke og lete seg frem til ny musikk og å dele musikk med venner og bekjente via nettet (som i utgangspunktet er lovlig), er like vanlig. Ved siden av de mye omtalte fildelingsapplikasjonene er det også utviklet en rekke andre innovative tjenester som stimulerer utforsknings- og delingsaktivitetene – for eksempel Musicplasma som gir deg grafiske kart over artister som ligner på yndlingsartisten din, eller last.fm som lar deg dele spillelister med kjente og ukjente.

Digital distribusjon sporer til lek og utforskning og stimulerer interessen og nysgjerrigheten for musikk. Gjennom delingen utvikles nye sosiale relasjoner. Tidligere har forskningen først og fremst lett etter sosialiteten i fildelingsnettverkene – og funnet forholdsvis begrensete former for sosial utveksling (Giesler 2006, Haugseth 2008). Men vår forskning viser hvordan den viktigste sosialiteten ikke utvikles i, men rundt fildelingsnettverkene – i diskusjonsfora, på chat og e-post, i skolegården, på hybelen. Spesielt interessant i så måte er studien av forholdet mellom ungdom og foreldre, som viser hvordan det ofte blir skapt en familiær møteplass rundt fildelingen i en hverdag med underskudd på slike (se Johansen 2007).

Bruk av Internett til musikkrelaterte aktiviteter utvikler uten tvil digital og kulturell kompetanse – blant annet i å manøvrere, håndtere, sortere og vurdere. Mange blir også inspirert til å ta utforskningen ett skritt videre. En undersøkelse fra Pew Internet Research viser at 26% av amerikanske tenåringer har remikset innhold de har lastet ned fra Internett (Lenhart et al. 2007). Vi fikk også høre om flere eksempler på dette, selv om det ikke var et fenomen vi den gang var tilstrekkelig oppmerksomme på. Men når en aktør som Nestle SA finner det opportunt å utstyre Nesquick-boksene sine med en egen DanceMixer-cd (med et riktignok meget banalt mikseprogram), tyder det på at andre har fulgt bedre med i timen. For så vidt illustrerer også populariteten til dataspill som SingStar og GuitarHero på sitt vis noe av det samme.

Det har blitt kortere vei mellom inntrykk og uttrykk, mellom bruk og produksjon. Studiene våre av det vi har kalt ambisiøse amatører og semiprofesjonelle utøvere, viser et sett av mikrodynamikker bak dette (se Moen 2007). For det første har rimelig tilgjengelig programvare for musikkproduksjon av god kvalitet ført til en oppblomstring av hjemmestudioer og en enorm utvikling i mulighetene for å produsere musikk. For det andre bruker disse utøverne Internett flittig som distribusjonskanal, og nye tjenester i spennet fra turmusic.no til NRKs Urørt og MySpace brukes som testingsarenaer for musikken. Det betyr ikke at disse artistene ikke er interessert i kontakt med plateselskaper eller andre profesjonelle aktører, men det er en annen sak.

Kort sagt, det produseres og konsumeres mer musikk enn noen gang. Eller sagt enda kortere: Internett har drevet musikkinteressen rett i været.

Fra eierskap til tilgang

Så finnes det noen sorger? Problemet ligger naturligvis i spennet mellom musikk som et sosialt og kulturelt gode og som et økonomisk og lovregulert produkt. En god del av aktiviteten som bedrives er ifølge den nye opphavsrettslovgivningen lovstridig. Det gjelder mye av det som lastes ned fra fildelingsnettverkene. En del av delingen som foregår mellom «venner og bekjente», befinner seg sannsynligvis også i en gråsone. Videre er det som hovedregel ikke lov å omgå bruksbegrensninger som kopisperrer og lignende.

Ser vi på den økonomiske siden, hevder plateselskapene at de lider store tap som følge av redusert omsetning. Salget av cd-er og andre fysiske fonogrammer går ned, og det nettbaserte stykkprissalget av musikk ser ikke ut til å veie opp for denne nedgangen. Nå har både omfanget av og årsakene til nedgangen blitt problematisert (se f.eks. Gramstad 2007, Oberholzer-Gee og Strumpf 2007). Blant annet har det blitt pekt på at cd-salget var «kunstig høyt» på slutten av 1990-tallet som følge av dumping av back-kataloger.

Uansett, stykkprissalget av musikk viser en synkende kurve, og utviklingen vil etter alle solemerker fortsette. I datamaterialet vårt ser vi tydelig at de yngste aldersgruppene – vi kan kalle dem post-Napster-generasjonen – verken har tradisjon eller motivasjon for å betale stykkpris for musikk. Det fremstår rett og slett som en pussig idé, i forhold til de bruksmønstrene de har lagt seg til, som er tuftet på å ha tilgang til og muligheten for å utforske nærmest uinnskrenkete mengder musikk. Plateselskaper og artister er stilt overfor en ny situasjon, der betingelsene for økonomisk inntjening er vesentlig endret.

Jeg skal i den sammenheng ta med et sentralt poeng til som springer ut fra brukerstudiene våre. På mange måter er det egentlig helt feil å si at ungdom ikke vil betale for musikk. Gjennom Internett og nye mobile teknologier som mobiltelefonen og mp3-spilleren har ungdommen blitt vant til å ha nærmest ubegrenset, uinnskrenket, allestedsnærværende og tilsynelatende gratis tilgang på musikk – noe som definitivt virker stimulerende for forbruket av og interessen for musikk. Samtidig ser vi en dreining der eierskap til musikken betyr mindre. Det er tilgangen som er viktig. Selve tilgangen er imidlertid ungdommen utvilsomt villig til å betale mye for.

Tar man dette i betraktning, er det tvert imot rimelig å argumentere for at ungdom i dag er villige til å betale mer for musikk enn noen gang. Det er bare det at inntektene går i lommen på noen andre – nemlig IT-, tele- og elektronikkindustriene. For eksempel har teleregningene til det norske folk økt enormt. Beregninger utført ved BI viser at gjennomsnittsfamilien hadde en teleregning på i underkant av 8000 kr i 1998, mens den i 2004 hadde en regning på nærmere 21 000 kr – altså nesten er tredobling på seks år. Ser man på utgifter til elektronisk utstyr, pc-er, mobiler, mp3-spillere osv., vil man sannsynligvis kunne finne tilsvarende tall.

La oss nå se på hvilke alternativer vi har fremover for reguleringen av digital musikkdistribusjon.

Alternativ 1: Gi musikkindustrien utvidete fullmakter til å beskytte produktene sine

Det første alternativet er å gi musikkindustrien utvidete fullmakter til å beskytte produktene sine, gjennom legal og teknisk håndheving av rettigheter. Det er som kjent strategien de store plateselskapene og deres allierte har valgt – i et forsøk på å holde fast på sine lukrative forretningsmodeller og demme opp for det de konsekvent omtaler som «piratvirksomhet» på Internett. Plateselskapene har satt i verk en rekke tiltak for å få tilbake kontrollen over de digitale informasjonsstrømmene – inkludert utvikling av tekniske beskyttelsessystemer, overvåkning av fildelingsnettverk, lobbyvirksomhet for innstramming av åndsverkslovgivningen og søksmål mot fildelere.

Et viktig retorisk grep fra de store plateselskapene har vært å skyve en bekymring for artistenes inntjeningsmuligheter foran seg i sitt korstog mot ukontrollert musikknedlasting. Denne strategien har de delvis lyktes med både i opinionen – og blant artistene selv. Imidlertid er det først og fremst de store plateselskapene og stykkprissalget av musikk som er truet av den digitale musikkdistribusjonen. Artistene har mange andre kilder til inntjening, inkludert live-spilling, effektsalg og lisensinntekter – og kan dersom de er innovative få enda flere fremover.

Og når sjefen for de internasjonale plateselskapenes avdeling i Norge, IFPI Norge, Marthe Thorsby, uttaler at vi kan risikere at plateselskapenes krise vil lede til at det blir utgitt mye mindre og mer «safe» og ensrettet musikk i fremtiden – så er dette direkte feil. Som et resultat av de nye distribusjonskanalene – samt tilgangen til rimelige produksjonsverktøy – er det flere utgivelser med nye band og med større variasjon tilgjengelig enn noen gang. For eksempel fantes det i oktober 2008 over 22 000 artister på Urørt.

Altså, den eneste mulige fordelen ved dette alternativet er knyttet til de store plateselskapenes mulighet til å overleve – til en segmentering av maktstrukturene i musikkindustrien slik vi kjenner dem.

Men, problemene med dette alternativet er store. For å nevne de viktigste: For det første tilsier all sunn fornuft at det er noe fundamentalt galt med et lovverk som gjør over 90 prosent av befolkningen under 30 år til lovbrytere. Nils Christie argumenterte i sin tid for en legalisering av hasj. Hans hovedargument var at de samfunnsmessige omkostningene med et forbud som gjorde 25–30% av befolkningen til kriminelle, var altfor store. I dette tilfellet er altså kriminaliseringsgraden betydelig større – samtidig som det er veldig vanskelig å argumentere for at det er skadelig å høre på musikk.

For det andre vil en effektiv håndhevelse av lovverket forutsette et overvåkningsnivå som vil representere slutten på Internett slik vi kjenner det. Vi ser allerede en rekke eksempler på overvåkningspraksiser som burde vekket opp langt flere enn det som foreløpig er tilfellet. Jeg tenker her ikke minst på at IFPI har klart å skaffe seg midlertidig konsesjon fra Datatilsynet til å drive privat overvåkning av fildelingsaktiviteten.

Videre – som mange også har vært opptatt av – er produkter utstyrt med tekniske beskyttelsessystemer dårligere produkter for kundene fordi kundene benytter ulike avspillingsmedier.

Alternativ 2: La artistene satse på alternative inntektskilder

De tre andre alternativene tar alle utgangspunkt i at det ikke er ønskelig å begrense eller kontrollere sirkulasjonen av musikk i de digitale distribusjonskanalene – eller at omkostningene ved å forsøke å gjøre det er for store. Alternativ to tar utgangspunkt i at musikkindustrien heller bør bruke sin energi på å forsøke å utvikle alternative inntektskilder til det tradisjonelle stykkprissalget av fonogrammer. Hva slags alternative inntektskilder er det vi da snakker om?

Først og fremst er det viktig å være klar over at salg av fonogrammer aldri har vært musikkindustriens viktigste inntektskilde. Musikkindustrien er en mye mer omfattende industri enn den virksomheten plateselskapene driver med, men det blir som regel glemt i diskusjonene. Tall som amerikanerne Kusek og Leonard opererer med i deres viktige bok The future of music (2006) antyder at plateselskapenes virksomhet globalt er en 85 milliarder kroners industri, mens konserter, turnévirksomhet og live underholdning generelt er en 175 milliarder kroners industri – altså over dobbelt så stor. Inntekter i forbindelse med tradisjonelle konserter eller andre former for opptredener har ikke blitt mindre de senere årene, tvert imot. I takt med den økende musikkinteressen blomstrer liveindustrien som aldri før (Haugseth 2008).

For det andre utgjør salg av ulike effekter og livsstilsprodukter tilknyttet artister en stor og stadig større virksomhet, en definitiv vekstnæring. Vi snakker her om salg av ulike typer tilleggsprodukter knyttet til artistene som merkevare. Tradisjonelt har dette vært buttons og t-skjorter, men vi har de senere årene sett utviklingen av et bredere assortiment livsstilsprodukter, også digitale, med ringetoner til mobiltelefonen og eksponering via dataspill som noen eksempler.

Sponsing av artister er en tredje type inntektskilde vi kan vente å se mer av, som f.eks. Turbonegers samarbeid med denimprodusenter.

Det er også rimelig å tenke seg at det i fremtiden vil være et marked for stykkprissalg av fonogrammer – ikke som massedistribusjon, men som nisjedistribusjon – altså ikke som distribusjonsform for de ordinære utgivelsene, men for de spesielle versjonene. Versjoneringen kan være basert på tidspunkt og eksklusiv tilgang, på lettvinthet, på spesiell kvalitet eller på tilleggsverdi, for eksempel i form av forseggjort innpakning eller bonusmateriale.

Fordelen ved dette alternativet er at brukerne sikres tilgang til et bredt utvalg musikk. Artister og bransje vil oppdras til å tenke på den økonomiske biten som en mangesidig affære, og som følge av dette utvik-le alternative inntektskilder. Dette vil i sin tur stimulere til utviklingen av nye kreative produkter og tjenester. Midt oppe i plateselskapenes vedvarende korstog mot «musikkpiratene» er det tegn som tyder på at noen av dem er i ferd med å omstille seg – som når Sony BMG-sjefen Lena Midtveit uttaler at hun ikke jobber for et plateselskap, men en aktør i underholdningsbransjen. Lanseringen av helspekterskontrakter, såkalte 360-kontrakter, er et tegn på det samme. Så spørs det bare om artistene vil ha plateselskapene til å stå for disse tjenestene.

Mulige minuser dreier seg bl.a. om at alternativet kan skape uheldig avhengighet og bindinger – spesielt i forbindelse med sponsing – og dersom slike alternative inntektskilder blir de eneste inntektskildene artister har. Artistene kan – for å sette det på spissen – bli drevet ut i en evig jakt på slanter og på noen å snylte på. Vi kan se fremveksten av det jeg i en annen sammenheng har kalt en slante- og snylteøkonomi. Det er en virtualitetens ironi at de som fyller de digitale nettverkene med innhold og bruksverdi, drives til å tjene penger på alle andre ting enn dette innholdet (se Spilker 2007).

Alternativ 3: Utvikle et nytt opphavsrettssystem

Alternativ tre handler om å utvikle et nytt opphavsrettssystem ved siden av, eller eventuelt til fortrengsel for, det gamle. Dette alternativet har blant annet den kjente amerikanske jussprofessoren Lawrence Lessig (2004) gått i bresjen for. Sammen med andre har han startet organisasjonen – eller bevegelsen – Creative Commons, som har utvik-let et alternativt opphavsrettssystem til det dominerende «all rights reserved»-systemet.

Enkelt fortalt er dette et «some rights reserved»-system, der artister eller andre skapere av åndsverk velger å beholde bare et mindre sett av rettigheter knyttet til åndsverket, typisk retten til å nekte andre å utnytte det kommersielt, mens de åpner det for fri distribusjon, avspilling, gjenbruk og videreutvikling. Med «creative commons» vil man altså skape en allmenning av musikk og andre kulturprodukter som er åpent og fritt tilgjengelig for alle, som ikke er underlagt bruks- og distribusjonsbegrensningene i det tradisjonelle åndsverksregimet.

«Creative commons» kan sies å representere en viktig politisk markering: Ting kan gjøres annerledes ... En annen styrke ved denne tilnærmingen er av pragmatisk karakter: Enhver artist som ønsker det kan registrere sine nye verk som «creative commons»-verk. Alternativet eksisterer her og nå. Det er også rimelig å tenke seg at erfaringene som høstes rundt bruk av «creative commons», kan tjene som modell for endringer i den generelle åndsverkslovgivningen i fremtiden.

Samtidig ser jeg to mulige problemer ved «creative commons»-tilnærmingen. Det første er faren for at «creative commons» forblir et marginalt fenomen ved siden av det dominerende «all rights reserved»-systemet – og da er man ikke kommet så veldig langt.

Det andre problemet er knyttet til hvor man setter inn tid og krefter. I praksis er det jo skapt en enorm digital allmenning der ute allerede, selv om mye av denne altså per dato ikke har lovens velsignelse. Det går derfor an å diskutere om det ikke er et sidespor å bruke tid og krefter på å forsøke å skape en ny allmenning – i stedet for å kjempe for å få lovliggjort den eksisterende. For som statsviteren Andrew Chadwick påpeker: «Det handler ikke om avskaffelse av opphavsrettslovgivningen eller ikke – men om å flytte balansen fra et regime som drar i retning av segmentert kontroll til et regime som bidrar til samfunnets økonomiske og kulturelle utvikling som helhet» (2006, s. 306).

Hvilket leder oss over på det siste reguleringsalternativet.

Alternativ 4: Utvikle alternative kompensasjonssystemer

Alternativ fire går ut på å utvikle alternative systemer som kompenserer artister og komponister for bruken av verkene deres i de digitale distribusjonskanalene – både for den i dag lovlige og den i dag ulovlige bruken. Disse kompensasjonssystemene kunne vært finansiert på to måter: av teknologileverandørene eller av forbrukerne.

Den første måten innebærer altså at man innkrever en avgift fra f.eks. produsentene av elektronisk innspillings- og avspillingsutstyr og nettverksoperatører. Det er overraskende at rollen til teknologileveran-dørene – som IT-, tele- og elektronikkindustriene – knapt har blitt berørt i debatten rundt fildeling. Helt siden jeg begynte å beskjeftige meg med dette feltet, har jeg syntes det har vært veldig påfallende – all den tid innovasjoner i disse industriene har vært en forutsetning for den digitale musikkeksplosjonen, i tillegg til at de åpenbart har gode dager som et resultat av den.

Det finnes noen gode prinsipielle grunner for å argumentere for at regningen skal sendes direkte til teknologileverandørene. I fordelingen av de digitale inntektsstrømmene er det liten tvil om at det er teknologi-leverandørene som har stukket av med hovedgevinstene. Samtidig er det innholdet som har drevet opp trafikken på linjene og trukket stadig nye brukergrupper til nettverket – ikke linjene og dingsene selv. Dette er det jeg kaller «virtualitetens ironi»: Innholdet er nøkkelen til de digitale medienes suksess, men det er ingen penger å hente på det.

Det viktigste argumentet for utviklingen av en slik kompensasjonsordning – er et rettferdighets- og omfordelingsargument. En slik ordning vil gi grunnlag for en mer balansert fordeling og en fornuftig maktforskyvning i forholdet mellom teknologiprodusenter og innholdsprodusenter.

Det andre alternativet for å finansiere et alternativt kompensasjonssystem er å kreve inn pengene direkte fra brukerne, f.eks. i form av en såkalt bredbåndsavgift. Det er for så vidt prinsipielt viktig, men kanskje av mindre praktisk betydning hvorvidt denne avgiften avkreves av eller gjennom teknologileverandørene. Og det finnes noen argumenter for å gjøre det på denne måten også. Et argument er at det er Internett-brukerne som nyter godt av det digitale musikkuniverset. Dessuten er det kanskje en mer ryddig løsning som kan motvirke at teknologileverandørene «straffer» forbrukerne med vilkårlige og urimelige påslag i prisen på tjenestene deres. Kusek og Leonard (2006) har beregnet at en månedlig avgift på 20 kr per individ – eller 50 kr per familie – ville tilsvart inntektene artister hadde fra cd-salget i 2005 – uten at det nødvendigvis må være malen.

Fordelene ved en avgift av denne typen vil først og fremst være at den er i tråd med de fremvoksende bruksmønstrene for musikk som jeg rapporterte om innledningsvis: Den er tilpasset en situasjon der brukerne verdsetter tilgang fremfor eierskap til musikken.

Det er særlig to argumenter som har vært reist mot utviklingen av alternative kompensasjonssystemer: For det første et argument om at en avgift ville bli en bremsekloss for innovasjon i teknologisektoren. Men man kunne jo like godt fremmet det motsatte argumentet – at det ville bli en spore til innovasjon i kultursektoren. For det andre et argument om at en slik kompensasjonsordning ville bli uhåndterlig og upresis. Men det har aldri funnes ordninger som har vært veldig presise. Tenk på kringkastingsavgiften. Den skiller ikke mellom om du bruker NRK en time eller seksti timer i uken. Det bør være mulig å få til noen gode, forsiktig differensierte løsninger basert f.eks. på båndbredde-kapasiteten til mottakerne.

Et slikt kompensasjonssystem er en fornuftig løsning – på linje med hvordan man fant fornuftige løsninger for kompensasjon for radiospilling og kassettopptak. Det er på sin plass å minne om at plateselskapene i sin tid kjempet hardt mot disse distribusjonsmulighetene også (se Lessig 2004).

De juridiske, økonomiske og tekniske detaljene i utformingen av en slik modell vil kreve en del gjennomtenkning. En del arbeid er gjort allerede, f.eks. i arbeidene til Fisher (2004) og Bernault og Lebois (2005). Jeg tror nok det er viktig at kompensasjonen ikke sees som en kompensasjon for nedgang i cd-salg, men som en kompensasjon for tilgjengeliggjøring i en ny kanal. Musikere (og andre kulturprodusenter) må regne med inntekter fra et spredt utvalg av inntektskilder i fremtiden – slik er det i dag, og slik vil det sannsynligvis i stigende grad bli (jamfør alternativ to over).

Når det gjelder nøkler for fordeling av inntekter tilbake til artistene, vil det bli en jobb å utvikle tilnærminger og metoder for å beregne nedlastings- og avspillingsfrekvens. Kassettavgiftsfondet / Fond for lyd og bilde hadde – og har – noen til dels grovskårne, men kulturpolitisk begrunnete måter å gjøre dette på i forhold til kassettopptak og senere «lovlig privatkopiering» på cd-er og lignende. Igjen bør man sannsynligvis ikke etterstrebe millimeterrettferdighet. Men mot kritikerne kan man innvende at mulighetene for å få til gode fordelingsnøkler aldri har vært større enn nå, med mulighetene for digital innsamling og bearbeiding av store mengder informasjon. Ordningen bør administreres av et dertil egnet myndighetsorgan – gjerne i forlengelsen av Fond for lyd og bilde, som har kompetanse og rutiner som vil komme til nytte. Det er nok neppe noen god idé å sette bukkene Bruse til å passe havresekken.

Jeg har brukt den amerikanske tittelen på Bob Dylans 1965-album, «Bringing it all back home», som overskrift for denne artikkelen – det som har blitt tolket som Dylans litt billige flørt med hjemmepublikumet og pek til bølgen av engelske artister med Beatles og Rolling Stones i fremste rekke. I denne sammenhengen er bruken av tittelen åpenbart tvetydig – en tilsiktet dobbelthet. Men jeg regner med at leseren ikke lenger er i tvil om hvor vi må bringe musikken ...


Referanser

– Bernault, Carine og Audrey Lebois (2006): Peer-to-peer File Sharing and Literary and Artistic Property. A Feasibility Study regarding a system of compensation for the exchange of works via the Internet. Rapport. Institute for Research on Private Law, University of Nantes. http://privatkopie.net/files/Feasibility-Study-p2p-acs_Nantes.pdf (19.10.2008)

– Chadwick, Andrew (2006): Internet politics: States, citizens and new communication technologies. Oxford: Oxford University Press

– Fisher III, William (2004): Promises to keep: Technology, law and the future of entertainment. Stanford, CA: Stanford University Press

– Giesler, Markus (2006): Consumer Gift Systems. Journal of Consumer Research, Inc., vol. 33, September, s. 283–290

– Gramstad, Thomas (2007): Fildeling øker salget, mangfoldet og musikernes makt. Ballade, 1.3.2007. http://www.ballade.no/nmi.nsf/doc/art2007030109595115463035 (19.10.2008)

– Haugseth, Jan Frode (2008): Fildelingsforståelse. Platebransjen og akademia. Utkast. Trondheim: Institutt for sosiologi og statsvitenskap

– Heimsvik, Erlend, Bjørnar Nybakk og Hendrik Storstein Spilker (2005): Pandoraundersøkelsen 2005: Bruk av musikk og Internett blant ungdom i Trondheim. Pandorarapport nr. 2. Trondheim: Institutt for tverrfaglige kulturstudier / Institutt for sosiologi og statsvitenskap. http://www.hf.ntnu.no/hf/tverrfaglig/forskning/prosjekter/ikt/pandoraundersokelse%202005

– Johansen, Pia (2007): Fildeling til bekymring? En kvalitativ undersøkelse av generasjon og digital musikkdistribusjon. Pandorarapport nr. 6. Trondheim: Institutt for tverrfaglige kulturstudier / Institutt for sosiologi og statsvitenskap

– Kusek, Dave og Gerd Leonard (2006): The future of music: Manifesto for the digital music revolution. Boston: Berklee Press

– Lessig, Lawrence (2004): Free Culture: How Big Media Uses Technology and the Law to Lock Down Culture and Control Creativity. New York: The Penguin Press. http://www.dvara.net/HK/freeculture.pdf

– Lenhart, Amanda, Mary Madden, Alexandra Rankin Macgill og Aaron Smith (2007): Teens and sosial media. Pew reporthttp://www.pewinternet.org/pdfs/PIP_Teens_Social_Media_Final.pdf (19.10.2008)

– Moen, Kristian (2007): Musikkens mobilisering: Hvordan det digitale hjemmestudioet forandrer musikken. Pandorarapport nr. 5. Trondheim: Institutt for tverrfaglige kulturstudier / Institutt for sosiologi og statsvitenskap

– Oberholzer-Gee, F. og K. Strumpf (2007): The effect of file-sharing on record sales: An empirical analysis. Journal of political economy, 115, s. 1–42

– Spilker, Hendrik (2007): Virtualitetens ironi: Produksjonen av musikk og nyheter i «den nye økonomien». I Nora Levold og Hendrik Storstein Spilker (red.): Kommunikasjonssamfunnet: Moral, praksis og digital teknologi. Oslo: Universitetsforlaget

6. Allmennkringkasting i fremtiden

Eirik Solheim

Store endringer i mediebransjen

Mediebransjen står midt oppe i endringer som er så omfattende at enkelte hevder vi må tilbake til Gutenberg og oppfinnelsen av boktrykkerkunsten for å finne noe tilsvarende. Den tekniske utviklingen demokratiserer selve produksjonsdelen. For et middels studentbudsjett kan du få kjøpt deg utstyr som du kan bruke for å produsere bilder, video og lyd med en kvalitet som er god nok for beste sendetid på TV. Internett demokratiserer distribusjonen. Aldri har så mange mennesker hatt muligheten til å nå ut med et budskap. Internett er et svært uregulert og fritt system. Folk beveger seg dit de vil, og det er like enkelt å klikke seg inn på sidene til milliardprosjektet CNN.com som det er å klikke seg inn på naboens hjemmeside. De ligger der. Side om side. Like tilgjengelige. Det viser seg også gang på gang at publikum selv løser problemer og gjør innhold tilgjengelig slik de selv vil ha det.

Folk produserer og deler innhold. De deler kunnskap. De er innovative og kreative sammen. Og nettet er den første mediekanalen som gjør skikkelig toveiskommunikasjon mulig. Dette gjør at publikum kan bytte rolle med avsenderen. Og det kan kommunisere i stor skala uten hjelp fra en kringkaster. Informasjon om hva som er bra sprer seg fortere, og informasjon om hva som er dårlig sprer seg fortere.

Ser man på en gjennomsnittlig amatørprodusert video på YouTube i dag, er det vanskelig å forestille seg at dette skal kunne true profesjonell videoproduksjon.

Men innen kunnskap, foto, tekstinnhold og musikk begynner publikum selv å komme på banen med mye veldig bra innhold. Wikipedia har på rekordtid blitt en seriøs konkurrent til profesjonelt skapte leksikon. Tar man en runde på billeddelingsnettstedet Flickr, skjønner man hvorfor prisene på fotografier har falt radikalt de siste årene. Amatører produserer til tider med usedvanlig høy kvalitet.

Og amatørene er villige til å dele innholdet på helt andre måter enn det musikernes rettighetsorganisasjoner eller skuespillernes fagfor-eninger er villige til. Det finnes i dag flere millioner bilder av høy kvalitet som deles med lisenser som sier at de kan brukes og endres på, også kommersielt. Slik produksjon og deling endrer en hel bransje.

Den lisensfinansierte allmennkringkasterens rolle

BBCs første sjef, John Reith, beskrev de viktigste oppgavene til en allmennkringkaster i 1929: «inform, educate and entertain». Folket skulle informeres, opplyses og underholdes. Dette gjelder fremdeles. Og nettet er en ypperlig kanal for å drive med informasjon, opplysning og underholdning. Men dukker det opp noen nye ord med Internetts inntog? Er det oppgaver som kan være viktige for en allmennkringkaster i dag som ikke var mulig å forestille seg i 1929? Noen ord som fort dukker opp er deling, deltakelse, valgfrihet.

I forhold til andre mediehus blir det stilt krav til allmennkringkasteren. Krav i forhold til innhold og språk. Krav i forhold til tilgjengelighet. Krav til objektivitet. Det blir også satt tydelige krav i forhold til dekningsgrad, og at allmennkringkasteren skal være gratis tilgjengelig. Men alle kravene som gjelder for tradisjonell kringkasting passer ikke nødvendigvis på nettet. Det er såpass annerledes i sin natur at det ikke er lett, eller spesielt fornuftig, å uten videre overføre alle krav til dette nye mediet. Og nettet er så fritt og uregulert at det ofte blir publikum som setter kravene selv. Man kan ikke lede publikum på samme måten som man kunne med tradisjonelle kanaler. Med flerkanalsuniverset kom «zappingen». Folk byttet kanal når det de så på ble kjedelig. Likevel er det fremdeles mulig å dra publikum med fra et program til et annet. Presse inn litt informasjon og opplysning i all underholdningen. På nettet er denne utfordringen enda større. Publikum blir vant til enda større frihet. Og enda større åpenhet.

Historisk sett har mediehus vært store organisasjoner. Mye fordi selve distribusjonen har vært kostbar. Man bygger ikke helt uten videre sin egen avispresse eller sitt eget sendenett for radio og TV. Nå har distribusjonskostnaden falt dramatisk. Man kan nå ut så å si gratis med både tekst, bilder, lyd og video. Dette fører med seg en fragmentering av mediebildet. Flere og mindre aktører dukker opp.

I en verden der endringene skjer fort og omveltningene er store, er det vanskeligere å finne forretningsmodeller. Der har de store lisensfinansierte allmennkringkasterne som BBC og NRK en fordel. De har en frihet og en mulighet til å eksperimentere. En mulighet som de bør utnytte. De bør skaffe erfaring som de så deler med både publikum og andre medieaktører.

Lisensfinansieringen gjør at både musikere, skuespillere og samtlige programskapere kan få betalt for innholdet sitt selv om det deles fritt på nettet.

Andre bransjer benytter mulighetene

En del programvareproduksjon har lenge fungert etter prinsippene rundt åpen kildekode. At noen lager programvare som de kan bruke, og samtidig gjør selve programmet tilgjengelig slik at andre kan bygge videre på det. Wikipedia fungerer litt på samme måten i forhold til kunnskap. Et annet prosjekt er OpenStreetmap. Der setter publikum sammen kartdata for hele verden. Kartdata som så deles på nettet til fri benyttelse.

Så når Statens kartverk ikke gir ut sine kartdata for bruk blant folket, blir det OpenStreetmap eller en stor amerikansk leverandør som heter Google man sverger til når man skal vise steder og veier på nettsidene sine.

Og når folk skal lime inn underholdning, opplysning og informasjon i sine produksjoner, er det Wikipedia, YouTube og Flickr som blir kildene. På akkurat samme måte som den kontrollerte og regulerte allmennkringkasteren har vært til stede for å veie opp i det tradisjonelle mediebildet, burde den være til stede i det nye mediebildet. Som kulturbærer, debattskaper, folkeopplyser og underholder.

Deling og åpenhet

Og det er her man bør se mer på delingskulturen og nettets dynamikk. Publikum har altså selv laget verdens største leksikon i form av Wikipedia. Det produserer og deler bilder, musikk, kartdata og video. Allmennkringkasteren bør gjøre sitt innhold tilgjengelig for bruk i denne delingskulturen.

Grunnleggende for ideen om en allmennkringkaster er allmenn tilgjengelighet. I forhold til nettmediet innebærer dette blant annet å gi folk valgfriheten til å se innholdet når de vil. Men med Internett er det mulig å ta tilgjengeligheten videre til neste naturlige skritt – til å gi folk muligheten til å virkelig bruke innholdet.

Skal allmennkringkasteren virkelig la publikum få bruke innholdet sitt, må det ikke bare deles slik at man kan få se på det, men deles slik at man kan endre på det, utvide det og benytte det friere enn ved rent påsyn. Innholdet bør deles slik at for eksempel ikke-kommersielle bedrifter og organisasjoner kan benytte det. Allmennkringkasteren bør se på initiativer som «creative commons» og systemer for å merke originalt innhold som åpent og tilgjengelig for gjenbruk.

Og dette gjelder ikke bare medieinnhold. Men også statistikk og tekniske løsninger. Det er ikke mulig å dele fysisk utstyr i særlig stor grad. Men tekniske løsninger i form av programvare kan deles. En institusjon som er finansiert av folket, bør også dele kunnskap, kildekode, statistikk og analyse. Fordi kostnadene forbundet med produksjon av selve innholdet allerede er dekket av lisensbetalerne og marginalkostnadene forbundet med slik deling er svært lave.

En større åpenhet rundt innholdet som produseres, vil også føre til at innholdet når ut i større grad. Dessuten vil en del av erfaringene som gjøres også kunne benyttes av kommersielle aktører. En lisensfinansiert institusjon står friere til å eksperimentere fordi den ikke trenger en forretningsmodell og ren inntekt bak hvert eksperiment. I en verden der utviklingen går ekstremt fort, bør slike institusjoner gå i front og teste nye metoder.

Når publikum kan skape både informasjon, opplysning og underholdning selv, bør allmennkringkasteren være til stede med sitt innhold for bruk. Dette vil kunne inspirere til kreativitet og høyere kvalitet på det som produseres ute blant folket. Og man vil i større grad kunne påvirke og bidra med lokalt produsert innhold som tar vare på kulturen, språket og mangfoldet.

Lars Monsen og piratene

I NRK ble det gjort et eksperiment med å gjøre Lars Monsens TV-serie «Nordkalotten 365» tilgjengelig ved hjelp av fildelingsteknologien BitTorrent. Forsøk med tradisjonell nedlasting hadde vist at det ikke fungerte for store og meget populære mediefiler. BitTorrent foretar automatisk en utjevning av trafikken. En såkalt lastbalansering. Ved at publikum selv er med på å dele filene det laster ned. Man kan nå ut til hundretusenvis av mennesker uten å belaste sine egne maskiner og linjer for mye.

Eksperimentet viste seg usedvanlig vellykket. Ingen maskiner stoppet, og ca. 150 000 fullverdige episoder ble distribuert. Publikum leverte hundrevis av positive tilbakemeldinger, og konklusjonen var helt klar: Dette ville folk ha mer av.

Etter eksperimentet med den meget åpne og frie tilgjengeliggjøringen av Lars Monsens «Nordkalotten 365» fikk NRK trafikk fra nettsteder som Pirate Bay. Folk som hadde søkt opp Monsens serie der, ble møtt av kommentarer som gikk ut på at dette får du bedre direkte fra NRK.

Skal man ha kontroll på innholdet sitt, må man være den beste tilbyderen av det!

Gjengen bak den populære britiske humorserien «Monty Python» la nylig ut en stor mengde materiale på YouTube. De hadde sett seg lei på at publikum selv gjorde alt innholdet tilgjengelig der uansett. De benyttet til og med datagrunnlaget som all den ulovlige publiseringen hadde samlet opp. De begynte med å se på hvilke ulovlig opplastede klipp som var de mest populære, og la dem ut i bedre kvalitet selv først. Det hele med tydelige linker til nettbutikken der du kan kjøpe dvd-plater osv.

En enda viktigere allmennkringkaster

Allmennkringkasteren bør derfor åpne opp, dele og gjøre tilgjengelig. Under lisenser som tillater publikum å benytte innholdet utover det å se og lytte. Allmennkringkasteren kan være med på å utstyre folket med en verktøykasse i tillegg til å utstyre dem med informasjon, underholdning og opplysning. En verktøykasse med musikk, bilder og video som publikum kan bruke i sine egne produksjoner. Som det kan bruke for å ta debatten videre, leke med historier, lære, analysere og være kritisk.

Informasjon, opplysning og underholdning virker bare enda kraftigere dersom folk virkelig får lov til å bruke det. Man kan lære mye om mat ved å lese kokebøker, men skikkelige opplevelser blir det ikke før man får slippe til på kjøkkenet. La allmennkringkasteren være leverandør av gode råvarer, så kommer folk i Norge til å koke sammen mye spennende.

7. Nettnøytralitet – økonomi eller politikk?

Gisle Hannemyr

Den første forekomsten av ordet nettnøytralitet i et norsk medium var en notis på VGnett den 9. juni 2006, i et kort oppslag om at kongressen i USA hadde stemt ned et forslag om å lovfeste nettnøytralitet.

Ordet nettnøytralitet finnes (i skrivende stund) ikke i Store Norske Leksikons nettutgave. Leter man i bokmålsutgaven av det deltakerskapte nettleksikonet Wikipedia, finner man følgende forklaring:

[E]t bredbåndsnett som er fritt for restriksjoner med henhold til hva slags utstyr som kan kobles til det, hvilke kommunikasjonsformer som tillates, og der det ikke diskrimineres mellom ulike nett-, applikasjons-, tjeneste- og innholdsleverandører, vil generelt betraktes som nøytralt.

I Terje Rasmussens Kampen om Internett defineres nettnøytralitet slik (Rasmussen 2007, s. 98):

Nettnøytralitet innebærer full konkurranse mellom tjenesteleverandører, enten det er nettaviser, nettbokhandler, søkemotorer, musikkleverandører, leverandører av IP-telefoni eller annet.

Kampanjen SaveTheInternet.com har på sin hjemmeside følgende definisjon:

Nettnøytralitet betyr ingen diskriminering. Nettnøytralitet forhindrer teletilbyderne fra å blokkere, prioritere eller forsinke web-innhold basert på kilde, eierskap eller destinasjon.

Selv om ordlyden i definisjonene spriker noe, så er kjernen i samtlige at nettnøytralitet er det prinsipp som forhindrer at eierne av infrastrukturen for transport av digitalt innhold kan gripe inn og legge føringer på hva som transporteres på den infrastrukturen de eier.

I USA har det lenge pågått en frisk debatt om nettnøytralitet, og flere lovforslag har vært fremmet for å sikre nettnøytralitet. Ingen av dem har så langt blitt vedtatt. Et av Barack Obamas valgløfter var imidlertid at han som president ville ta opp igjen arbeidet med å lovfeste nettnøytralitet (Broache 2007).

I Norge har debatten om nettnøytralitet vært sped og sporadisk. Enkeltepisoder, som da NextGenTel i 2006 reduserte hastigheten når NRK leverte videostrømmer til NextGenTels bredbånds-kunder, og da Telenor i 2007 trakk seg fra samarbeidet NIX, har gitt tilløp til debatt. -I begge tilfeller reverserte imidlertid teleselskapene sine posisjoner etter noen måneder. Dermed roet gemyttene seg, og debatten ebbet ut.

En økonomisk interessekonflikt?

Tanja Storsul (2008) har imidlertid analysert den debatten omkring nettnøytralitet i Norge. Analysen er basert på meningsytringer som kom frem gjennom intervjuer og debattinnlegg i mediene i samband med disse to konkrete hendelsene.

Det fremgår av Storsuls artikkel at det var særlig to parter som deltok i debatten, nemlig personer som representerte teleselskapene (dvs. Morten Ågnes fra NextGenTel og Berit Svendsen fra Telenor), og personer som representerte medieselskaper og innholdsleverandører (dvs. Bjarne Andre Myklebust fra NRK og Dag Wigum fra Schibsted).

Slik argumenterer teleselskapet Telenor (Svendsen 2006):

Internett har voksesmerter, og innholdsleverandører og teleoperatørene krangler om hvem som skal ta regningen for en helt nødvendig opprustning av nettkapasiteten. [...] Nettnøytralitet er en utfordring. Dagens forretningsmodell med fastpris på bredbånd oppfordrer ikke teleoperatørene til store investeringer i økt nettkapasitet, fordi økt kapasitet ikke gir økte inntekter.

Og slik argumenterer innholdsleverandøren NRK for sitt syn (Forbruker.no 2006):

Vi synes ikke noe særlig om at våre produkter får redusert kvalitet hos sluttbrukeren, og jeg regner ikke med at brukerne synes noe særlig om det heller, sier Bjarne Andre Myklebust, konstituert nettsjef i NRK. [...] Myklebust er tydelig på at NRK ikke kan holdes ansvarlig når kvaliteten hos rundt 160?000 NextGenTel-kunder ikke holder mål. Vårt prinsipp er at vi leverer upåklagelig kvalitet til alle bredbåndsleverandører, og derfra er ansvaret deres.

Analyserer vi disse utsagnene og den øvrige diskursen mellom disse aktørene, trer det frem en økonomisk interessekonflikt. Teleselskapene ønsker at innholdsleverandører som ønsker å levere tjenester som båndlegger mye kapasitet, skal betale en premie for den ekstra kapasiteten de båndlegger. Uten en slik premie, hevder teleselskapene, er det ikke økonomisk regningssvarende for teleselskapene å bygge ut kapasiteten i nettene sine.

Innholdsleverandørene, på sin side, ønsker at teleselskapene skal levere datatransport av høy kvalitet. På denne måten vil innholdsleverandørene få transportert fullverdig innhold ut til sluttbruker. Innholdsleverandørene mener videre at merkostnaden for denne kapasiteten ikke skal belastes innholdsleverandøren, men må dekkes av teleoperatøren, som eventuelt må få dekket inn merkostnadene fra sin egen kunde, sluttbrukeren.

Tilsynelatende koker altså spørsmålet om nettnøytralitet ned til en økonomisk konflikt mellom to profesjonelle aktører. På den ene siden finner vi innholdsleverandørene (representert ved Schibsted og NRK), på den andre siden teleselskapene (representert ved Telenor og NextGenTel). Begge sider ønsker økt bredbåndskapasistet, men de er uenige om hvem som skal betale.

Dersom dette er alt hva diskusjonen om nettnøytralitet handler om, så er det lett å forstå hvorfor den ikke engasjerer. Den angår rett og slett ikke andre enn teleselskaper og profesjonelle innholdsleverandører. Den «vanlige» bruker av Internett kan trygt forholde seg avventende, i sikker forvisning om at uansett hvem som vinner frem, ender regningen til slutt hos sluttbrukeren, enten i form av høyere bredbåndsleie (dersom teleselskapene blir sittende med regningen), eller i form av dyrere betalt innhold (dersom løsningen blir at innholdsselskapene må betale).

Folkekultur

I USA har debatten om nettnøytralitet pågått adskillig lenger, og den har også vært langt mer polarisert og politisert enn debatten her hjemme.

Et av de vesentlige bidragene til debatten i USA er levert av Yochai Benkler, i boken The Wealth of Networks. Benkler (2006, s. 275) skriver:

Den nettverksbaserte informasjonsøkonomien [...] supplerer det sentraliserte og markedsdrevne produksjonssystemet med et nytt rammeverk av radikalt desentralisert og kooperativ ikke-markedsbasert produksjon. Dermed påvirker den mulighetene til individer og grupper til å delta i produksjonen av kulturelle verktøy og rammeverk for menneskelig forståelse og samtale. Den påvirker også hvordan vi, som individer og medlemmer av sosiale og politiske grupper, samhandler med kultur, og gjennom kultur med hverandre. Den gjør kultur mer gjennomskuelig. Den gjør kulturell produksjon mer deltagende. [...] Vi ser kimen til en ny populærkultur som er tuftet på folkekultur og aktiv deltagelse, i stedet for passivt massekonsum. Gjennom disse to egenskapene – gjennomskuelighet og deltagelse – skaper den nettverksbaserte informasjonsøkonomien større rom for kritisk vurdering av kulturelle materialer og verktøy. Praksisen med å produsere kultur gjør oss alle til bedre lesere, seere og lyttere, samt mer engasjerte skapere.

Benkler introduserer her noe han kaller for «den nettverks-baserte informasjonsøkonomien» tuftet på «folkekultur og aktiv deltagelse». Begge deler springer ut av den omstendighet at utbredelsen og allmenngjøringen av Internett som vi har vært vitne til de siste tyve årene ikke bare innebærer en kvantitativ endring ved at langt mer informasjon har blitt lettere tilgjengelig for langt flere, men at vi også kan snakke om et kvalitativt skifte i hvordan informasjon produseres, utveksles og konsumeres.

Tim Berners-Lee, skaperen av World Wide Web, og selv et ektefødt barn av denne nettverks-baserte folke-kulturen, beskriver rammebetingelsene som i sin tid gjorde det mulig å skape World Wide Web som et hobbyprosjekt i kjelleren av CERN (Berners-Lee 2006):

For sytten år siden, da jeg skapte World Wide Web, trengte jeg ikke å spørre noen om tillatelse. Den nye tjenesten rullet ut på det eksisterende Internett uten å endre det. [...] Det er særdeles viktig, dersom jeg kobler meg til Internett og du kobler deg til Internett, at vi kan kjøre hvilken som helst Internett-tjeneste som vi måtte ønske, uten diskriminering med hensyn til hvem vi er eller hva vi gjør.

Det finnes statistisk belegg for at den deltakerskapte folkekulturen som Benkler beskriver, er høyst reell, og at den vokser. Josh Bernoff, som studerer sosiale nettverk i analyseselskapet Forrester, viser at antall aktive deltakere på nettets digitale allmenninger har økt markant fra 2007 til 2008 (Bernoff 2008). Andelen av aktive nettbrukere som også er aktive på deltakerskapte arenaer, økte ifølge Bernoff fra 56 % i 2007 til 75 % i 2008. Høyprofilerte nettprosjekter som Wikipedia, YouTube, Facebook, Blogger, Twitter og Flickr er alle sammen tuftet på deling av deltaker-skapt innhold. Den nettverks-baserte informasjons-økonomien er utvilsomt vital, og det er stadig flere som tar skrittet over fra å være passive konsumenter til å bli aktive produsenter av informasjon, kunnskap og kultur.

Ende-til-ende-prinsippet

Vender vi tilbake til sitatet av Tim Berners-Lee, så beskriver han en situasjon der to personer som begge er koblet til Internett, rett og slett kan bestemme seg for å skape en ny, nettbasert tjeneste.

Dette er et forhold som er unikt for Internett. Det er ikke mulig å gjøre dette i et kabel-tv-nett, der er man redusert til en konsument som i beste fall visstnok skal kunne velge mellom å kjøpe kanaler enkeltvis eller knippevis (Dagens Medier 2008). Det er ikke mulig å gjøre dette i telefonnettet, der teleselskapet ønsker et ord med i laget (og sin andel av inntektsstrømmen) dersom noen ønsker å tilby tjenester i form av teletorg, ringetoner, osv.

Grunnlaget for at Internett skiller seg fra kabel-tv-nettet og telefonnettet, er en teknisk detalj som man finner begravet dypt inne i TCP (Transmis-sion Control Protocol), som er den ene av de to grunnleggende protokollene som Internett bygger på (den andre er IP – Internet Protocol).

Denne tekniske detaljen går under navnet «ende-til-ende-prinsippet» (Saltzer et al. 1984) og innebærer at nettverket er dedikert til transport av data. Alle tjenester, og i særdeleshet avanserte tjenester, skal håndteres av funksjoner som er lagt til de to endepunktene (avsender og mottaker) som kommuniserer over nettverksforbindelsen. En annen måte å beskrive ende-til-ende-prinsippet på, er å si at nettet er nøytralt i forhold til de data det transporterer. Nettet skal altså behandle alle datapakker likt, uansett hvem som er mottaker, avsender, og hva pakken inneholder.

Et synlig resultat av at nettnøytralitet så langt har vært en selvsagt egenskap ved Internett, er at Internett kan by på langt flere tjenester enn noe annet kommunikasjonsnett, jf. World Wide Web, BitTorrent, VoIP, e-post, filoverføring, podcast, samt nedlasting av video og musikk. Felles for disse tjenestene, og størsteparten av den informasjon, kunnskap og kultur som disse tjenestene formidler, er at de er skapt av folk som selv er brukere av nettet, og ikke av teleselskapene som eier nettet eller forretningspartnere av disse.

Fordi så vel tjenestene som innholdet i nettet skapes og konsumeres i endepunktene, og får lov til å passere uhindret gjennom et nøytralt nett, så har brukerne og tilbyderne av tjenester over Internett langt større frihetsgrader til å velge mellom innhold og ulike tjenester enn tilfellet er med for eksempel telefonnett eller kabel-tv-nett.

Eierskapet til kunden

Internett-trafikk foregår i utstrakt grad over de samme fysiske nettene som telefontrafikken. Teleselskapene som eier disse nettene, og i særdeleshet eierne av den siste kilometeren med kobber eller fiber frem til brukeren, er gjerne tidligere telefonselskaper, ofte også tidligere telemonopoler.

I telemonopoltiden hadde et telefonselskap som regel sikret seg så godt grep om kundene at det var ulovlig å kjøpe så mye som en telefon fra en alternativ leverandør og koble denne til nettet. Ved overgang til Internett og bredbånd opplever de samme selskapene at kundene kobler eget utstyr av ulik opprinnelse til den bredbåndslinjen teleselskapet leverer, og at kundene setter opp egen web-tjener, wikier og blogger, samtidig som de laster opp videoer på YouTube og dermed selv blir innholdsleverandører. Kort sagt, teleselskapene opplever at de har kunder som gjør utstrakt bruk av den friheten som ende-til-ende-prinsippet innebærer. Men det mest problematiske med dette, sett fra teleselskapenes side, er at de ikke «eier» sine egne kunder slik de pleide. Det har rett og slett blitt vanskeligere for dem å selge inn «ekstra» innhold og tjenester til egne kunder fordi de hele tiden må konkurrere med alternativer som, takket være telesel-skapets eget nett mot omverdenen, er like tilgjengelige og like raske som teleselskapets eget tilbud. Teleselskapene mener de bør ha rett til å benytte den kontroll som eierskapet til nettet gir dem, til å diskriminere konkurrerende innhold og tjenester (med mindre de betaler en premie for å slippe å bli diskriminert). Tilhengerne av nettnøytralitet ønsker ikke at teleselskapene skal ha denne retten.

En del teleselskaper har følgelig tatt til orde for at de ikke bør være forpliktet til å behandle alle datapakker likt, slik ende-til-ende-prinsippet forutsetter, men planmessig avsette mindre ressurser til datapakker som skal transporteres til, eller fra, «fremmede» tjenester og aktører, og mer ressurser til å betjene kritiske tjenester som de selv leverer. Eksemplet som alltid benyttes, er sanntids videostrømmer. Dersom en sanntids videostrøm får for lav prioritet, vil den «hakke», noe som jo ødelegger mye av brukeropplevelsen ved å se sanntids video.

Det er selvsagt riktig at en slik forskjellsbehandling vil øke kvaliteten på de tjenestene som prioriteres. Dersom man ønsker et Internett med gode sanntidsegenskaper på det innholdet som leveres av teleselskapet og teleselskapets prioriterte forretningspartnere, og ikke har ubegrenset med ressurser til investeringer i båndbredde, må man godta at det diskrimineres mellom ulike innholdstyper, og mellom bestemte avsendere og mottakere.

Mediestrømmer i sanntid er imidlertid den eneste viktige tjenesten som er kritisk i forhold til prioritert tjenestekvalitet. Manglende sanntidsegenskaper kan dessuten langt på vei kompenseres med større buffer og en liten forsinkelse på avspillingsstart som eneste ulempe. Og om ganske kort tid vil sannsynligvis forbedringen i basisbåndbredden gjøre at medie-strømmer kan lastes ned raskere enn sanntid, slik at problemstillingen med tjenestekvalitet i forhold til nettets sanntidsegenskaper forsvinner.

Et spørsmål om politikk

Man kan altså oppnå forholdsvis marginale forbedringer av nettets sanntidsegenskaper ved å se bort fra nettnøytraliteten. På den annen side vil det å gå bort fra prinsippet om at Internett skal være nøytralt, erodere mye av grunnlaget for den nettverks-baserte informasjons-økonomien som i sin tid gjorde det mulig å utvikle tjenester som e-post og World Wide Web, og som sikrer god tilgang til ikke-kommersielle innholdsprosjekter som Wikipedia.

Jeg mener derfor at diskusjonen om nettnøytralitet til syvende og sist er et spørsmål om politikk – ikke om økonomi.

Ønsker man å prioritere garantert kvalitet på visse sanntidstjenester, eller vil man heller videreføre de rammebetingelsene for deltakerskapt folkekultur som har gjort Internett kvalitativt forskjellig fra noe annet nett?

For egen del er jeg ikke i tvil om at det siste er langt mer verdifullt enn det første. Dessuten er det en langt mer langsiktig prioritering. Derfor bør prinsippet om nettnøytralitet lovfestes, slik at det ikke blir opp til det enkelte teleselskap å fatte beslutninger om denne prioriteringen.

Referanser

– Benkler, Y. (2006): The Wealth of Networks. Yale University Press.

– Berners-Lee, T. (2006): Neutrality of the Net, oppdatert 2006–05–12 (blogg), http://dig.csail.mit.edu/breadcrumbs/node/132 (lest 2008–11–25).

– Bernoff, J. (2008): New 2008 Social Technographics data reveals rapid growth in adoption, oppdatert 2008–10–20, Forrester Research (blogg), http://blogs.forrester.com/groundswell/2008/10/new-2008-social.html (lest: 200 B8–11–25).

– Broache, A. (2007): Obama pledges Net neutrality laws if elected president, oppdatert 2007–10–29, News blog, Cnet.com (blogg), http://news.cnet.com/8301–10784_3–9806707–7.html (lest 2008–12–17).

– Dagens medier (2008): Ytringsfrihet skal ikke styres av store netteiere, oppdatert 2008–06–19 (nettavis), http://www.dagensmedier.no/index.asp?id=79852 (lest 2008–11–25).

– Forbruker.no (2006): Lav NRK-kvalitet for NextGenTel-kunder, oppdatert - 2006–09–29 (nettavis).

– Rasmussen, T. (2007): Kampen om Internett. Oslo: Pax Forlag.

– Saltzer, J.H., Reed, D.P. og Clark, D.D. (1984): End-to-End Arguments in System Design, ACM Transactions on Computer Systems, vol. 2, nr. 4, November, ss. 277–288.

– Storsul, T. (2008): Television in Cyberspace? The net neutrality tussle in Norway. DigiCult 2008: Television and the Digital public Sphere. Paris.

– Svendsen, B. (2006): Når nettene blir trange, Dagens Næringsliv, 2006–08–22 (kronikk).

8. Åpenhet lønner seg – om lønnsomme IT-løsninger i offentlig sektor

Heidi Arnesen Austlid

429 kommuner, 341 offentlige etater og 19 fylkeskommuner tar i dag selvstendige beslutninger om IT-løsninger. Det innebærer at 429 kommuner, 341 offentlige etater og 19 fylkeskommuner tar beslutninger om hvilket regnskapsprogram det skal investeres i. Dette fører til store unødvendige kostnader, lite samhandling og kompetanseoverføring i offentlig sektor. Hva om de hadde samarbeidet om åpne og kompatible løsninger? Ville samarbeidet ha redusert kostnadene og sikret en mer effektiv offentlig sektor? I denne artikkelen argumenterer jeg for at offentlig sektor bør velge åpne løsninger og fri programvare, og hvordan samarbeid og deling vil føre til bedre løsninger.

Alle kommuner trenger regnskapsprogram, akkurat som de trenger system for barnehageopptak, veiregulering, søppeltømming, sak- og arkivhåndtering, tannlegekontroll, løsning for plassering av eldre på sykehjem eller andre fagsystem. I prinsippet er det ikke mye som skiller de kommunale behovene fra hverandre. Det er i hvert fall et felles fundament, for de offentlige velferdstjenestene skal være like for oss alle, uavhengig av om vi bor i Flekkefjord eller i Bodø. Tradisjonelt sett kjøpes det derfor inn lisenser til alle slike fagsystem på hver enkelt knaus, som skal fylle akkurat de samme behovene. Det er i utgangspunktet en lite lønnsom bruk av fellesskapets midler, som kan benyttes til helt andre formål. Det er ikke så rart at det er slik. I Norge er den lokale selvråderetten et viktig prinsipp, og det skal vi verne om. Men ofte har IT-investeringer vært overlatt til IT-avdelingen som ikke sitter like tett på de faglige utfordringene som de ulike avdelingene i en kommune gjør.

Vaner bør endres

Det er ofte tradisjonelle valg som styrer IT-investeringer, og alle er strengt tatt mest opptatt av at løsningene skal fungere – smertefritt. For ingen ting er mer frustrerende enn når du ikke kommer deg på nett, når e-postsystemet kræsjer eller du ikke finner igjen dokumentet du trodde du hadde lagret. Enda verre er det hvis de digitale tjenesteapparatene fører til feilmedisinering i hjemmesykepleien, eller hvis ungen i fjerde klasse ikke får oppfølging av pp-tjenesten. Da er det kritisk, og feil i systemer kan offentlig sektor ikke risikere. Derfor stoler vi på at IT-avdelingen har kontroll på løsningene vi er avhengige av. Likevel er det et paradoks at IT-tjenester, som er bærende i fornying av offentlig sektor, sjelden er oppe til diskusjon i kommunestyret eller fagavdelingen.

I Norge er det ingen som i dag har totaloversikt over IT-kostnader i offentlig sektor, men vi vet at beløpene er store. IT-kostnader er også ofte skjulte kostnader, og de er derfor ikke synlige parametre i budsjettsammenheng. Derfor er det heller ikke alltid like enkelt å diskutere de ulike investeringene som gjøres for en kommunepolitiker eller barnehagesjef. På tross av at vi lever i et velfungerende samfunn, står altfor mange kommunepolitikere overfor det krevende spørsmålet om hvilke velferdstjenester som skal kuttes for at budsjettene skal gå opp. Så langt har IT-budsjettene tilhørt listen med utgifter man ikke får gjort så mye med. IT-investeringer handler i liten grad om teknologi, men i stor grad om fornying av offentlig sektor, og må således være en sak for alle ledere. Med tydeligere styring kan offentlig sektor frigjøre millioner til økt velferd for innbyggerne.

Det er flere politikere som den siste tiden har brakt IT-investeringer inn på sakslista til kommunestyret. Og tallene som avdekkes for blant annet lisenskostnader er ekstremt høye. Det er ikke uvanlig at en gjennomsnittlig norsk kommune bruker om lag to millioner kroner over en tre års periode i lisenskostnader for vanlig kontorarbeid og den programvaren som kreves til dette. Ved å skifte ut store deler av dette med programvare som ikke medfører tilsvarende lisenskostnader, men likevel fyller samme behov, vil kostnadene bli på i underkant av 200 000 kroner. Det høres helt uvirkelig ut, men er tilfelle. Øvre Eiker kommune har nylig fattet et prinsippvedtak i kommunestyret om at det i 2009 skal legges frem en strategi for hvordan de kan velge mer lønnsomme IT-løsninger, gjerne fri programvare. Bakgrunnen for dette er at de etter en kartlegging avdekket at de årlige lisenskostnadene var på over to millioner kroner. Om bevisstheten rundt IT-kostnader skjerpes, vil ressurser kunne frigjøres til nye lærerstillinger, sykehjemsplasser, bibliotektjenester eller andre velferdstjenester.

For to år siden diskuterte Stortinget seg frem til en rekke IT-politiske føringer, i forbindelse med behandling av stortingsmeldingen Et informasjonssamfunn for alle fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet:

Også i eKommuneplanen til KS er fri programvare et av de sentrale områdene, og kommuner og andre offentlige aktører er oppfordret til å utarbeide strategier for hvordan fri programvare skal implementeres i virksomhetene. Det er dette Øvre Eiker kommune nå gjør, og flere gjør det samme.

Hva er fri programvare?

Fri programvare er for mange et noe ullent begrep. Betyr det gratis? Er det sikkert om det er gratis? Fri programvare er i utgangspunktet som all annen programvare. Det skal fungere, men i tillegg gir det både utviklere og brukere noen ekstra goder. Og utenfor Norge kalles fri programvare «open source». Men først av alt: Fri programvare er ikke lenger noe for spesielt interesserte, og det er heller ikke gratis. Det er kun for sluttbrukeren det ofte kan være det. Mozilla og OpenOffice er noe mange av oss kjenner.

Programvare er definert som åndsverk og beskyttet av åndsverkloven på samme måte som for eksempel musikk, bilder, bøker, kunst, avisartikler, TV-sendinger og lignende. Det vil si at den som utvikler programvare har enerett til enhver utnyttelse av dette åndsverket. Ingen andre har noen rett til å bruke eller gjøre nytte av programvaren uten at opphavspersonen, den som har opphavsretten, gir tillatelse.

For å forstå fri programvare må man samtidig forstå hva fri programvare ikke er. Forskjellen på fri programvare og dets motstykke, såkalt lukket programvare, kan sammenlignes med en byggeprosess.

Skal man sammenligne en byggeprosess med lukket programvare, kan man si at man betaler for materialene og er nødt til å velge den snekkeren, elektrikeren og rørleggeren leverandøren bestemmer. Når huset er ferdig, er det leverandøren som eier huset ditt, og du må benytte den samme leverandøren hvis du skal pusse opp. Du har ikke under noen omstendighet mulighet til å benytte deg av andre snekkere, elektrikere eller rørleggere, dersom du skulle ønske det.

Sammenligner man derimot byggeprosessen med fri programvare, kan man si at man får materialene gratis og står helt fritt til å velge den snekkeren, elektrikeren og rørleggeren man selv ønsker. Når huset er ferdig, eier du det selv og kan benytte en hvilken som helst leverandør hvis du skal pusse opp.

Dette kan høres merkelig ut. Hvordan skal leverandøren tjene penger når man gir vekk materialene? Hvis vi holder oss til analogien, tilbyr leverandøren både snekker-, elektriker- og rørleggertjenester. Overført til programvare tilbyr leverandøren typiske tjenester som for eksempel installasjon og oppsett, prosjektledelse, konsulenttjenester og rådgivning, tilpasning og spesialutvikling, drift og brukerstøtte, overvåking, oppgradering, opplæring og sertifisering, samt konvertering og migrering.

Leverandøren tilbyr altså blant annet slike tjenester. Du får leveran-døruavhengighet og frihet til å velge hvem som skal utføre tjenestene. Og det er lov å bytte underveis i prosessen. Det gir frihet og trygghet på samme tid. Dette gir større råderett over investeringer samt økt fleksibilitet i forhold til hva man kan gjøre med programvaren. All programvare er underlagt en såkalt lisens, det vil si et sett vilkår som forteller deg hva du kan og ikke kan gjøre med programvaren. Lisensen som følger med fri programvare, gir anledning til å gjøre ting man ikke kan gjøre med lukket programvare. Dette kalles de fire frihetene, som er det som gir både utviklere og brukere det viktige ekstra.

De fire frihetene

1. Anvende slik du selv ønsker

De fleste lukkede programvarepakker har klausuler som forhindrer deg fra å bruke programmet slik det passer deg best. Det kan for eksempel være at du har to datamaskiner hjemme og ønsker å bruke programmet på begge maskinene, men må kjøpe en lisens for hver datamaskin. Dersom du kjøper en studentlisens, får du ofte ikke lov til å benytte den samme lisensen til bedriftsformål, dersom du for eksempel starter din egen bedrift når du er ferdig med å studere.

Med fri programvare er det ingen som dikterer hvordan du skal bruke programvaren du har anskaffet deg.

2. Studere programmets virkemåte

Dersom du har kompetanse til det, eller kjenner noen som har det, får du tilgang til å studere oppskriften til programmet, den såkalte kildekoden. Du kan således se og forstå hvordan programmet fungerer, slik at du kan sikre deg at programmet gjør hva det skal. Det er selvfølgelig ikke veldig viktig for en barnehagesjef å vite hvordan et program ser ut inni, men det er viktig for utvikleren eller for å sikre at de offentlige data som systemet forvalter ivaretas på korrekt måte.

3. Endre programmets virkemåte

Ikke bare får du anledning til å studere oppskriften, den såkalte kildekoden. Du får også anledning til å gjøre endringer i den, slik at programmet fungerer slik det passer deg best. Det kan være spesielle behov for deg eller din bedrift som tilsier at du ønsker å endre funksjonaliteten. Endringer kan du gjøre selv, eller du kan velge noen til å hjelpe deg.

Endringer du gjør kan du dele med den opprinnelige utvikleren av programvaren. På denne måten bidrar du, sammen med mange andre, til å forbedre programvarens funksjonalitet og kvalitet. Veldig ofte er det store «communities», nettbaserte fellesskap, knyttet til programvaren. Disse er globale og sikrer at den til enhver tid er oppdatert, og at feil rettes før vi merker at de eksisterer.

4. Dele programmet med andre

Dersom du synes programmet du benytter er så godt at du kunne tenke deg å dele det med andre, står du helt fritt til å distribuere så mange kopier du selv måtte ønske. Du kan for eksempel dele ut cd-er eller tilby programmet for nedlasting på Internett. Friprogsenteret har etablert portalen Delingsbazaren, hvor offentlig sektor kan dele programvare den selv har utviklet eller endret for offentlige midler. Deling av programvare i det offentlige resulterer i mindre bruk av skattepenger på lisenser til lukket programvare.

Fri programvare har blitt business

Stadig oftere ser vi at selskaper benytter seg av innhold og ideer som er generert utenfor eget selskap. Profesjonelle selskaper får tilgang til ny programvare og tjenestekonsepter, samtidig som de sparer egne produksjonskostnader og sprer risikoen. Ari Jaaksi i Nokia er ett eksempel på dette: «Vår erfarenhet är att det fungerar bra att utveckla öppen programvara på ett öppet sätt och sämtidigt hålla produktkonfidaliteten intakt. Av 15 mill programkod for N770 är bara 200 000 skapat av Nokia.» Utviklingsavdelingen til selskaper er ikke lenger lokal, men global. Store selskaper og tjenester som Facebook, Google eller Wikipedia hadde heller aldri blitt til om det ikke hadde vært for tilgang til fri programvare.

Fri programvare er en sterk drivkraft for innovasjon og forretningsutvikling verden over. De siste årene har de store tradisjonelle, proprietære selskapene for alvor fått konkurranse. En undersøkelse fra Universitetet i Maastricht viser at allerede nå bruker halvparten av lokale myndigheter i Europa fri programvare. Av disse planlegger sju av ti å øke bruken av fri programvare de nærmeste årene. Og samme undersøkelse viser at 3 % av Europas BNP i 2010 vil være basert på fri programvare. En analyse av Gartner Group viser at 80 % av all kommersiell programvare som utvikles i 2012 vil benytte komponenter basert på fri programvare. Bakgrunnen er at fri programvare blir ansett som robust og sikker, og vil føre til reduserte utviklingskostnader for programvareutviklere. I november 2008 konkluderte Gartners analytikere med at 85 % av alle virksomheter benytter fri programvare, og at dette tallet vil stige opp mot 100 % allerede i løpet av 2009.

Det er merkelig å tenke seg at det er mulig å tjene penger på noe som i utgangspunktet er gratis og fritt tilgjengelig. Men bare i Norge har nå fri programvare blitt milliardindustri. Det er flere menn i dress, og fri programvare er en viktig utviklingstrend. En studie fra NTNU viser at nær 50 % av norske programvarebedrifter benytter seg av fri programvare-komponenter i sin utvikling. Disse produktene blir levert til kunder i alle bransjer. Fri programvare benyttes fordi det gir enkel tilgang til komponenter med funksjonalitet av høy kvalitet. Sluttproduktet blir bedre, og sammen med fravær av lisenskostnader bidrar de til å redusere utviklingskostnadene. Flere og flere IT-selskaper benytter seg av fri programvare – og gjør god business, og både norske og globale selskaper velger åpenhet som sin innovasjonsstrategi.

For offentlig sektor handler anvendelse av fri programvare om å kunne dele løsningene med nabokommunen eller andre med samme behov. Utviklingskostnader kan deles, og lokale tilpasninger kan foretas. I tillegg får man kontroll over egne løsninger og frihet til å bruke, tilpasse, forbedre og distribuere programvaren. Dette kan derfor gi mer lønnsomme løsninger som er sikre selv om de er åpne og stabile, og selv om de deles med andre. Norge Digitalt er et eksempel på samarbeid mellom dem som forvalter og har behov for ulike kartdatakomponenter. De valgte vekk en proprietær løsning grunnet dårlig stabilitet og ikke tilfredsstillende system. Også i andre land er det gode eksempler på innsparinger ved overgang fra proprietær til fri programvare. I Sverige valgte Rikspolisen for få år siden å bytte ut proprietær hardware og software til fordel for tilsvarende systemer basert på fri programvare. Det ga en innsparing på 200 millioner kroner som tilsvarer rundt 70 nye politibiler.

Kongsbergregionen, en sammenslutning av kommuner, gikk for noen år siden sammen om å utvikle Frikomport, en felles kursportal. Kongsbergregionens kommuner delte investeringskostnadene og tilbyr nå løsningene til andre aktører. Fra å være et regionsamarbeid har nå dette utviklet seg til å bli et samarbeid med over 50 aktører som har gjenbrukt og lokalt tilpasset løsningen. I tillegg har det gitt business for leverandører. Tidligere var fri programvare noe spesialistene syslet med på serverrommet, men nå er det i stadig større grad virksomhetskritiske enheter som velger den løsningen. Husbanken og Bankenes Betalingssentral gjør det, hele økosystemet og logistikken til Color Line, NSBs billettløsning som konduktørene benytter, svenske børsen og nye Ringen kino. Dette for å nevne noen. Og de hadde aldri valgt fri programvare om det var usikkert og lite stabilt. Det har de ikke råd til.

Åpne løsninger

Det er viktig å ikke glorifisere hverken den ene eller andre teknologiretningen, og det er først i den senere tid at fri programvare har hatt en så dramatisk vekst. Offentlige og private virksomheter verden over tar det i bruk. Det er også først i de senere år at fri programvare har fått et økosystem rundt seg som gjør at det nå også benyttes til store løsninger. Og det er først i den perioden vi har sett slik omsetningsvekst. Det er derfor det ikke finnes komplette løsninger på alle felt ennå, og kanskje finnes det ikke et egnet fagsystem innen fri programvare for din virksomhet. Da må du etterspørre det.

Når kommunen eller etaten skal legge sin IT-strategi, bør fri programvare, deling og samarbeid være viktige brikker. Fri programvare kan man benytte på servere, i operativsystemer, som kontorstøtte, på skolen og sykehuset, og i tunge fagsystemer. Fri programvare skal oppføre seg slik programvare skal – sikkert og stabilt.

Fri programvare handler om å dele, gjenbruke og samarbeide om teknologiløsninger. Og fri programvare gir mulighet for kommuner og andre til å dele utviklingskostnader og løsninger. Det er allerede mye som kan gjenbrukes, og fremtiden vil gi flere slike delingsløsninger. Noen av disse finnes på Delingsbazaren, og det vil være verdt å undersøke om det er løsninger som eksisterer også i andre land. Gjenbruk av eksisterende løsninger vil gi innsparinger i stramme kommunebudsjetter, og frigjøre midler til flere sykehjemsplasser og lærere.

Men det er ikke bare fri programvare som kan løse fremtidsutfordringene. Åpenhet og deling er nøkkelparametere. Det er for mange modig å velge åpenhet, men det viser seg at det lønner seg. Norge har alle mulige forutsetninger for å ta del i den store åpenhetsveksten, og Norden kan bli best i verden. Ved å slippe flere aktører til vil vi også skape reell konkurranse i markedet og bedre produkter. Endringene vil tvinge seg frem, og det er bare et spørsmål om når og hvordan man vil møte utfordringene. Og antakelig vil Nicolas Negroponte ha rett når han sier: «Every-thing will be wiki – everything will be open source. Not because it´s free, but it´s better.» 

I fremtiden skal færre unge ta vare på flere eldre med knappere ressurser. Det er en felles utfordring og et felles ansvar å gjøre noe med. Organisatorisk og teknologisk vil det lønne seg å dele, gjenbruke og samarbeide i større grad enn i dag. Det er det fri programvare handler om.

Referanser

– «Open Source», temaavis fra Mediaplanet i samarbeid med OpenSource Sweden, mars 2008.

– «Study on the effect on the development of the information society of European public bodies making their own software available as open source», Final report, januar 2008, UNU-Merit, UNISYS.

– «Snart bruker "alle" åpen kildekode», Digi.no, 18. november 2008, http://www.digi.no/php/art.php?id=794648.

– «Ingen oversikt over offentlige IT-kostnader», Computerworld, 26. september 2008, http://www.idg.no/computerworld/article107657.ece.

– «eKommune 2012 – lokal digital agenda», KS 2008.

Eit informasjonssamfunn for alle, St.meld. nr. 17 (2006–2007), Fornyings- og administrasjonsdepartementet.

– Kompetanseportalen Frikomport, www.frikomport.no.

– Mer informasjon om fri programvare, www.friprog.no.

– Delingsbazaren er en portal hvor offentlige virksomheter kan dele programvare som er utviklet med offentlige midler. Med 429 kommuner, 19 fylkeskommuner og 431 offentlige etater som har mye av det samme behovet, vil Delingsbazaren bidra til å gjøre det enklere for offentlige virksomheter å dele programvare og samarbeide om utvikling, www.delingsbazaren.no

– «Bruk av fri programvare i norsk programvareindustri», Øyvind Hauge, NTNU, Technical Report 2008.

9. Jeg skal være med! – om åpne standarder i et åpent informasjonssamfunn

Ola Berge

Våren 2008 kunne man være vitne til en noe uvanlig demonstrasjon i Oslos gater. Noen av parolene var «Nei til ISO-godkjenning av OOXML», «Microsoft: Støtt ODF!» og «ECMA: Trekk OOXML». Bak disse kryptiske forkortelsene skjulte det seg en strid om dokumentformater. Men hva var det som fikk teknologene ut i Oslos gater denne kjølige vårdagen? Hvorfor er dette viktig for oss?

Teknologi som bare virker

Når jeg sender en e-post fra min Gmail, vet jeg at mottakeren kan lese meldingen, uavhengig av om denne bruker Gmail, Hotmail, Outlook eller Thunderbird. Slik utveksling av e-post er mulig fordi man er enig om hvordan dette skal gjøres, dokumentert i standardiserte protokoller. De færreste av oss trenger å forholde seg til hvorfor dette virker. Velfungerende standarder i et modent marked er usynlige, de er en del av en infrastruktur vi tar for gitt. Men når man ikke har etablerte standarder, må jeg som teknologibruker forholde meg til mer prosaiske problemstillinger. Hvis jeg sender et regneark som vedlegg til e-post-meldingen min, kan jeg ikke lenger ta for gitt at mottakeren kan lese eller redigere dette. Jeg bør vite noe om hvilken programvare mottakeren har tilgjengelig, eller foreta en kvalifisert gjetning, før jeg velger hvilket format jeg lagrer regnearket mitt i.

Inkludering og deltakelse i et samfunn hvor stadig mer av kommunikasjonen foregår ved hjelp av teknologi, forutsetter at informasjon fritt kan utveksles mellom ulike systemer. Vi bør unngå løsninger hvor en borgers kommunikasjon med det offentlige forutsetter at man har tilgang på bestemt maskin- eller programvare. Mine muligheter til å kommunisere med offentlige etater bør være like om jeg bruker en PC eller en Mac, om jeg bruker Microsoft Word eller Open Office Writer, og om operativsystemet mitt heter Windows, Linux eller OSX. Mine valg av teknisk utrustning skal styres av mine behov, ønsker og økonomi – ikke av teknologivalg på mine barns skole. Jeg har rett til å delta i informasjonssamfunnet, på mine premisser med mine behov, kunnskaper og fysiske forutsetninger.

Hvem skal eie dokumentene våre?

Det var slike grunnleggende rettigheter for min deltakelse i samfunnet det handlet om denne vårdagen i 2008. «Nei til ISO-godkjenning av OOXML!»

ISO er en internasjonal organisasjon som fastsetter standarder på svært mange områder. De har tidligere godkjent ODF som en standard for dokumentformater for tekstbehandling, regneark og presentasjoner. Hensikten med standarden er at man fritt skal kunne utveksle dokumenter, man skal kunne lese og redigere dokumenter uavhengig av hvilken programvare som ble benyttet for å lage dokumentet. En forutsetning for å oppnå dette er at de ulike kontorstøtteprogrammene støtter standarden. ODF er støttet av en rekke programmer, med OpenOffice.org som det mest kjente. Men det mest brukte programmet, Microsoft Office, støtter ikke ODF.

Microsoft har lenge vært dominerende på markedet for kontorstøtteprogrammer, og selskapets formater har vært de facto standarder. Dette betyr at formatene ikke har vært gjennom en formell standardisering, men at de er i så utbredt bruk at «alle» bruker dem. Det er derfor vanskelig å komme inn på markedet med ny programvare dersom den ikke støtter formatene som har blitt de facto standarder. Hvis man for eksempel lanserer en ny tekstbehandler, vil det være avgjørende at den fungerer sammen med Microsofts tekstbehandler Word. Hvis ikke, vil de som bruker det nye produktet ikke kunne utveksle dokumenter med dem som bruker Word. Og dem er det mange av.

Men hva er så problemet? Hvis det allerede er etablert et felles format for dokumenter, kan ikke da bare alle bruke denne de facto standarden? Dette handler mye om lik tilgang til informasjon for utviklere av programvare, og i neste instans om velfungerende marked. Et format dokumentert i en åpen standard gir komplett informasjon om formatet. Det innebærer at alle leverandører som ønsker å benytte det i sin programvare i utgangspunktet stiller likt. Hvis en dominerende aktør har fått etablert sitt format som en de facto standard, har den full kontroll over hvem som får tilgang til hvilken informasjon. Denne aktøren kan da velge å holde tilbake noe informasjon, slik at den får en fordel i utvikling av sin egen programvare. Den har også full kontroll over videreutviklingen av formatet, og er dermed i stand til å lansere nye versjoner av sin programvare som benytter muligheter i det nye formatet før sine konkurrenter. Konkurrentene er henvist til å reagere på den dominerende leverandørens trekk, og å foreta krevende integrasjon med det nye formatet. Utviklingen vil altså i større grad foregå på den dominerende aktørens premisser. Man kan fort havne i en situasjon der en enkelt leverandør har et tilnærmet monopol, og forbrukernes reelle valg av programvare blir begrenset.

Standarder er politikk – og forretning

I et marked med et fåtall dominerende aktører har det offentlige en rolle i å legge til rette for en bedret konkurransesituasjon. I Norge har Fornyings- og administrasjonsdepartementet tatt grep i forhold til dokumentformater. 1. januar 2009 ble det innført obligatoriske standarder for offentlige dokumenter til presentasjonsformål på nettsider. PDF skal benyttes til ferdigstilte dokumenter, ODF til dokumenter beregnet for videre bearbeiding. Begge disse dokumentformatene er åpne internasjonale standarder. Informasjon kan i tillegg publiseres i andre formater, men dette vedtaket sikrer at brukere får tilgang til offentlig informasjon uavhengig av hvilken programvare eller programvareplattform den enkelte velger å bruke. Flere andre land har gjort lignende vedtak, vi ser en trend hvor offentlige myndigheter stiller krav til at informasjon skal deles på formater som er etablert som formelle standarder. Dette er tiltak som bidrar til at dominerende aktører nå orienterer seg mot bruk av åpne standarder. Hvis man velger å holde fast ved sine egne formater fremfor å støtte åpne standarder, risikerer man å miste markedsandeler.

Microsoft har annonsert at selskapets programvarepakke Office vil ha støtte for standarden ODF i løpet av første halvdel av 2009. Men samtidig ønsker de å få sine dokumentformater formalisert som en ISO-standard. Dette er kontroversielt, og da ISO besluttet å godkjenne spesifikasjonen Office Open XML (OOXML) som en ny standard, førte dette til sterke reaksjoner – blant annet gatedemonstrasjonen i Oslo. Mange mente at det ble benyttet uetiske metoder for å få gjennomslag for OOXML i ISO. Videre var det en hovedinnvending at ISO allerede har en standard for utveksling av dokumentformater, og at det er uheldig med to konkurrerende standarder. Man oppnår altså best valgfrihet for forbrukere når alle systemene benytter samme standard. En konsekvens av ISO-godkjenningen kan være at OOXML blir tatt med i listen over obligatoriske standarder i norsk forvaltning, men dette vil ikke følge automatisk. Standardene som velges skal understøtte krav om likebehandling og inkludering av alle innbyggere ved at de ikke skal være tvunget til å benytte kostbar programvare.

Eksempelet med dokumentformater viser at det er betydelige interesser i spill ved fastsettelsen av standarder. Prosessene handler ofte om mer enn å finne gode tekniske løsninger, og utfallet kan få store konsekvenser for enkelte aktører. Standarder er et viktig redskap for det offentlige i arbeidet med å etablere et velfungerende marked og sikre valgfrihet for den enkelte forbruker.

Standarder er av natur konservative. Det tar ofte tre år eller mer fra arbeidet starter, til man har en ferdig standard. Ett år er lang tid i en verden hvor teknologiutviklingen går fort. Det er derfor utfordrende å få på plass formelle standarder fort nok. Det er ofte heller ikke ønskelig å standardisere for tidlig, standarder skal i utgangspunktet dokumentere god, etablert praksis. I tilfeller hvor det er behov for at ulike systemer skal virke sammen, blir det derfor ofte etablert mindre formelle overens-komster om hvordan dette skal foregå. «Noen» snakker sammen, gjerne i et industrikonsortium, og blir enige om en protokoll eller spesifikasjon. I andre tilfeller kan det være sterke aktører som definerer sin måte å gjøre det på, som så blir førende for alle andre.

RSS er et eksempel på en slik uformell overenskomst. Dette er et sett av formater for syndikering av innhold. Teknologien blir gjerne brukt i publikasjon av innhold som blir oppdatert ofte, typisk blogger eller nettaviser. Man kan publisere en oppsummering av det nye innholdet, for eksempel en ingress. Ved hjelp av en RSS-leser kan man så abonnere på utvalgte RSS-strømmer og dermed enkelt følge med på nytt innhold på en rekke ulike nettsteder. RSS ble i utgangspunktet utviklet i 1999 av en ansatt i selskapet Netscape. Noen som husker nettleseren Netscape? På midten av 2000-tallet tok nettleseren Firefox i bruk RSS-ikonet.  Etter at både Microsoft og Opera fulgte etter, har dette symbolet blitt industristandard for å angi syndikering av innhold på RSS og det lignende formatet Atom.

Dyrt å handle feil

Den hurtige teknologiutviklingen fører noen ganger til at ny teknologi når markedet før bransjen har oppnådd full enighet om formater. Forbrukere må da ta en risiko når de kjøper disse nye produktene. Velger man feil, har man kanskje foretatt en betydelig investering og sitter igjen med verdiløst utstyr. Et ferskt eksempel er striden om format for optisk lagring av film med høy oppløsning. En gruppering elektronikkprodusenter og filmstudio samlet seg om Blue-ray, en annen om HD DVD. Da Toshiba kastet inn håndkleet i februar 2008 og erklærte at selskapet ikke lenger ville produsere utstyr som støttet HD DVD, var striden over, og Blue-ray ble etablert som industristandard. Selv om det fremdeles blir gitt ut filmer på formatet HD DVD, er tilbudet av filmer på Blue-ray betydelig større, og det er ingen tvil om at HD DVD vil bli et marginalt fenomen. De som har kjøpt HD DVD avspillingsutstyr, kan etter hvert parkere dette i et skap, kanskje sammen med en Betamax videospiller fra 80-tallet?

En annen felle man kan gå i, er å handle musikk på feil sted. Distribusjonen av musikk har gjennomgått en radikal endring de siste få årene. Det er færre som går i platebutikken eller til en nettbutikk for å kjøpe musikk på cd, mange velger å hente den som filer over Internett. Det er mange som ønsker å betale for musikken de laster ned, og noen av disse har handlet i Yahoo! Music Store. Yahoo har, som mange andre nett-butikker, solgt musikken med kopibeskyttelse. Hensikten med dette er å hindre ulovlig deling av musikken, noe som er en stor utfordring for musikkindustrien. Den tekniske løsningen for å håndtere dette inkluderer at de enkelte musikksporene må godkjennes for avspilling ved hjelp av en nettbasert tjeneste. Da Yahoo la ned sin musikkbutikk, stengte de også tjeneren som godkjente musikk for avspilling. I praksis betydde dette at kundene ikke lenger kunne spille av musikken de hadde betalt for. Etter mye bråk har Yahoo besluttet å tilby en ordning hvor kundene som ble rammet av dette, kan hente musikken de har kjøpt kostnadsfritt fra deres nye samarbeidspartner Rhapsody. Både MSN Music og Wal-Mart har også annonsert at de vil skru av sine lisenstjenester, men etter press fra kundene sine har de bestemt å holde liv i dem noen år til.

Løsninger for digital rettighetshåndtering for musikk har lenge vært kontroversielle, og mange nettbutikker har nå valgt å selge musikk uten kopibeskyttelse. Man har erkjent at ordningene har medført for store ulemper for kunder som faktisk betaler for musikken sin, og kanskje sett at dette har medført en økning i ulovlig kopiering. En lærdom man kan trekke fra erfaringene med omsetning av digital musikk, er at man som kunde bør være bevisst på hvilke lisensbetingelser man aksepterer, og tenke gjennom konsekvensene av dette. En av de største musikkbutikkene på nett, Apples iTunes Store, selger fortsatt mesteparten av utvalget sitt med kopibeskyttelse. Deres løsning innebærer at man må velge Apples egen programvare iTunes for å spille musikken på en datamaskin, og Apples iPod om man vil bære musikken med seg. Hvis man foretrekker Apples produkter, kan dette være helt greit, men man låser seg da til én leverandør. Terskelen for å skifte ut sin bærbare musikkspiller til for eksempel Zen fra Creative vil være høy når man samtidig må kjøpe store deler av musikksamlingen sin en gang til. Denne typen produktinnelåsing er uheldig for forbrukerne. Det norske Forbrukerombudet startet i 2006 en sak mot Apple, hvor de krevde at musikk solgt i iTunes Store må kunne spilles av på andre musikkspillere enn iPod. Saken har fått internasjonal oppmerksomhet, og Forbrukerombudet har fått oppslutning fra sine kolleger i de skandinaviske landene samt Frankrike og Tyskland. Men vi måtte skrive 2009 før Apple annonserte at mesteparten av musikken i iTunes Store vil selges uten denne type bindinger.

Den digitalt kompetente borger i et inkluderende samfunn

For å navigere i dette landskapet trenger man kunnskap. Digitale ferdigheter er nå en basisferdighet i læreplanen for den norske grunn-opplæringen, og norske myndigheter har tatt et viktig skritt i retning av å utruste våre barn med et godt kunnskapsgrunnlag for å treffe gode valg. De vil etter hvert forstå at Word ikke er et synonym for tekstbehandling, de vil vite hvilke formater de bør velge når de skal dele dokumenter, bilder, filmer og lyd, de vil forstå hvordan de kan bruke andres åndsverk i egne produksjoner, og de vil ta informerte beslutninger når de velger verktøy for de ulike oppgavene de skal utføre. De vil tenke gjennom hvordan de kan sikre egne arbeider når de bruker nettjenester. Gir dette bloggverktøyet meg muligheter til å eksportere hele bloggen min, inkludert kommentarer? Eller vil jeg miste alt arbeidet mitt hvis tjenesten jeg bruker stenger eller begynner å ta betalt for bruk? Våre barn vil bedre kunne vurdere hvilken personlig informasjon de kan dele på ulike sosiale møteplasser på nettet, hvilke informasjonskilder som er troverdige, og hvordan man omgås hverandre på nett. Vi vil få digitalt kompetente barn. Hvis skolene og de enkelte lærerne settes i stand til å oppfylle kravene i læreplanen.

Å legge til rette for deltakelse i samfunnslivet for flest mulig handler også om å gjøre informasjon tilgjengelig for mennesker med ulik funksjonsevne. Det betyr at man må ta hensyn til at ikke alle leser dokumenter på en skjerm, men for eksempel benytter en leselist, at noen har behov for større skrift enn andre, eller at noen ikke kan skille mellom rødt og grønt. Inkludering betyr at man må ta hensyn til prinsipper om universell utforming. Disse prinsippene handler om at produkter og omgivelser utformes på en slik måte at de kan benyttes av alle mennesker i en stor variasjon av brukssituasjoner, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpasning eller spesiell utforming. Direktoratet for forvaltning og IKT har spesifisert en rekke kriterier for kvalitet på offentlige nettsteder, og kriterier knyttet til tilgjengelighet er inkludert i disse.

Elever og studenter i norsk utdanning har en lovfestet rett til et læringsmiljø tilpasset deres behov. Bruk av IKT er en integrert del av undervisningen, og muligheten til å tilpasse digitale verktøy og ressurser til den enkeltes behov er derfor en sentral utfordring i norsk utdanningssektor. Et minstekrav er at lærestedene utformer nettsidene sine i henhold til kvalitetskriteriene fra norge.no. Men det er mange elever og studenter som har behov som går ut over dette. For eksempel kan en elev med lesevansker ha nytte av muligheten til å få en tekst opplest, og en blind student kan ha nytte av en tekstlig beskrivelse av et bilde eller en film som er synstolket. Man trenger individuell tilpasning av læringsomgivelser.

Vi har nå fått en ny standard som gjør det enklere med denne typen tilrettelegging. Standarden beskriver hvordan man angir informasjon om en lærendes behov og ønsker knyttet til tilgjengelighet, og tilsvarende for hvordan man beskriver en læringsressurs´ egenskaper knyttet til tilgjengelighet. For eksempel kan man angi hvilke sansetyper som er brukt i ressursen, og hvilke alternativer som er tilgjengelige («denne teksten er også tilgjengelig som lyd»). Når en elev søker etter læringsressurser, kan hun ved hjelp av sin personlige profil da få presentert de ressursene som passer hennes behov med hensyn til tilgjengelighet.

God inkluderingspolitikk og større valgfrihet

Gode standarder og hensiktsmessige retningslinjer for bruken av dem resulterer i større valgfrihet for kunder. For eksempel bruker mange norske læresteder læringsplattformer i undervisningen. En læringsplattform inneholder typisk digitale læringsressurser, en rekke verktøy for samarbeid og for å skape elevarbeider samt funksjoner for administrasjon av elever. Ved å benytte en felles standard for digitale læringsressurser kan man sikre at de kan hentes inn og ha samme virkemåte i ulike læringsplattformer. Produsenter av digitale læringsressurser slipper dermed å gjøre tilpasninger til de ulike læringsplattformene. Dette har en rekke konsekvenser. For det første reduseres kostnadene ved å produsere læringsressursene. For det andre er det enklere for nye leverandører av læringsplattformer å etablere seg i markedet, da læringsressursene også vil være tilgjengelige på deres plattform. Man får altså en lavere terskel for nye aktører som ønsker å komme inn i et marked, slik at tilbudet av produkter og tjenester blir bredere. For det tredje gjør man det enklere for skolen å bytte læringsplattform – skolen -slipper å kjøpe inn nye læringsressurser fordi de kan benyttes på tvers av plattformene. Bruk av standarder reduserer dermed faren for produktinnelåsing.

Bred samfunnsdeltakelse krever god tilgang til informasjon og offent-lige tjenester for alle. Informasjon må utveksles fritt i et teknologisk mangfold. God inkluderingspolitikk forutsetter god bruk av IKT-standarder.

10. Moltemyras forbannelse

- Må vi utfordre den tradisjonelle forståelsen av IT-basert verdiskaping for å realisere den digitale allmenningen?

Stian Danenbarger

20. århundre: Syltetøyfabrikantens hegemoni

Før årtusenskiftet handlet verdiskaping mest av alt om å gjøre «mer av det samme» med stadig lavere kostnader. Kost–nytte-betraktninger gjorde den enkelte virksomhet til det sentrale organiserende bindeledd mellom tilbud og etterspørsel. Nøkkelen til verdiskaping lå i effektivisering, repetisjon, skalerbarhet og små differensiatorer. Endringer skjedde sjelden, atskilt av lange perioder med stabilitet (ISG 2008).

Begrepet «verdikjede» (eng.: «value chain») ble popularisert i 1985 av Michael Porter gjennom boken Competitive Advantage (Porter 1985). I modellen antas det at hvert ledd i kjeden henter input fra foregående ledd, utfører en verdiøkende aktivitet og overleverer til neste ledd, som i en produksjonslinje. Verdikjedemodellen ble en «de facto» standard for representasjon og analyse av verdiskaping på virksomhetsnivå. Verdikjeder ble etter hvert den mest vanlige metoden for analytisk oppsplitting av virksomhetens viktigste aktiviteter for å forstå deres innvirkning på kost og verdi.

Innenfor denne tankegangen var IT-løsninger ment å skulle øke effektiviteten ved å støtte opp under «den ene rette måten» å jobbe på, definert av en liten gruppe analytikere og eksperter, og implementert fra ledelsen og nedover i organisasjonen. Av og til ble IT brukt som virkemiddel til å gjennomføre drastiske endringer for å sikre konkurransedyktighet, og dette ble også igangsatt og kontrollert fra sentralt hold. Endringen var å betrakte som en overgang fra én «beste arbeidsmåte» til den neste, og var ment å skulle betale seg ved økt effektivisering over en lengre periode i etterkant, uten mye vedlikehold (ISG 2008).

Tankegangen har preget IT-arkitekturen i både offentlige og private virksomheter i mange år, og på mange plan. Omfattende og detaljerte kravspesifikasjoner har vært et karakteristisk kjennetegn, sammen med begreper som «orkestrering» og «prosessmodellering». I dette perspektivet har mennesker bare vært betraktet som brikker med minimal innflytelse på systemet. I den grad data har vært levert videre til andre tjenester, har det vært gjennom tjenestegrensesnitt designet for formål som var definert på forhånd. Skjemastrukturene og formatene har også vært designet for predefinerte formål. Forutsetningene om sjeldne endringer, repetisjon og kostnadsorientert effektivisering tilsa at dette var rasjonelt og hensiktsmessig. Under de samme forutsetningene har virksomhetene hatt få eller ingen insentiver for å dele data og informasjon.

21. århundre: Selvplukkens tidsalder

I praksis har verdikjedemodellen vist seg å fungere bra for forståelse av tradisjonelle produksjonsvirksomheter, og mindre bra for den mer komplekse verdiskapingen i tjenesteytende og kunnskapsintensiv virksomhet (Stabell og Fjeldstad 1998).

Det tradisjonelle bildet av en leverandør som utfører verdiøkende arbeid på et produkt og sender det videre i kjeden, er ikke representativt for verdiskapingen i for eksempel klynger av små og mellomstore bedrifter. Strategisk posisjonering i omskiftelige og konkurranseutsatte omgivelser handler mer om utforsking av nye former for verdiskapende aktivitet enn å hekte seg inn i en eksisterende produksjonskjede (ISG 2008).

I artikkelen «Configuring Value for Competitive Advantage: On Chains, Shops, and Networks» fra 1998 argumenterer nordmennene Stabell og Fjeldstad for nye modeller for bedre forståelse av verdiskapingen i moderne virksomheter. I tillegg til verdikjeden introduserer de verdiverkstedet som modell for problemløsende og kunnskapsintensiv virksomhet – som i konsulentvirksomhet eller sykehus – og verdinettverket som modell for formidlingsbaserte virksomheter – som i bank, forsikring og telekommunikasjon.

I rapporten Unleashing the Potential of the European Knowledge Economy: Value Proposition for Enterprise Interoperability fra 2008 skriver den bredt sammensatte, såkalte «Informal Study Group on Value Proposition for Enterprise Interoperability» (ISG) til Europakommisjonen at innovativ verdiskaping er nøkkelen til økonomisk og sosialt bærekraftige forretningsmodeller. I stedet for å knytte samarbeidspartnere sammen for å fortsette som før, vil samhandlingen nå foregå i nye, fleksible og kortvarige konstellasjoner med stadig nye medlemmer i og utenfor økosystemer som i seg selv er i endring.

EUs såkalte Innobarometer-undersøkelse for 2006 (Gallup 2006) viste at gjennomsnittlig hvert fjerde selskap i EU med minst 20 ansatte anså at det inngikk i et klyngelignende miljø, kjennetegnet ved nært samarbeid med andre lokale virksomheter og sterk knytning til lokal virksomhetsmessig infrastruktur. Undersøkelsen avdekker generelt at klyngelignende trekk er mer typisk for tjenesteytende enn produserende virksomhet, og for høyteknologi i særdeleshet.

Verdiskaping gjennom ulike former for formidling mellom aktører er karakteristisk for svært mange tjenesteytende virksomheter, inkludert bank, forsikring og telefoni. Virksomheten utgjør ikke nettverket i seg selv, men leverer en formidlingstjeneste. Koblingen mellom aktørene kan være direkte, som i telefoni, eller indirekte, som i bank, der en gruppe kunder er knyttet sammen via flyt av kapital.

Den viktigste driveren av verdi i verdinettverk er størrelse og sammensetning av kundemassen. Historisk sett har derfor viktige formidlere som tele- og forsikringsselskaper gjerne inngått kooperative sammenslutninger som muliggjør henholdsvis telefonsamtaler og risikodeling mellom flest mulig medlemmer. Verdiskapingen skjer gjerne i lag på lag av sammenkoplede, mest mulig sømløse nettverk som beriker omfanget og rekkevidden av tjenesten (Stabell og Fjeldstad 1998).

Både Google og Amazon.com demonstrerer hvordan organisasjoner med relativt få ansatte kan tilrettelegge og styre verdinettverk med titusenvis av leverandører, millioner av medlemmer og omsetning i milliardklassen, basert på forvaltning av åpne informasjonsindekser med sammenstillingsmuligheter, nettbaserte, stabile identifikatorer med veldefinert betydning, og et utvalg av ulike komponenter og åpne programmeringsgrensesnitt for tredjeparter.

I 2007 omsatte Google Inc. for nesten 17 milliarder dollar, hovedsakelig gjennom formidling av annonser (Wikipedia 2008). Flertallet av brukerne vil trolig likevel hevde at den viktigste verdien av Googles tjenester ikke ligger i annonsene. Selskapet opplyser selv at deres primære aktivitet er å vedlikeholde en indeks over nettsteder og annet innhold på nettet, og å gjøre denne informasjonen fritt tilgjengelig for alle med tilgang til Internett (Google 2007). For brukerne er verdien av Googles omfattende investeringer i denne indeksen så åpenbar at varemerket har blitt et verb i dagligtale (Wikipedia om google [verb] 2008). Til gjengjeld opparbeider selskapet selv svært verdifulle konkurransefortrinn som detaljert strategisk kunnskap om brukeratferd, markedstrender og sammenhenger, dyp og bred teknologikompetanse hos de ansatte, og immaterielle verdier som lojalitet og varemerkegjenkjenning. Google spiller med andre ord en formidlerrolle i et omfattende verdinettverk (Allee 2002), der formidlingen av annonser omsetter noe av den løpende verdiskapingen til penger. Ved hjelp av enkle visuelle komponenter («widgets») som nettstedseiere kan legge inn i sine egne nettsider, kan verdien omsettes overalt på nettet, ikke bare på Googles egne nettsteder. Den avanserte og omfattende indeksen gjør at annonseformidlingen kan skje dynamisk, ved sammenstilling av mer eller mindre relevante annonser sammen med informasjonen som presenteres. Googles suksess i dette markedet er en god indikasjon på at verdien av en sammenstilling avhenger av hvor mye mening den gir for mottakeren akkurat der og da.

Relaterte annonser er selvsagt ikke den eneste formen for sammenstilling som gir verdi. Amazon.com, Inc. er en annen kjent formidler i et avansert verdinettverk, der sosial brukeraktivitet som omtaler, kommentarer og lister over anbefalinger presenteres sammen med bøker og et stort antall andre produkter. Alle produktene har en unik, fast identifikator i Amazons omfattende nettbaserte katalog, og disse tjener som «knagger» og «fokuspunkter» for aktiviteten. Brukerne kan utfolde seg rimelig fritt mellom produktene langs ulike «stier» som skapes ved automatisert, dynamisk sammenstilling, og styres ikke gjennom en predefinert prosess før de har bestemt seg for å kjøpe noe. Hele Amazons økosystem deler de samme identifikatorene og forstår betydningen av disse. Sammenstilling av informasjon fra ulike kilder om samme produkt kan derfor gjøres tilnærmet like presist og fullstendig som resultatet av en databasespørring. Amazon.com kombinerer denne presisjonen med «røffe» sammenstillinger basert på brukermønstre for å maksimere verdiskapingen for alle aktørene i nettverket.

Interessant nok har Amazon.com valgt å åpne sin nettbaserte markedskanal også for konkurrenter, slik at en bruker i praksis kan velge og vrake blant leverandører. Selskapet kan til gjengjeld samle strategisk svært verdifull informasjon om omsetningen av både sine egne og konkurrentenes produkter. Samtidig kan Amazon bygge sterke kunderelasjoner og innhente tilbakemeldinger fra brukerne samt annen viktig konkurranseinformasjon.

Amazons verdinettverk på nettet begrenser seg heller ikke bare til nettstedet. Produktidentifikatorene tjener som nettadresser (URL-er) som peker til en nettside om produktet, og referanser til produktene kan derfor presenteres på andre nettsider og sendes rundt, for eksempel via e-post. I kraft av sin størrelse har Amazon.com blitt en autoritativ utsteder av slike identifikatorer. Andre parter har tatt i bruk identifikatorene i andre sammenhenger for å referere til bestemte produkter på en entydig måte. I tillegg kan produktdata, innhold fra kundene, leverandørinformasjon, produkter fra tredjepartsleverandører (ikke opphavsrettsbeskyttet informasjon) og handlevogndata hentes ut kostnadsfritt via et nettbasert grensesnitt av tredjeparter som ønsker å bygge egne tjenester ([Programmableweb 2008] presenterer noen hundre eksempler). Gjennom disse tjenestene befester Amazon.com formidlerrollen i et svært omfattende, distribuert verdinettverk.

Myras sosiale nettverk

«Bloggersfæren» har lenge benyttet enkle, men effektive nettverksbaserte «allmenninger» for utveksling av kommentarer og referanser mellom bloggene.

Technorati.com er et eksempel på en slik allmenning. Tjenesten sammenstiller blogginnlegg automatisk, basert på mekanismer i bloggverktøyene som «melder inn» nye innlegg, sammen med informasjon om hvilke nøkkelord («tagger») innlegget er merket med, og eventuelle lenker til andre innlegg. Technorati beregner måltall for «autoritet» basert på andres omtale av publiserte innlegg, og presenterer ulike sammenstillinger av innlegg som er merket med samme nøkkelord eller refererer til samme innlegg. Hvert eneste blogginnlegg har en fast nett-identifikator («permalink») som er en viktig forutsetning for bloggernes løpende dialoger. Hvis et innlegg lenker til et annet, blir de sammenstilt. Derved kan bloggerne enkelt hente ned og presentere lister over andre bloggeres kommentarer knyttet til hvert innlegg.

Nøkkelord («tagger») fungerer rimelig greit for røffe sammenstillinger, men ulik termbruk, ulik fortolkning og flertydige termer resulterer i mye «støy» og begrensede muligheter til meningsfull flernivåsammenstilling.

Technorati er likevel et godt eksempel på effektiv tilretteleggelse for verdiskaping i et demokratisk nettverk av likeverdige, skapende medlemmer i et samfunn på Internett. Prosessene som oppstår blir til underveis, og er ikke meislet i stein eller bestemt sentralt, annet enn gjennom et lite sett med enkle regler.

Åpne, standardiserte formater og strukturer og et felles identifikatorsystem er forutsetninger for å få det hele til å fungere. Slik kan alle sammenstilte data hentes ut igjen fra Technorati, og presenteres andre steder, for eksempel i medlemmenes blogger.

Myra er for alle

Verdinettverkene til Google og Amazon.com skaper mye verdi, men maktforholdet i relasjonen til alle de omkringliggende aktørene er ikke balansert. De to største aktørene utsteder identifikatorene, definerer datamodellene og bestemmer hvordan programmeringsgrensesnittene skal fungere. Reell balanse ville bare kunne oppnås dersom datamodellene, utvekslingsformatene og programmeringsgrensesnittene ble fullstendig standardisert, og alle sto fritt til å utstede identifikatorer og definere betydningen av dem. For at det hele skulle fungere på tvers av sektorer og bruksområder, måtte de standardiserte datamodellene i tillegg være helt generiske, i den forstand at de bare besto av et lite sett elementer som bare fikk sin betydning gjennom identifikatorer. Disse elementene måtte kunne settes sammen og tas fra hverandre etter behov, bare basert på betydning.  Semantikk er et begrep som er lånt fra filosofi og språklære, hvor det refererer til studiet av betydning i kommunikasjon, datamodeller kalles gjerne semantiske hvis de er bygget på denne måten. Datamaskiner kan ikke fortolke og forstå betydning på samme måte som mennesker, men de kan sammenstille og utføre regelbaserte operasjoner på rådata, datamodeller og identifikatorer svært effektivt. Programvare som kan utføre slike operasjoner på semantiske modeller, kalles gjerne med en fellesbetegnelse semantisk teknologi.

De to mest kjente standardene for representasjon, utveksling og sammenstilling av semantiske modeller er W3C-standarden RDF (W3C 2004) og ISO-standarden Topic Maps («emnekart» på norsk) (ISO 2002). Det er mulig å konvertere mellom de to (W3C 2006). Begge standardene benytter identifikatorer (URI-er) som ser ut som nettadresser (URL-er). Det har også vist seg hensiktsmessig å la identifikatorene faktisk fungere som nettadresser som peker til menneskelesbare definisjoner (OASIS 2003). Slike delte identifikatorer muliggjør sammenstilling av elementer fra ulike modeller.

Freebase.com beskrives av sin eier, Metaweb Technologies, som en åpen, nettbasert database over verdens informasjon. All informasjon i Freebase er åpent tilgjengelig for alle, også for redigering, som i Wikipedia. Den kan i tillegg hentes ut i standardformatet «RDF/XML» (W3C 2004) for bruk i andre sammenhenger. Foruten brukergenererte data har Metaweb samlet inn og sammenstilt åpne data fra mange kilder i Freebase, inkludert Wikipedia. Dataene i Freebase er på mange måter like gjennomstrukturert som produktdataene i Amazon.com. Den åpne databasen tilbyr et eget spørrespråk, kalt MQL (Metaweb Query Language), for tredjeparter som vil hente data ut av basen. URI-baserte identifikatorer benyttes gjennomgående. Tjenesten er relativt ny, men Metaweb planlegger å tjene penger ved å utvikle tjenester bygget over Freebase, og inviterer tredjeparter til å gjøre det samme. Metaweb har lansert demonstratorer som eksemplifiserer hva som kan bygges over Freebase-databasen, inkludert et spektakulært navigasjons- og presentasjonsgrensesnitt (Huynh 2008).

Verdiverkstedet: Langt fra bare syltetøy

Kunnskapsintensiv virksomhet er gjerne organisert for å håndtere mer eller mindre unike tilfeller ved å involvere ulike former for spesialisert kompetanse, og skape verdi gjennom problemløsing. Oljeletingsvirksomhet kan for eksempel skape ekstraordinær økonomisk verdi gjennom funnet av et stort oljefelt, og innovative utvinningsteknikker kan endre reglene for hele bransjen (Stabell og Fjeldstad 1998).

Hva trenger en kunnskapsarbeider eller en skoleelev som skal løse et problem? Mer informasjon om problemstillingen og sammenhengen den oppstår i? Informasjon om andre lignende problemer og andres tanker om mulige årsakssammenhenger? Kanskje noen hint om hvordan andre har løst tilsvarende problemstillinger, og sist, men ikke minst, informasjon om aktuelle personer eller fagmiljøer som kan være verdt å kontakte for å samarbeide?

Problemløsingsprosessens natur stiller svært høye krav til koordinering og informasjonstilgang på tvers, særlig rundt problemdefinisjonen, og forutsetter gjensidig tillit mellom aktørene. «Diagnosen» stilles gjerne basert på dynamisk sammenstilling av data som bekrefter, forkaster eller forårsaker en reformulering, gjerne i samspill med aktører med ytterligere spisskompetanse. Her vil selvsagt tilgjengelighet av gjenbrukbare data fra mange kilder være av stor verdi, sammen med ulike modeller som beskriver dataene og hva de handler om, slik at de kan sammenstilles på måter som gir mening.

Kunnskapsintensive virksomheter kan gjerne øke ytelsen og redusere kostnadene ved fysisk å plassere problemstillingen sammen med ekspertisen, enten det er ved innleggelse av pasienter, undervisning i klasserommet eller utføring av konsulenttjenester i kundens lokaler (Stabell og Fjeldstad 1998). I flere og flere sammenhenger kan tjenestene etter hvert også organiseres rundt en datastøttet, mest mulig representativ modell av problemdomenet, som i seismisk modellering eller bygningsarkitektur. Her vil det igjen ofte være svært verdifullt å gjøre intelligente og meningsfylte sammenstillinger av modeller og informasjon dynamisk – for eksempel 3D-modeller av geografi og fysiske egenskaper ved ulike materialer – gjerne kombinert med egne og andres erfaringsdata, offentlig lovgiving og lokale reguleringer. I en analysefase er sammenstilling av informasjon fra flere kilder svært verdifullt, for man skal kunne se problemstillingen fra flere sider og på flere måter.

I dag er slike sammenstillinger kostbare å lage fordi dataene gjerne har ulike formater. De er organisert i svært sektorspesifikke strukturer og mangler dessuten referanser til delbare modeller og definisjoner som på en standardisert måte beskriver hva dataene handler om. I mange tilfeller er dataene ikke gjort tilgjengelige i det hele tatt. I kunnskapssamfunnet er dette ikke lenger holdbart.

Utdanningsdirektoratets nettbaserte tjeneste «Grep» ble i 2008 nominert til den norske Fyrlyktprisen (Statens Dataforum 2008). Tjenesten publiserer en semantisk modell med nasjonal forskriftsstatus for grunnutdanningen i Norge, og gjør det mulig å abonnere på oppdateringer (Utdanningsdirektoratet 2006). Modellen kan hentes ut i standardformatet «XML Topic Maps» («XTM») (ISO 2002).

Utdanningsdirektoratet beskriver selv tjenesten som «Èn offisiell kilde som beskriver utdanningstilbudene for den offentlige grunnopplæringen i Norge». De sier også at den skal «sikre at oppdateringer blir løpende distribuert» og «representere læreplanene slik at de kan presenteres på ulike måter i ulike sammenhenger og slik at andre informasjonselementer (rundskriv, læremidler m.m.) kan knyttes opp til læreplanene».

Utdanningsdirektoratet tilbyr læreplaner, kodeverk og tilbudsstruktur beskrevet i en delt semantisk modell i stedet for noen hundre dokumenter. Derved har direktoratet gjort det langt enklere for aktører i og utenfor sektoren å vedlikeholde en oppdatert, representativ struktur i sine egne, lokale systemer, og sammenstille og presentere egne data i kontekst av læreplanene.

NRK er i gang med å beskrive og sammenstille sine nettressurser rundt kompetansemålene i «Grep» for å gjøre materialet tilgjengelig for utdanningssektoren (Kunnskapsdepartementet 2006). Andre aktører i utdanningssektoren er også godt i gang. Ved å utvikle løsninger som kan forholde seg dynamisk til de løpende endringene («modelldrevet arkitektur») kan aktørene sikre at løsningene er oppdatert i henhold til forskriften. I dag må mye programvare skrives om hver gang aktuelle forskrifter endres, og det blir kostbart.

«Grep» kan sies å peke ut en retning som ble etterlyst i et innlegg av dr.juris Dag Wiese Schartum på høringsmøtet (FAD 2008) for den såkalte FAOS-rapporten (FAD 2008) om offentlig IT-arkitektur:

Lovgivning er en av de aller viktigste beslutningsprosessene i samfunnsstyringen ... men likevel «den eneste» beslutningstypen som er uten egne IKT-verktøy! Foruten epost, tekstbehandling og Lovdatasøk mv. er lovgivning i dag stort sett kun håndarbeide ... noe som innebærer at en rekke analyser som krever IKT-støtte ikke blir utført. Dette gir bl.a. manglende begrepsanalyser og -definisjoner, noe som igjen skaper en del av de IKT-arkitekturproblemene som forvaltningen prøver å løse i ettertid! (Schartum 2008).

Oppsummering og veien videre

I en verden som endres raskere og raskere, og som produserer data i stadig økende takt, har behovet for meningsfylte sammenstillinger av informasjon fra ulike kilder blitt mer og mer prekært – for å forstå, for å finne frem – og for å skape verdi.

Verdiverkstedet og verdinettverket bør sees som viktige supplementer til verdikjeden som analyseverktøy for å forstå verdiskapingen i mange former for problemløsende og formidlende virksomhet i en kunnskaps- og nettverksøkonomi.

Utdanningsdirektoratets «Grep»-tjeneste er et eksempel på et sett med samfunnskontrakter definert gjennom en delt semantisk modell. Er det mulig å tenke seg en offentlig arena for deling av definisjonsmessige «ankerfester» med tydelig angitt avsender, intensjon og status? Nettstedene regjeringen.no og stortinget.no arbeider med en slik løsning for samhandling seg imellom. Publisering av adresserbare juridiske definisjoner vil kunne legge grunnlaget for mer transparens og sporbarhet («Beregningen bygger på definisjonene av samboer i § X og § Y, som i denne sammenhengen antas identiske») i samfunnet. Antallet autonome offentlige enheter, politikk, domstoler og instanser tilsier at et begrenset antall sentralt forvaltede definisjoner og modeller blir for rigid og udemokratisk. Definisjonene må forvaltes lokalt, men tilgjengeliggjøres sentralt, sammen med data om autoritet og faktisk bruk. Vi trenger fellestjenester som indekserer og sammenstiller, som en «semantisk utgave» av Technorati.com.

Kan temaene og kategoristrukturen i norske Wikipedia fungere som én av flere mulige delte referanserammer for offentlig sektor? Wikipedia er et godt eksempel på et nettsted med publiserte definisjoner som har én nettadresse som kan brukes som en delt identifikator. Definisjonene kan redigeres av alle, noe som er både en fordel og en ulempe, for definisjonene kan endre seg og derved bety noe annet enn referansen indikerte. Det betyr at aktørene må ha et proaktivt forhold til dette, og enten bearbeide definisjonene etter eget behov eller opprette nye.

Verdiskaping i det tyvende århundre skjedde i hierarkisk organiserte produksjonsenheter som leverte faste, veldefinerte input-/outputtjenester med et rent effektivitetsfokus, og det har satt sitt preg på IT-løsningene – også i offentlig sektor. Under det gamle effektiviseringsregimet hadde virksomhetene ingen insentiver for å unngå virksomhetsinterne eller sektorspesifikke «siloer» for data og informasjon. En stadig høyere utdannet befolkning orienterer seg mer og mer mot kunnskapsintensiv virksomhet i nettverk. Antakelsen om at all verdiskaping kan forstås gjennom «verdikjede»-modellen er ikke lenger gyldig, og en IT-arkitektur som kun fokuserer på «orkestrering» og «prosessmodellering» er ikke lenger bærekraftig.

Referanser

– Allee, Verna (2002): «A Value Network Approach for Modeling and Measuring Intangibles», <http://www.value-networks.com/howToGuides/A_ValueNetwork_Approach.pdf

– Fornyings- og administrasjonsdepartementet (2008): «Forslag til felles IKT-arkitektur i offentlig sektor sendes på høring», <http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/pressesenter/pressemeldinger/2008/forslag-til-felles-ikt-arkitektur-i-offe.html?id=519323> (pressemelding, publisert 2008–06–25)

– Fornyings- og administrasjonsdepartementet (2008): «Høringsmøte om felles IKT-arkitektur i offentlig sektor», <http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/aktuelt/nyheter/2008/horingsmote-om-felles-ikt-arkitektur-i-o.html?id=525806>, (nyhet, publisert 2008–09–05)

– Gallup (2006): «2006 Innobarometer on cluster´s role in facilitating innovation in Europe», The Gallup Organization Hungary og Gallup Europe, <ftp://ftp.cordis.europa.eu/pub/innovation/docs/innobarometer_2006.pdf>

– Google (2008): «GOOG – Google Inc.», <http://finance.google.com/finance?q=GOOG> (lest 2008–12–11)

– Huynh, David (2008): «Freebase Parallax», <http://mqlx.com/~david/parallax/>

– ISG (2008): «Unleashing the Potential of the European Knowledge Economy: Value Proposition for Enterprise Interoperability», Informal Study Group on Value Proposition for Enterprise Interoperability, <ftp://ftp.cordis.europa.eu/pub/ist/docs/ict-ent-net/isg-report-4–0-erratum_en.pdf>

– ISO/IEC JTC 1/SC34/WG3 (2002): «Topic Maps ISO/IEC 13250», <http://www.isotopicmaps.org/>

– Kunnskapsdepartementet (2006): «Skolen får tilgang til NRKs arkiv», <http://www.regjeringen.no/nb/dep/kd/aktuelt/nyheter/2006/Skolen-far-tilgang-til-NRKs-arkiv.html?id=439986>

– OASIS Published Subjects Technical Committee (2003): «Published Subjects: Introduction and Basic Requirements», <http://www.oasis-open.org/committees/download.php/3050/pubsubj-pt1–1.02-cs.pdf>

– Porter, Michael (1985): Competitive Advantage: Creating and Sustaining Superior Performance, New York: Free Press

– Programmableweb (2008): «Amazon eCommerce API – ProgrammableWeb Profile», <http://www.programmableweb.com/api/amazon-ecommerce>, (lest 2008–12–10)

– Stabell, C. og Fjeldstad, Ø. (1998): «Configuring Value for Competitive Advantage: On Chains, Shops, and Networks», Strategic Management Journal, Vol. 19, 413–437

– Statens Dataforum (2008): «Fyrlyktprisen», <http://www.statens-dataforum.no/fyrlyktprisen/index.asp>

– Schartum, D.W. (2008): «Noen rettslige problemstillinger vedrørende elektronisk samhandling i offentlig sektor», innlegg på FAOS-høringsmøte 2008–09–11, <http://web3.custompublish.com/getfile.php/744200.177.uwerswuyts/Dag+Wiese+Schartum.pdf>

– Utdanningsdirektoratet (2006): «Grep – levende læreplaner», <http://skolenettet.no/moduler/templates/Module_Overview.aspx?id=22220&epslanguage=NO>

– W3C (2004): «Resource Description Framework (RDF) / W3C Semantic Web Activity», < http://www.w3.org/RDF/>

– W3C (2006): «SWBPD: RDF/Topic Maps Interoperability Task Force», <http://www.w3.org/2001/sw/BestPractices/RDFTM/>

– Wikipedia «Google», <http://en.wikipedia.org/wiki/Google> (lest 2008–12–11)

– Wikipedia «Google (verb)», < http://en.wikipedia.org/wiki/Google_(verb)> (lest 2008–12–11)

11. Personvern i deltakerskapte, rike medier

Gisle Hannemyr

Deltakerskapte, rike medier er et av de hurtigst voksende fenomener på nettet. Begrepet assosieres vanligvis med toveis, interaktive multimedia, og omfatter slike ting som multispiller, nettbaserte rollespill (som World of Warcraft), virtuelle verdener (som Second Life), nettsamfunn (som Facebook), mobile meldingstjenester (som Twitter) og diverse trådløse medietjenester (som MMS og DVB-H).

Filosofen Jürgen Habermas definerer offentlighet som den sfæren der forhold som angår allmenne interesser diskuteres (Habermas 1992). Privatlivet, til forskjell fra offentligheten, har å gjøre med forhold som ikke angår allmenne interesser, og som ikke trenger å være gjenstand for offentlig undersøkelse og granskning.

Tradisjonelle medier (som aviser, tidsskrifter, film, radio, fjernsyn og innspilt musikk) kjennetegnes av å være ensrettet (rollene «sender» og «mottaker» ligger fast), lukkede (tilgang til å sende er forbeholdt økonomiske og kulturelle eliter) og hierarkiske (en sender, mange mottakere).

Gjennom den allmenne utbredelsen av Internett og fremveksten av mobile medieavspillere er en rekke «nye» medier i ferd med å oppstå. Disse skiller seg fra de «tradisjonelle» mediene ved at de kan være tosidige og likestilte (enhver mottaker er en potensiell sender), åpne (tilgang kan kjøpes svært rimelig) og rhizomatiske (Deleuze og Guattari 1988, ss. 7–14, 505 f.).

Innholdet i disse «nye» mediene skapes ofte helt eller delvis gjennom gjensidig og likestilt interaksjon mellom brukerne. Følgelig kan brukerne av disse «nye» mediene ikke lenger i samme grad kalles «leser», «lytter» eller «seer», fordi han eller hun ofte også er en «skaper» og en «deltaker».

Mediene er rike, i den forstand at de ikke kjenner noen begrensninger når gjelder sjanger eller format. Tekst, fotografier, tegninger, lyd og video kan fritt blandes, og ofte er ulike elementer mer eller mindre vilkårlig satt sammen med bruk av hyperlenker til det som gjerne kalles sammensatte tekster eller hypermedia. Jeg kaller denne typen medier for deltakerskapte, rike medier.

Offentligheten og privatlivet

Medienes arena er offentligheten. Personvernets arena er privatlivet. Det har alltid eksistert et spenningsforhold mellom de to, blant annet fordi mediene i visse situasjoner føler behov for å trekke frem private forhold for å belyse offentlig anliggende (som habilitet og egnethet til offentlige verv, jf. Eggen 2002, avsnitt 12.4.3.3).

Men de deltakerskapte, rike medier utfordrer skillet mellom offentligheten og privatlivet på en annen måte. De deltakerskapte, rike mediene er offentlige medier fordi de formidler ytringer gjennom kanaler som er offentlig tilgjengelige, samtidig er den som ytrer seg ofte en privat person som ytrer seg i en privat kontekst, og om private forhold. Teknisk sett er det ingen ting som skiller Aftenpostens nettutgave fra en 14-årings private blogg, og befinner begge seg på Verdensveven vil begge være allment tilgjengelige over hele verden. Det er derfor et paradoks at den første utvilsomt hører hjemme i offentligheten, og den andre mest sannsynlig handler om begivenheter som hører hjemme i den private sfære.

Det er det dilemmaet som følger av denne, og tilsvarende paradokser, denne artikkelen skal handle om.

Nettaviser

I utgangspunktet ligner nettaviser som VGnett på papiravisen VG på den måten at begge fylles med innhold som skapes av en profesjonell redaksjon, og begge er styrt av en ansvarlig redaktør. I så måte er det uvesentlig hvorvidt innholdet presenteres på skjerm eller på papir.

Nettavisen VGnett er imidlertid knyttet opp mot et nettsamfunn som kalles for Nettby. Innholdet i Nettby skapes av de som er «borgere» av dette virtuelle samfunnet. Er Nettby en del av nettavisen VGnett, eller lever den sitt eget liv?

Denne problemstillingen spisset seg i februar 2008 da en 14-åring la ut en falsk «nyhetsmelding» på Nettby der en profilert norsk advokat uriktig ble meldt død (Åmås 2008). Oppslaget ble påklaget til Pressens Faglige Utvalg. VG-redaktøren med ansvar for Nettby beskriver Nettby slik (PFU 2008):

Innholdet er skapt av brukerne selv og følger ikke vanlige journalistiske kriterier (...) Innholdet som vises på Nettbys forside har heller ikke vært gjenstand for journalistisk vurdering eller utvalg. Uttrekket er rent algoritmisk, dvs. at programvare automatisk legger inn populært og ferskt innhold på forsiden. [...] Det fremsettes (...) om lag 3 millioner skriftlige ytringer på Nettby hver eneste dag, men antallet borgere og ytringer øker stadig. (...) Med et slikt omfang sier det seg selv at det ikke er praktisk mulig å drive tradisjonell forhåndsredigering eller kontinuerlig løpende kontroll med alle ytringer på Nettby.

PFU konkluderer med at Nettby «må kunne defineres som et utvidet debattforum på VG Nett» og dermed også være underlagt Vær Varsom-plakaten og de samme presseetiske normene som VGnett. På den bakgrunn avsa PFU fellende kjennelse. Men dette synet deles ikke av alle.

I kjølvannet av Ramin-Osmundsen-saken, der Norges første minister uten skandinavisk bakgrunn måtte forlate sin stilling fordi hun ikke lenger hadde tillit hos statsministeren, undersøkte ukeavisen Dag og tid ytringer om saken i nettavisenes brukerfora. Sidene til VGnett, Aftenposten.no og Hegnar Online ble gjen-nomgått (Dag og Tid 2008b). I omtalen av Ramin-Osmundsen på disse nettsidene fant ukeavisen en rekke sjikanøse og rasistiske innlegg som neppe noen gang hadde kommet på trykk i en papiravis. Ingen av nettforumene er fri for slike innlegg, men ukeavisa konkluderer med at «Hegnar Online stiller i ein heilt eigen klasse. Der verkar det som om redaksjonen er utan redaksjon».

Oppslaget førte til at professor Bernt Hagtvet anmeldte redaktøren i Hegnar Online, samt utgiver-selskapet, for brudd på straffe-loven § 135a (rasisme-paragrafen). I november 2008 ble anmeldelsen henlagt av politiet som «intet straffbart forhold». Politiadvokat Morten Bentz-rød uttaler til Dag og Tid at han er enig i at ytringene er rasistiske, men henviser til legalitetsprinsippet og at «politiet ynskjer ein klarare lovheimel når det gjeld redaktøransvaret» for ytringer i nettdebatter (Dag og Tid 2008a).

Jusprofessor Jon Bing reiser også spørsmålet om redaktøransvar for nettytringer i boken Ansvar for ytringer på nett (2008), men gir ikke noe klart svar på om hvorvidt et slikt ansvar eksisterer i henhold til gjeldende rett. Både henleggelsen av anmeldelsen mot Hegnar Online og Bings manglende svar viser at dette er et område der gjeldende rett er uklar.

Private offentlige medier

Digital teknologi har gjort det enkelt og billig for privatpersoner å bli sin egen utgiver. Dette skjer enten gjennom såkalte private hjemmesider eller gjennom en «blogg» (forkortelse for «web-logg», som betegner en ofte dagboklignende nettpublikasjon). Begge skapes med enkle publiserings-verktøy som kan anvendes av alle som vet hvordan man kobler seg på nett. Noen av disse selvredigerte nettstedene er til forveksling lik nettsteder det står en profesjonell redaksjon bak, andre er av helt privat karakter. De fleste av disse nettstedene har et svært begrenset publikum. En observasjon som gjerne tillegges Andy Warhol, er at i fremtiden kan alle bli berømte i 15 minutter. I samme ånd er det observert at på Internett kan alle bli berømte for 15 personer. Men selv om den faktiske leserkrets er begrenset, så er alt som publiseres på Verdensveven tilgjengelig for enhver som er knyttet til nettet. Derfor er heller ikke dette publikasjoner som befinner seg helt og fullt i den private sfære, men medier som snarere befinner seg et sted i grenselandet mellom den private sfære og offentligheten.

Det er utvilsomt at slike ting som tradisjonell brevpost og analoge telefonsamtaler ikke regnes som offentlige medier. Følgelig er disse unntatt medieregulering. Deres fortsettelse på den digitale arenaen, som e-post og mobile telefontjenester med tilhørende digitale multimediemeldings-tjenester er også unntatt medieregulering.

Selv om e-post ikke regnes som et offentlig medium, kan en e-post-liste ha tusenvis av abonnenter. Den leses dermed av flere personer enn en typisk lokalavis eller et kulturtidsskrift. Gjennom mobile meldingstjenester sprer innhold seg raskt og effektivt. Det finnes ingen oversikt over hvor mange mobilbrukere som mottok private bilder stjålet fra en norsk skuespiller i oktober 2006, men det er sannsynligvis snakk om mangfoldige tusen. Det er videre utviklet nye teknikker for spredning av innhold over digitale nett som har fått betegnelsen «P2P» (peer-to-peer eller person-til-person) som gjør det mulig for enkeltpersoner å «dele» innhold i en stor skala. Den vanligste bruken av disse teknikkene er ulovlig spredning av opphavs-rettsbeskyttet film og musikk, men kringkastingsselskaper som BBC og NRK har begynt å eksperimentere med slik teknologi (se Eirik Solheims bidrag). Igjen ser vi at det er snakk om et medium som hele tiden skifter mellom å være offentlig og privat.

Digitalt hat

LamdaMOO, Wikipedia, Flickr, Facebook, YouTube, MySpace, Biip.no, Deiligst.no og Penest.no er eksempler på deltakerskapte, rike medier.

For mange av dem som deltar, er denne typen rike medier en arena for kunnskap, vennskap, sosialisering og underholdning (jf. Petter Bae Brandtzægs bidrag), men i tillegg er disse mediene arenaer for mer eller mindre offentlige ytringer.

I likhet med nettavisens diskusjonsforum og nettsamfunn som Nettby stammer innholdet i disse mediekanalene fra deltakerne selv. Hvor dominerende det brukerskapte innholdet er, varierer, men ofte er mediene strukturert slik at deltakerne tilbys en publiseringsflate der de kan dele eget innhold med andre, og der tilretteleggerens rolle består i å gjøre deltakernes innhold attraktivt og synlig for et så stort publikum som mulig. Dette kan skje på mange ulike måter, men gjerne ved at det deltakerskapte innholdet integreres i en infrastruktur for søk, respons og navigasjon.

Mesteparten av det deltakerskapte innholdet man finner i disse mediene er i første rekke uttrykk for kreativitet, kulturelt mangfold og skaperglede (jf. mitt bidrag om nettnøytralitet), men et fåtall av ytringene er av en type som neppe ville tilflytt offentligheten i noe annet medium, som ytringer som krenker privatlivets fred, trusler, hatefulle ytringer, og det som går under betegnelsen digital mobbing. Eksempler på digital mobbing er å legge ut krenkende bilder og videoer av andre, publisere negative og krenkende utsagn om andre, å føre offentlige lister over personer en ikke liker, å publisere rykter og usanne påstander om andre og å opprette såkalte hatsider mot andre.

Når det gjelder opplysninger som grovt krenker privatlivets fred, enten de er sanne eller usanne, hjelper det sjelden å fjerne ytringen fra nettet. Når informasjon om privatlivet først er sluppet ut i det offentlige rom, er skaden skjedd. Det er ikke mulig å «tilbakekalle» noe som burde forblitt privat.

Et av de tidligste eksemplene på digital mobbing var en serie med virtuelle «voldtekter» av svært eksplisitt og sadistisk karakter som fant sted i nettspillet LamdaMOO i 1993. Voldtekten skjedde innenfor spillets (virtuelle) ramme, men flere av spillets kvinnelige deltakere opplevde det de ble utsatt for som et reelt overgrep. Hendelsen utløste sinne og raseri. Julian Dibbell, en journalist og deltaker i spillet som rapporterte om hendelsen i The Village Voice, beskriver et følelsesladet innlegg som «en kvinne i Seattle» kommer med på spillets nettforum (Dibbell 1993). Han fortsetter:

Noen måneder senere betrodde kvinnen i Seattle seg til meg og fortalte at mens hun skrev disse ordene strømmet post-traumatiske tårer ned begge kinn – et faktum i den virkelige verden som i tilstrekkelig grad beviser at følelsesutbruddet var noe langt mer enn rollespill.

Digital mobbing kan også skje ved at noen gir seg ut for å være en annen og legger ut en falsk profil på nett der korrekte opplysninger som navn, telefonnummer og adresse kobles med uriktige opplysninger (telegraph.co.uk 2008). Et grotesk eksempel på dette, som jeg er blitt kjent med via et foredrag av politijurist Eirik T. Hansen, er en falsk profilside på et populært norsk nettsamfunn, med korrekte og utfyllende personopplys-ninger med navn og adresse til en mindreårig jente – og en falsk, men detaljert beskrivelse av at hun ønsker sex med voksne menn og fantaserer om å bli voldtatt hjemme. Profilsiden var opprettet av en jevnaldrende jente, med en konflikt mellom barna som bakgrunn.

De digitale mediene gjør det mulig å bedrive digital mobbing under dekke av anonymitet. Først når politiet kobles inn, er det mulig gjennom etterforskning å finne frem til identiteten til den som står bak digital mobbing, som regel gjennom sporing av IP-adressen som hefter ved ytringen. Dette gjør trolig terskelen for hva man kan tillate seg lavere enn ved kommunikasjon som skjer ansikt til ansikt.

Den digitale mobbingen kan i noen tilfeller oppleves som mer alvorlig enn tradisjonell mobbing. Den digitale mobbingen er nærmest irreversibel, siden det som havner på nettet gjerne blir liggende lenge. Det blir ofte kopiert og spredt til nye nettsteder, og det fører til at den som blir mobbet føler seg krenket i lang tid fremover.

I ungdomskulturen blir mobiltelefoner med muligheter til å ta opp bilder, lyd og video benyttet til trakassering i en form som går under betegnelsen «happy slapping» (Times Online 2005). Dette går ut på å angripe et tilfeldig offer fysisk og banke opp vedkommende mens angrepet filmes med et vanlig mobilkamera. Innspillingen av opptrinnet deles så med andre via bluetooth, distribueres via e-post eller legges ut på nettet for å øke ydmykelsen av offeret. Her brukes ulike typer digitale medier svært bevisst og intenst i en kampanje for å legge følelsesmessig skade til fysisk.

I november 2008 avsa en føderal jury i Los Angeles en fellende kjennelse i en sak der en 49 år gammel kvinne var tiltalt for å ha medvirket til at en 13 år gammel jente begikk selvmord (New York Times 2008a). Datteren til 49-åringen lå i konflikt med 13-åringen, og moren har oppgitt at hun ønsket å hjelpe sin datter. På nettsamfunnet MySpace opprettet en bekjent av 49-åringen en falsk konto der hun ga seg ut for å være en gutt («Josh») på 16 år. Etter først å ha vunnet 13-åringens tillit begynte «Josh» å sende stadig mer aggressivt innhold, som «alle hater deg» og «verden vil være et bedre sted uten deg». Rett etter å ha mottatt flere slike meldinger hengte 13-åringen seg (New York Times 2008b).

Politiet får stadig flere henvendelser fra foreldre som er fortvilet over at barna deres er blitt krenket på nettet. Fra 2006 til 2007 økte antallet saker om mobbing, trusler og ærekrenkelse på nett med over 17 prosent i konfliktrådene. Tallet er mer enn doblet siden 2002 (Adresseavisen 2008).

Flere av de ustabile ungdom-mene som har begått skolemassakrer de siste årene, har lagt ut «reklamevideoer» for sine ugjerninger på det sosiale nettstedet YouTube i forkant av handlingen.

Bruken av nettet som publiseringsarena gir imidlertid også samfunnet en mulighet til å oppdage mobbing og sjikanering gjennom det ustabile og hatefulle individer publiserer. Ved å forske på denne typen nettytringer bør samfunnet kunne lære seg mer om hvordan man kan gjenkjenne bestemte faresignaler og intervenere før noen blir fysisk skadet.

Tosidighetens bakside

I motsetning til «tradisjonelle» medier, som primært snakker til sitt publikum, kommuniserer deltakerskapte medier begge veier. Denne tosidigheten har en «forside» i form av publi-seringsflater som lar deltakeren kommer til orde, men den kan også ha en «bakside», i form av at ytringer og hendinger i slike medier blir registrert og analysert på en måte som minner om tradisjonell overvåkning.

Et av de selskapene som går lengst i så måte, er Facebook, men også andre profilerte selskaper på Internett, som for eksempel Google og Yahoo, overvåker sine brukere.

 I likhet med andre rike medier tilbyr Facebook sine deltakere en rekke redaksjonelle flater der de kan legge ut tekster, fotografier, video-er og lignende. Dette er kommunikasjon fra deltakerne og til Facebook som vi må anta er bevisst og villet, men som Facebook analyserer for å finne holdepunkter som gjør det mulig å spisse markedsføringsbudskap mot deltakeren. Ytrer man seg mye om fotball på Facebook, vil man sannsynligvis motta reklame for fotballkamper og fotball-dvd-er. I tillegg registreres alle små og store begiven-heter i medlemmets liv som selskapet har tilgang til. Personlige meldinger over Facebooks meldingssystem om viktige livshendinger, som for eksempel graviditet, fanges opp. Det samme skjer når vennskap og samboerskap inngås og brytes. Hvem som gir hverandre virtuelle presanger, hvem som endrer sivil status, osv., blir rutinemessig samlet inn og systematisert av Facebook.

Videre overvåker Facebook transaksjoner som skjer på samarbeidende nettsteder gjennom et eget system som går under navnet Beacon (PCworld.com 2007). Kjøper man for eksempel forlovelsesring i en nettbutikk knyttet til systemet, blir dette rapportert til Facebook. Hele denne strømmen av små og store begivenheter og handlinger brukes så av Facebook for å skape en «profil» for spisset markedsføring overfor den person det gjelder. Ønsker man det, kan man også få denne nyhetsstrømmen gjort løpende synlig for alle dem som tilhører kretsen til den personen det gjelder (slik en slik krets defineres av Facebook).

På mange måter kan Facebook minne om en sladrepublikasjon som Se & Hør, men som i stedet for å fortelle om kjendisers privatliv handler om dine Facebook-venners små og store gjøremål. Denne nyhetsstrømmen avgrenses riktig nok til en lukket krets av «venner». Forskning viser imidlertid at ordet «venn» i Facebook har en langt videre betydning enn det folk vanligvis forbinder med begrepet (Fulton III 2007). I og med at kommunikasjonen skjer innenfor en lukket krets, kan det stilles spørsmål ved hvorvidt nettsamfunn av typen Facebook virkelig er et offentlig medium. Jeg har imidlertid valgt å ta det med her, blant annet fordi jeg tror at denne typen hybridløsninger, der grensene mellom det offentlige og private bevisst viskes ut, er en forsmak på den typen rike medier vi vil møte i fremtiden.

Medieregulering og digital dømmekraft

De delene av dagens lovverk som regulerer mediene, knytter gjerne reguleringens virkeområde an til begreper som «trykt skrift» og «kringkastingssending». Dette er begreper som ikke er relevante i forhold til digitale medier – og som derfor langt på vei gjør at ymse digitale medier befinner seg hinsides regulering.

Jeg mener vi trenger en grundig gjennomgang av lovverket omkring medieregulering. En fremtidsrettet lovgiving på dette området bør være teknologinøytral, må forholde seg til den teknologiske utviklingen som har gjort skillet mellom offentligheten og privatsfæren langt mer komplisert enn tilfellet var for tyve år siden, og må forsøke å finne frem til sikkerhetsmekanismer som kan gjøre nettet mindre egnet som arena for ytringer som krenker privatlivets fred, trusler, hatefulle ytringer og digital mobbing. Videre bør praksisen der nettets tosidighet utnyttes til overvåkning strammes inn.

Ytringsfrihetskommisjonen foreslo i 1999 å regulere mediene gjennom en teknologinøytral medieansvarslov. Dette er et forslag som bør tas frem igjen.

Det snakkes mye om digital kompetanse og viktigheten av å bygge ned digitale skiller, slik at hele befolkningen får ta del i nettet og dele den informasjon, kunnskap og kultur som skapes og formidles der. Denne kompetansen bør ikke bare handle om å beherske de digitale mediene og den tilhørende teknologien teknisk og ferdighetsmessig. Like viktig er det å sørge for at de som deltar på nettet erverver digital dømmekraft i forhold til bruk av rike medier generelt, og i forhold til eget og andres personvern spesielt.

Myndighetene har en uttalt målsetting om å sørge for at barn og unge gjennom skolen får en grunnleggende kompetanse i bruk av IKT og rike medier. Dette er bra. Men samtidig bør man ikke glemme den delen av befolkningen som vokste opp før nettet ble allemannseie, og som derfor aldri har fått noen formell opplæring på dette området. Særlig viktig er det å sørge for at de som tar del kjenner til de personvernrettighetene de selv har, og hvilke plikter de har overfor andre. Videre bør de ha tilgang til informasjon om hva slags etiske og moralske standarder en god nettborger bør legge til grunn når han eller hun navigerer i det hybride digitale landskapet mellom offentligheten og privatlivet der mange av de deltakerskapte, rike mediene befinner seg.

Referanser

– Adresseavisen (2008): Du er stygg og lukter vondt, Trondheim, 2008–01–09, s. 8.

– Bing, J. (2008): Ansvar for ytringer på nett. Oslo: Universitetsforlaget.

– Dag og Tid (2008a): Dårleg dømekraft å droppe Hegnar-saka, 2008–11–21, ss. 4–5.

– Dag og Tid (2008b): Rasisme på Hegnar Online, 2008–02–22, ss. 4–5.

– Deleuze, G. og Guattari, F. (1988): A thousand plateaus: capitalism and schizophrenia (oversetter: Massumi, B., Athlone Contemporary European Thinkers). London: Athlone Press.

– Dibbeli, J. (1993): A Rape in Cyberspace, The Village Voice, New York, 1993–12–21.

– Eggen, K. (2002): Ytringsfrihet: Vernet om ytringsfriheten i norsk rett: Oslo: Cappelen Akademisk Forlag.

– Fulton III, S.M. (2007): 41% of Facebook Users Give Personal Data to Green Plastic Frog (web page), http://www.betanews.com/article/41_of_Facebook_Users_Give_Personal_Data_to_Green_Plastic_Frog/1187116038 (lest: 2008–09–12).

– Habermas, J. (1992): Further Reflections of the Public Sphere. I Calhoun, C.J. (red.) Habermas and the Public Sphere. Cambridge, Massachusetts og London, England, The MIT Press.

– New York Times (2008a): Guilty Verdict in Cyberbullying Case Provokes Many Questions Over Online Identity, New York, 2008–11–27.

– New York Times (2008b): Woman Who Posed as Boy Testifies in Case That Ended in Suicide of 13-Year-Old, New York, 2008–11–21.

– PCworld.com (2007): Facebook´s Beacon More Intrusive Than Previously Thought, oppdatert 2007–12–01 (nettavis), http://www.pcworld.com/article/140182/facebooks_beacon_more_intrusive_than_previously_thought.html (lest 2008–11–24).

– PFU (2008): PFU-sak 096/08, oppdater 2008–02–07 (nettside), http://www.pfu.no/case.php?id=2055

– telegraph.co.uk (2008): Man sues friend over fake Facebook profile, oppdatert 2008–07–01, Nicole Martin (nettavis), http://www.telegraph.co.uk/news/2226803/Man-sues-friend-over-fake-Facebook-profile.html (lest 2008–11–24).

– Times online (2005): «Happy-slap» link to TV shows, oppdatert 2005–05–20, Chris Johnston, http://www.timesonline.co.uk/tol/news/uk/article524597.ece (lest 2008–11–24).

– Åmås, K.O. (2008): Hva er en redaktør? Aftenposten, Oslo, 2008–03–13, del 2, s. 9.

12. Hva slags barn vil vi ha?

Elisabeth Staksrud

Da vi som er voksne nå var små, var medieverdenen et trygt sted for barn og unge. Donald Duck & co var den mest populære tegneserien, biblioteket passet på at du var moden nok til å låne Ringenes herre, kinofilmene ble kontrollert og klippet av Statens filmtilsyn, NRK var eneste fjernsynskanal, dag-tv for nøkkelbarn var stort sett pausefisker og «Trim for eldre», og video var det bare naboen som hadde. Folk som snakket med seg selv på gaten var farlige og sannsynligvis gale, pornografi var noe som bare fantes i blader fra snuskete butikker i Sverige, og spill var noe man hadde på hytta.

Og Internett var det ingen vanlige mennesker som hadde hørt om.

I dag er verden annerledes. Barn og unge vokser opp permanent oppkoblet, ettåringene leker at de snakker i mobiltelefon, og dataspill er den mest populære hjemmeaktiviteten. Norske barn er noen av de mest digitale i verden, 75 prosent av alle mellom ni og 15 år har brukt Internett en gjennomsnittsdag (Vaage 2007, s. 59) og 73 prosent av husholdningene hadde i 2008 tilgang til bredbånd (Statistisk sentralbyrå 2008). I Norge har vi hatt en gjennomgående positiv holdning til at barn og unge skal bruke Internett, og de aller fleste norske foreldre mener at fordelene ved bruken i stor grad oppveier eventuelle ulemper. Fra myndighetenes side blir evnen til å kunne bruke digitale verktøy definert i skolens «kunnskapsløft» som en sentral kompetanse, på lik linje med det å kunne lese, skrive, regne og uttrykke seg muntlig (St.meld. nr. 30 Kultur for læring [2003–2004]). Bakgrunnen er forståelsen av at Internett, mobil og dataspill gir fantastiske muligheter til informasjon, ytring, kommunikasjon, kreativ utfoldelse, læring og underholdning for oss alle, i tillegg til det praktiske og selvforsterkende faktum at Internett kommer til å bli mer og mer sentralt ikke bare for læring, men også for deltakelse i demokratiske prosesser i fremtiden, prosesser barn og unge være en del av.

Foreldrenes bekymring

Allikevel er de allmenne bekymringer til stede. I 2003 var den største av dem, uttrykt av 24 prosent av alle foreldre med barn mellom ni og 16 år, at barn skulle se pornografi på nettet (Staksrud 2003). Denne frykten har siden vært synkende, i takt med at foreldrenes egenkompetanse har økt, til en halvering i 2006. Vi har selv blitt flinkere og mer aktive nettbrukere og har erfart at det ikke er slik at om du skrur på PC-en, så kommer pornoen automatisk til deg – stikk i strid med det man skulle tro etter å ha fortapt seg i tabloidenes mediepaniske oppslag i begynnelsen av årtusenet. I stedet har tidsbruk tatt over som bekymring nummer én (Staksrud 2008). «Skjermtid» har blitt et forhandlings- og konflikttema i mange hjem, hvor foreldrenes oppfatning av PC-bruk som noe statisk og entydig står mot barnas opplevelse av det samme som noe komplekst og flerdimensjonalt, hvor man både gjør lekser, snakker med venner, hører på musikk, laster ned filmer, leser nyheter, utfolder seg kreativt og spiller spill, og gjerne alt på én gang. Der foreldre ser barn som kaster bort tid foran skjermen – tid som heller skulle vært brukt på bøker og fotball, er barna der de alltid har vært, sammen med venner, i kosekroken eller ved leksepulten. Det bare ser ikke slik ut med foreldrebrillene, for nå skjer det digitalt.

Også frykten for at barn skal treffe «fremmede» eller «farlige mennesker», har økt. Medieoppslag om pedofile som bruker Internett til å lokke barn til å kle av seg foran web-kamera eller møte dem i virkeligheten for å begå seksuelle overgrep, har skapt debatt og resultert i tiltak både i form av ny lovgivning, den såkalte «grooming»-loven, lov 2007–04–13 nr. 14: Lov om endringer i straffeloven 1902 mv. (straffebud om å møte et barn med forsett om å begå seksuelt overgrep mv.) og polititiltak på web. I 2008 var det 14 prosent av alle foreldre med barn fra ni til 18 år som var redde for at barna deres skulle havne i en slik situasjon (Medietilsynet 2008).

Det finnes også områder hvor bekymringen er liten fra foreldrenes side. Utfordringer ved nettet som få (mindre enn fem prosent) eller ingen foreldre anser som store trusler i 2008 (Medietilsynet 2008), er for eksempel at barna skal motta feil/falsk informasjon, oppleve misbruk av personopplysninger, bli passive og utvikle asosial atferd, spille spill med voldelig innhold, oppleve rasisme, trakassering eller mobbing og å bli eksponert for reklame eller utsatt for datavirus. Men – hva er egentlig farene ved å være på nettet? Og hvor stor er risikoen for at barn blir utsatt for «noe»? Er det slik at alle barn er i like stor fare? Og, ikke minst, hvordan håndterer vi – og barna – best denne risikoen?

Risiko på nett

For å diskutere utfordringene, eller kanskje til og med farene ved barns nettbruk, er det viktig å først tenke igjennom hvordan vi ser på barn. Anser vi dem for å være passive ofre for voksnes misbruk, er de deltakende aktører eller skaper de kanskje til og med risiko selv?

Synet på hva barn er, hva de kan og hvilken rolle de har i samfunnet, varierer sterkt, ikke minst mellom ulike land og kulturer. I det europeiske prosjektet Eukidsonline har man, etter å ha vurdert over 500 europeiske studier om barn og Internett, kommet til følgende utgangspunkt for å kategorisere ulike typer risiko knyttet til barns og unges nettbruk (se for eksempel Hasebrink, Livingstone og Haddon 2008):

Som vi ser, er de faktiske utfordringene barn og unge møter flere enn vi er vant til å tenke på. Den offentlige oppmerksomheten hos medier, politikere og ulike aktører knyttet til barns og unges velferd har nesten utelukkende handlet om innholds- og kontaktrisiko knyttet til aggressiv og seksuell atferd som pornografi, vold og bombeoppskrifter, pedofile og muligheten for å møte «fremmede» på nettet, og i den senere tiden – digital mobbing. Dette utgjør under halvparten av tabellens innhold. Lite offentlig bekymring knyttes til barnet som produsent av uønsket atferd, ei heller utfordringer knyttet til kommersiell utnyttelse eller påvirkningen av barns verdier. Siden forskning ofte går hånd i hånd med samfunnsagendaen, vet vi også lite om hvor omfattende disse utfordringene er, og hvordan de påvirker barna våre.

Det vi vet, er at jo mer man bruker Internett, jo større er sjansen for at man kan bli utsatt for noe ubehagelig, uønsket eller farlig. Når vi ser på den reelle barneaktiviteten, ser vi at barnas atferd er mer omfattende enn den tradisjonelle voksnes. Det betyr at de står overfor sine spesielle utfordringer, samtidig med at de møter oss som voksne. Vi må derfor i fremtiden ta hensyn til at de også møter voksenproblematikk slik som skremmende innhold, muligheten for ulovlig nedlasting eller forsøk på utnyttelse og brudd på deres personvern fra kommersielle aktører.

Samfunnets rolle

Det betyr ikke at løsningen er å skru av PC-en. Tvert imot. Det er ofte de barna med minst erfaring og kompetanse som er mest utsatt for uønskede opplevelser på nettet (Staksrud, under utgivelse). Gjennom hele Europa ser vi hvordan barn begynner å bruke nettet tidlig, og hvordan man, i alle land, når et «tak» når barna blir ca. 12 år. I den alderen har de fleste som har teknisk mulighet til å få tilgang, også begynt å bruke Internett (Hasebrink et al. 2008, s. 21). De barna som starter tidlig, utvikler en «trappetrinnskompetanse», hvor de lærer seg å bruke ulike typer tjenester på nettet etter hvert som de blir eldre. Og sammen med brukskompetansen kommer også håndteringskompetansen. Ved å utforske og lære alene eller sammen med venner og familie lærer de seg hvordan de skal kommunisere på nettet, hva det er lurt å gjøre og hva som ikke er så lurt. Og en slik læring, sammen med voksen styring og veiledning om kildekritikk, personvern og hva som ikke er lov eller lurt, vil gi de fleste mer enn nok bagasje til å håndtere risiko på nettet. Men hvordan skal denne styringen og voksenveiledningen skje?

Kompleksiteten i utfordringene knyttet til barn og unges nettbruk gjør at de går på tvers av tradisjonelle organisatoriske grenser for regulering og beskyttelse. Reguleringen av barns tilgang til de tradisjonelle mediene har de siste hundre årene i Norge vært styrt av ulike statlige organisasjoner. I tillegg har mediene selv tradisjonelt vært tydelige når det gjelder ansvarlighet, programflater og eierskap, og de har hatt en sterk selvjustis gjennom pressens faglige utvalg, Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. NRK, og senere TV2s bruk av «vannskille», et tidspunkt på kvelden som markerer at man etter dette kan sende mer voksent innhold fordi barna da bør være i seng, er ett eksempel. Den strenge sentrale fastsettelsen og lokale fysiske kontrollen av aldersgrenser for kinofilmer er et annet.

Utviklingen av Internett for den jevne borger har skjedd samtidig med at vi har sett en deregulering og endring av disse tradisjonelle institusjonene som gjorde foreldrenes hverdag enklere, og barnas medie-bruk mer kontrollert. I hele Europa ser vi for eksempel hvordan den tradisjonelle filmsensuren har blitt nedlagt eller endret slik at fokus er flyttet fra regulering av tilgang rettet mot barna, til rådgivning av foreldre om innhold. Det er med andre ord foreldrene som skal velge på vegne av, veilede og kontrollere sine barn.

Dette skiftet – fra en sentral regulering til et fokus på foreldreansvar?– har gått fort og har skjedd i en tid hvor det generelle medietilbudet har eksplodert. Plutselig kan man få mange tv-kanaler direkte rettet mot barn. Ethvert program har sitt eget nettsted, sine kommersielle produkter, sin klubb, sine spill, sin ringetone, sin kleskolleksjon. Ethvert barn kan kjøpe uavhengig av foreldrene, de fleste barn har nemlig en mobil, og den kan utmerket godt fungere både som lommebok og kredittkort. Mediehverdagen er konvergert, produkter opptrer på tvers av teknologiske plattformer, i tillegg til at mediene og innholdet er produkter i seg selv, og utviklingen har gått rimelig fort for de fleste av oss. I tillegg gjør barnas tidlige bruk (de fleste norske barn begynner å bruke Internett før de begynner på skolen [Staksrud 2008]) at barna ikke får informasjon om bruk tidlig nok. Vi glemmer at seksåringen går på Internett for å finne informasjon til lekser – og derfor også trenger å lære om kildekritikk, eller at niåringen uforvarende kan komme innom pornografi på nettet, og derfor vil sitte igjen med mye forvirring og mange ubesvarte spørsmål.

Barnas egen rolle

Den for oss allestedsnærværende og meget synlige digitale revolusjonen er allikevel ikke den største samfunnsreformen for barn og unge de seneste to årtier. Det er derimot den globale utviklingen av barns rettigheter. FNs konvensjon om barns rettigheter, implementert av alle FNs medlemsstater bortsett fra Somalia og USA, vektlegger alle barns rett til ytringsfrihet (artikkel 13), organisasjonsfrihet (artikkel 15), personvern (artikkel 16), informasjonsfrihet (artikkel 17), utdanning (29) og fritid og kulturelle aktiviteter (artikkel 31) – alle aktiviteter relevante for Internett, både når det gjelder tilgang og bruk. I Norge står barns rettigheter sterkt, og retten til å ytre seg, finne informasjon og delta i den demokratiske samfunnsprosessen er noe vi må sikre at barn har. Men er vi flinke nok til å tenke rettigheter når vi er redde for risiko? Og hvordan gjør man dette?

I vårt demokratiske samfunn følger det tradisjonelt plikter med rettigheter, og med privilegier følger ansvar. Allikevel er det ikke ofte vi diskuterer barns plikter, spesielt ikke når det gjelder mediebruk. Men, barn er ikke passive mottakere og konsumenter, de er i like stor grad aktive aktører og produsenter – også når det gjelder risiko. Vi ser ikke lenger på barn som det klassiske hvite lerret, tabula rasa, men som medlemmer av samfunnet. Derfor er ikke utfordringen hvordan man skal beskytte barn, men hvordan man skal sikre barn deltakelse, gjennom tiltak for å gjøre dem trygge og ved å ha forventninger til dem.

Hva slags barn har vi?

Dagens norske barn, i alle fall de under femten år, har stort sett vokst opp med Internett og dataspill. Så, hva slags barn har vi?

Vi har barn som er aktive, sofistikerte brukere av et vidt spekter av tjenester på Internett. Mens de som er voksne i dag ofte bruker Internett til e-post og web-relaterte tjenester (tør vi gjette nettbank, nettaviser, reisesider og «finn.no»?), er spill den mest populære aktiviteten til barn og unge, tett fulgt av tjenester som informasjonssøk, nedlasting og fildeling, snakke med venner, bruk av sosiale nettverk, kreativ produksjon av musikk og video – og listen fortsetter.

Vi har barn som bruker Internett som sin primærkilde til leksehjelp. Vi har barn som bruker mobilen som verktøy for å kommunisere med venner. Og vi har barn som blir sosialt isolert fordi de faller utenfor den viktige sfæren som nye medier er for kommunikasjon mellom jevnaldrende. Og det er kanskje den største risikoen av alle.

Hva slags barn vil vi ha?

Ja, det finnes mange potensielle farer når man bruker Internett, som i verden ellers. Og barn som bruker Internett opplever også mer risikofylte situasjoner. Men, for å gi barn en trygg nettbruk er det viktig at vi ikke lar frykt og gode intensjoner stå i veien. For hva er egentlig en trygg nettbruk? Er det at barna aldri opplever noe vanskelig? Eller er det at de lærer å minimere risikoen for at noe skjer, og om det skjer, vet hva de skal gjøre?

Mens vi som forskere og voksne ofte er opptatt av å telle «hvor ofte» eller «hvor mye» noe har skjedd, kan det være lurt å stoppe opp og spørre – hva skjedde etterpå? Etter at man så porno eller voldelig innhold på nettet? Etter at man ble mobbet eller trakassert? Etter at man hadde avtalt å møte noen i virkeligheten som man bare kjente fra Internett? Da man sammenlignet hvordan norske, britiske og irske barn håndterer risiko på nett, kom det frem at det var store forskjeller, både når det gjaldt alder, kjønn og nasjonal bakgrunn. Norske barn er generelt flinke til å ignorere uønskede henvendelser og be om hjelp når de trenger det. Det er oftest de yngste som blir skremt av situasjoner de opplever på Internett, men de yngste er også de flinkeste til å si fra til voksne. For dem som nærmer seg tenårene, skjer dette uten at foreldre eller andre voksne er involvert – man henvender seg heller til venner for råd og trøst (Staksrud og Livingstone, under utgivelse, 2009).

Vi opplever alle, hver dag, en mengde av potensielt farlige situasjoner. De fleste av disse situasjonene kjenner vi igjen, og vi vet hva vi skal gjøre. Håndteringen av risiko består av flere faser, fra vurdering av sannsynligheten for at noe skal skje, og i så fall hvor store konsekvensene vil bli, via en evaluering hvor vi vurderer hvorvidt risikoen er akseptabel, til håndtering, hvor vi forsøker å redusere både risikoen og konsekvensene til et minimum (Renn 2000). Alle tre prosessene er viktige, og generelt aksepterer vi et visst nivå av risiko i hverdagslivet, nettopp for at vi i det hele tatt skal ha et liv. I stedet for å unngå trafikken/restauranter/Internett så aksepterer vi at det finnes en gitt risiko for å bli overkjørt/matforgiftet/få virus, men vi lærer oss å ta forholdsregler for å minimere denne risikoen.

Når det gjelder barn og Internett, har debatten imidlertid i stor grad vært preget av at man er redd for barna sine, og dermed ikke vil akseptere noen form for risiko. Er dette et godt alternativ? Å lære å håndtere risiko er en vital del av å utvikle motstandskraft og kompetanse, evner som vi alle trenger etter hvert som vi blir eldre. Pakker vi barna våre inn i bomull og beskytter dem mot alt som kan være farlig, vil vi i tillegg til å frarøve dem alle mulighetene som ligger i bruken av ny teknologi, også frarøve dem muligheten til å utvikle kompetanse til å håndtere vanskelige situasjoner. Denne kompetansen er sentral for alle mennesker. Kanskje er det greit å akseptere en viss risiko, i bytte mot opplæring og informasjon til både foreldre og barn?

Utfordringen ligger nettopp i å gi denne informasjonen, følge en utvikling som går raskere enn samfunn og byråkrati klarer å følge, og sikre at råd og hjelp når ut til alle.

Hva virker? Fryktløse voksne som tør å snakke med barna – også på deres premisser. Voksne som er villige til å lytte, lære, og kanskje til og med spille dataspill med barna. Voksne som innser at i de fleste ubehagelige situasjoner som oppstår har barna også selv hatt en rolle, og at det derfor er ekstra vanskelig å be om hjelp.

Referanser

– Hasebrink, U., Livingstone, S. og Haddon, L. (2008): Comparing children´s online opportunities and risks across Europe: Cross-national comparisons for EU Kids Online. London: EU Kids Online (Deliverable 3.2.).

– Medietilsynet (2008): Trygg bruk-undersøkelsen 2008. Medietilsynet.

– Renn, O. (2000): Risk and society. Paper presented at the International Conference: Risk Analysis and its Role in the European Union, Brussels.

– St.meld. nr. 30 Kultur for læring (2003–2004): Lastet ned 04.02.08 fra http://www.regjeringen.no/Rpub/STM/20032004/030/PDFS/STM200320040030000DDDPDFS.pdf

– Staksrud, E. (2008): SAFT 2006 survey findings. Fredrikstad: Norwegian Media Authority.

– Staksrud, E. (under utgivelse): Online grooming legislation – moral panic or appropriate measure? Unpublished Section of Thesis. University of Oslo.

– Staksrud, E. og Livingstone, S. (under utgivelse, 2009): Children and online risk: Powerless victims or resourceful participants? Information, Communication & Society, under utgivelse.

– Statistisk sentralbyrå (2008): IKT i husholdningene, tabell 2 (Andel med ulike typer Internett-abonnement, etter familietype, husholdningsinntekt, kjønn, alder, utdanning og arbeidssituasjon). Oslo: Statistisk sentralbyrå.

– Vaage, O.F. (2007): Norsk mediebarometer 2007. Oslo–Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå.

13. Privat 2.0 – mot økt åpenhet og ønsket nettsynlighet

Petter Bae Brandtzæg

Internett-bruken har eksplodert i Norge de siste årene. Samtidig endres vår oppfatning av hva som er privat. Våre digitale fotavtrykk er tydeligere enn noensinne. Vi opptrer hyppigere og mer åpent i offentlige sosiale fora på Internett, som for eksempel Nettby og Facebook. Selvpresentasjonen i disse og andre nettsamfunn gjenspeiler i stor grad hvem vi er, og hvilke interesser vi har. Vi blottlegger ofte navn, kontaktinformasjon og bilder, vi kringkaster status for hva vi gjør eller føler, og vi publiserer politiske, kulturelle og religiøse preferanser. Fremtidens digitale virkelighet vil trolig føre til ytterligere avslørende synlighet, og grensene mellom hva som er privat og offentlig vil kunne bli enda mer diffuse.

Den amerikanske nettsamfunnsforskeren Rober Kozinets hevder at «du i fremtiden enten er synlig eller så deltar du ikke» (Paraplyen 2007). Det å sette spor på nettet ansees som viktig, samtidig som nye bruksformer som innholdsdeling og økt sosialisering kombinert med nye teknologiske løsninger (som for eksempel web-kamera) tvinger frem mer synlighet. Flere og flere nettsamfunn kommer trolig også til å oppfordre sine medlemmer til å benytte eget navn, slik som Facebook alt gjør i dag. Økt deltakelse på Internett vil dermed innebære å oppgi store deler av sitt privatliv og personvern. Mulighetene for den enkelte til å ivareta sin «privacy» i år 2020 vil bli svært små, konkluderte halvparten av 700 amerikanske Internett-eksperter i deres spådom om fremtiden (Fox et al. 2005). I 2008 kom selskapet Google med et lignende utsagn, hvor de hevdet at «privatlivet er en illusjon» (ITavisen 2008). Da er det kanskje like greit å lene seg til Scott McNealys berømte ordtak fra 1999: «You have zero privacy anyway. Get over it.» 

Den nettsynligheten vi nå er vitne til, er radikalt forskjellig fra den vi opplevde for bare få år siden. Den gang besto nettsamfunn av «ansiktsløse sjeler» med et tilhørende «nick» eller kallenavn. I dag er vår oppfatning av det «private» endret og i en ny fase som kan kalles: «privat 2.0», en type ny og andregenerasjons privatliv som kombinerer det offentlige med det private på helt nye måter enn tidligere. Tett dialog, nærhet og vennskap er ikke lenger en forutsetning for å fremstå åpent. Samtidig blander dagens teknologier både personlig kommunikasjon og massekommunikasjon. Dette tvinger frem mer offentlighet og synlighet i mediebruken, som i seg selv er blitt privat gjennom et økende fokus på selvpresentasjon. Vi ser en ønsket åpenhet og en ønsket nettsynlighet skride frem. Dette til tross for avisenes advarsler. Nettsamfunnet Facebook er blitt omtalt som fanden selv, og personåpenheten på Internett er blitt beskrevet som en risikosport. Svekket personvern, stjålne personidentiteter, storebror ser deg og personinformasjon på avveie, er noen av skrekkscenarioene. Særlig barn og unge oppfordres til ikke å navngi seg på Internett. En av årsakene er at Norge er blitt omtalt som et land med høy bruk og høy risiko i europeisk sammenheng. Eventuelle fordeler knyttet til økt åpenhet og synlighet er i liten grad berørt i denne offentlige debatten.

Det er derfor betimelig å spørre seg hvorfor vi i dag er vitne til en økende personsynlighet på nettet? Oppfatter brukerne synligheten som ønsket eller som et problem? Og hva er egentlig konsekvensen av anonymitet på den ene siden og synlighet på den andre? Jeg vil forsøke å belyse disse problemstillingene ved å beskrive bakgrunnen for økt synlighet. Jeg skal også diskutere sentrale aspekter ved anonymitet og åpenhet, eksemplifisert ved to brukerstudier, hvor den ene ser på ytringsfriheten i bloggsfæren og den andre studerer seksuell trakassering blant unge medlemmer av nettsamfunn.

Egenskaper ved nettkommunikasjon

I Internettets tidlige fase på nittitallet ble nettet hyllet som en arena hvor man kunne leke med og utforske ulike roller og identiteter. Psyko-logen og forskeren Sherry Turkle beskrev hvordan mennesker med lav selvtillit i ansikt-til-ansikt-situasjoner oppnådde mer trygghet og kontroll online. I den banebrytende boken Life on the screen – Identity in the age of Internet (1995) dokumenterte hun flere episoder for å forklare fenomenet. Med referanse til psykoterapi beskrev Turkle hvordan anonym kommunikasjon online fikk mennesker til å miste hemninger uten «å miste ansikt». Det anonyme nettmiljøet ga unike muligheter til å utforske ulike personligheter og sider ved seg selv. Vi kan, slik Turkle beskriver, gjøre som «Stewart», som er logget på omkring førti timer i uken: «He spends his time constructing a life that is more expansive than the one he lives in physical reality» (s. 192). Hun skriver videre: «One player says, ´You are what you pretend to be ... you are what you play.´ » (s. 193).

Nettanonymitet er på den annen side et problem på grunn av trakassering og overtramp. Studier har funnet at anonym kommunikasjon har en tøffere og hardere form, med lavere terskel for fornærmelser og sjikane (Kaare et al. 2007). Derfor begynner enkelte å se seg lei av ansiktsløs nettkommunikasjon. I USA er det for eksempel en aksjon mot utilregnelig anonymt basert nettkommunikasjon. Nettstedet «Own What You Think» (www.ownwhatyouthink.com) ble startet opp av en Princeton-student ved navn Diemand-Yauman i 2008. Aksjonen har til hensikt å samle mennesker om et opprop mot anonym kommunikasjon på nettet. Dieman-Yauman mener det er blitt altfor enkelt å gjemme seg bak falsk identitet på Internett, og at det forurenses av usignerte utspill. «Anonymity = cowardice» (anonymitet = feighet) står det på nettsidens front. Nettstedet ble startet som en reaksjon på all den anonyme trakasseringen og sladderen som fant sted på collegenettstedet juicycampus.com og lignende nettsteder.

I psykologien er det velkjent at anonymitet og distanse er viktige faktorer som kan føre til ansvarsfraskrivelse og depersonalisering eller deindividualisering. Kort sagt handler «deindividualisering» om at den enkelte mister sin personlige identitet og dermed hemninger og ansvarsfølelse i situasjoner hvor man opplever større grad av anonymitet eller distanse (Zimbardo 1969). Mangelen på nærhet har også gjort at enkelte har betraktet nettkommunikasjon generelt som mer «fattig» og mer fjern. Ansikt-til-ansikt-kommunikasjon er derimot blitt karakterisert som den «rikeste» og mest ideelle kommunikasjonsformen fordi den muliggjør dialog på flere sanselige nivåer samtidig (for eksempel verbalitet, stemmekvalitet, mimikk, lukt) (Brandtzæg og Stav 2004).

De siste par årene har ikke bare Facebook og Nettby, men nettsamfunn i sin alminnelighet oppnådd en enorm popularitet i Norge. Over halvparten av Norges nettbefolkning er medlem i nettsamfunn, og majoriteten av nettsamfunnsbrukerne deltar i flere (Brandtzæg og Lüders 2008). Slike nettsamfunn har gjort kommunikasjonen på nettet rikere og mer interaktiv. Der man tidligere bare hadde tilgang til tekstkommunikasjon og kompliserte publiseringsløsninger, brukes nå bilder, video og lyd i store sosiale nettverk.

Den nye formen for nettkommunikasjon har ifølge den amerikanske nettsamfunnsforskeren Danah Boyd (2007) følgende fire sentrale kjennetegn. Egenskaper som gjør at den skiller seg diametralt fra kommunikasjon i den fysiske verden. Samtlige egenskaper er knyttet til det å være åpen og det å miste kontrollen over eget produsert innhold.

1. Vedvarenhet/lagring: Muntlig kommunikasjon i den fysiske offentligheten er som regel flyktig og vil opphøre der og da. Kommunikasjon og innholdsdeling (tekst, bilder, video og lyd) på Internett vil derimot ofte vedvare for all fremtid fordi den lagres på nettet, enten av nettstedet selv eller kanskje av andre. Dette gjelder særlig asynkron kommunikasjon og i mindre grad synkron (for eksempel chat). Man skal for øvrig være klar over at Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana siden 2005 har lastet ned alt innhold fra samtlige .no-domener. Det skal fremover også laste ned fra internasjonale domener med norsk innhold.

2. Søkbarhet: Digitale identiteter er sporbare eller identifiserbare gjennom «søk» eller «googling» på Internett. Dette er per i dag mer eller mindre umulig i den fysiske verden, i hvert fall betydelig mer tungvint.

3. Reproduserbarhet: I den fysiske verden kan man bli feiltolket. Men på nettet kan bilder og tekst reproduseres via kopiering, manipulering, klipping og liming. Det kan dermed til slutt være vanskelig å skille «originalen» fra «kopien». Et viktig poeng er at man i liten grad har kontroll over innhold man publiserer på Internett. Innholdet kan være kopiert og reprodusert i nye sammenhenger før en vet ordet av det.

4. Synlighet: I den fysiske virkeligheten har man i stor grad oversikt over hvem som ser og hører på en. På nettet blir vi med stor sannsynlighet observert av usynlige tilskuere. Vi har i praksis begrenset eller ingen kontroll med hvem og når noen studerer våre uttrykk. Du vil aldri vite med sikkerhet hvem som så dine bilder på Facebook i går, eller hvem som var innom bloggen din.

Disse fire kjennetegnene viser hvor uklare skillelinjene mellom det private og det offentlige er i moderne nettkommunikasjon.

Selvpresentasjon på Internett er i endring

Som nevnt innledningsvis har synligheten og brukernes selvpresentasjon på Internett endret seg radikalt. Denne fremskredende person-åpenheten er særlig tydelig i Norge hvor befolkningen er hyppige bruk-ere av nettsamfunn. Inntil 2005–2006 var det å ha bilde og navn av seg selv i nettsamfunnenes brukerprofiler relativt fremmed. Men med introduksjonen av nettsamfunn som Underskog.no (2005), Facebook.com (2006) og Origo.no (2007) fant det sted en endring. I disse nettsamfunnene er det vanlig å presentere seg selv med eget bilde, riktig navn, adresse og generell kontaktinformasjon. Origo har tatt enda ett skritt ved å oppfordre sine medlemmer til å identifisere og bekrefte sine offisielle samfunnsroller (utenfor nettsamfunnet). Origo begrunner det således: «For å unngå at folk uttaler seg på vegne av partier og organisasjoner på falske premisser har vi innført en mulighet til å få kontrollert og bekreftet offisielle roller i organisasjoner.» 

Den nye trenden er imidlertid at mange har et eget ønske om å være åpne og synlige på Internett. Det å være til stede og synlig på Internett er blitt både viktig og nyttig for mange av oss, på grunn av et økende behov for tilgjengelighet, sosial kontakt, bedre informasjonstilgang og muligheter for egen profilering. Ifølge Danah Boyd omfavner nettungdommen publisiteten istedenfor å kjempe mot den (Dagbladet 2007). Skillelinjene mellom hvem man er på nettet og hvem man er i det fysiske livet, viskes gradvis ut. Man er ikke lenger én person på Internett og en annen i den fysiske virkeligheten. Det er mye enklere å være den samme personen på begge arenaene. En rapport fra «The Pew Internet and American Life Project» (Madden et al. 2007) fant at de fleste amerikanske nettbrukerne heller ikke var bekymret for økende person-åpenhet på nettet. Tenåringer var overraskende nok mer tilbakeholdne enn voksne med åpen tilgang til egne brukerprofiler i sosiale nettverk. Voksne oppga synlighet som både en forventning og en fordel for jobbkarrieren. Det å gi tilgang til ens egen verden på nettet var på mange måter en avansert form for å dele ut sitt visittkort.

En annen pådriver mot økt åpenhet er nye tjenester som muliggjør både lokasjon (MBuddy, tjeneste som blant annet lar deg lokalisere barna eller vennene dine via mobilen), sporing (TrackMyJourney er en web-tjeneste som ved hjelp av GPS-teknologi kan spore reisen din) og mikroblogging (Twitter, mobilbloggtjeneste hvor du kan oppdatere statusen til andre ved hjelp av 140 tegn). Disse tjenestene støtter både økt synlighet, tilgjengelighet, posisjonering og statusoppdateringer. Oppdateringer om hva man gjør eller hvordan man føler seg. Fellesnevneren for flere av disse tjenestene er at de opererer i sosiale nettverk, og at denne informasjonen spres i nettverket.

Utfordringene er imidlertid at mange eksponerer seg og sine venner i slike offentlige nettfora, uten å ta høyde for nødvendig selvsensur. I dag er alle i praksis egne «småredaktører» fordi vi alle er distributører av informasjon. «Broadcast yourself» som det heter på YouTube. En aktiv nettdeltakelse innebærer derfor både en forståelse av synlighetens virkninger og kringkastingens konsekvenser. Det handler om redaktøransvar og å kjenne den nye nettoffentlighetens spilleregler: 1) vedvarenhet, 2) søkbarhet, 3) reproduserbarhet og 4) synlighet.

Disse spillereglene tilsier at det er dumt å publisere avslørende bilder fra helgens fest på Facebook, og enda verre nakenbilder på Deiligst.no. Potensielle arbeidsgivere vil både google deg og sjekke profilen din i Facebook. En publisering av helgens festbilder på Facebook kan også få uheldige konsekvenser for festvenner, spesielt hvis de avslører ting offentligheten kan ha problemer med. De nye spillereglene krever derfor at den enkelte er både digitalt kompetent og «nettsmart»: At vedkommende opparbeider en kritisk vurderingsevne for hva man kan publisere og ikke (digital kompetanse), og i tillegg evner å gi sin digitale identitet positive assosiasjoner (nettsmart). Selvpresentasjon er med andre ord like viktig på nettet som i det fysiske livet.

En sentral utfordring er nettbrukernes manglende kontroll i forhold til egen synlighet. Prinsippene om rett til en privatsfære og mulighet til selv å kunne bestemme når og hva som registreres og publiseres om oss selv, er viktig. Problemet er at ny teknologi utfordrer slike prinsipper, ved at den blander inn elementer fra det vi kjenner fra personkommunikasjon (i en-til-en-dialog) og massekommunikasjon (en-til-mange-kommunikasjon). Et eksempel på dette er tjenesten «News Feed» i Facebook (se figuren nedenfor). Denne tjenesten synliggjør informasjon om din egen aktivitet i nettsamfunnet og kringkaster dette ut i ditt sosiale nettverk. En i utgangspunktet personlig dialog kan dermed bli gjort om til massekommunikasjon uten at den enkelte bruker er klar over det. Det kan være massedistribusjon av bilder, nye kontakter, kommentarer, planer eller arrangementer.

News Feed i Facebook (bildet er hentet fra Flickr.com/Creative Commons)

Designere og utviklere av nettsamfunn har derfor en kjempeutfordring i å finne ut hvordan de skal kunne gi brukerne større kontroll over egen synlighet for å verne om retten til en privatsfære. Det er fortsatt et behov for å ha kontroll over egen personinformasjon samtidig som man ønsker synlighet, men her er også dilemmaet. Fornuftige teknologiske løsninger som er enkle i bruk og forståelige for brukerne, er derfor helt sentralt.

Fordelene ved nettsynlighet og nettsamfunnenes sosiale nettverk er mange. Det handler om tilgang til nye former for sosiale samspill, samarbeid, interessefellesskap og innholdsdeling. Det er en effektiv og gratis form for kommunikasjon og informasjonsutveksling. En kan kontinuerlig oppdateres om hva andre i både ens nære (sterke bånd) og vide omgangskrets (svake bånd) gjør, uten å være i direkte kontakt (pga. løsninger som News Feed). En slags ny allestedsnærværende kommunikasjonsform. Dette gir nye muligheter for spredning og tilgang til relevant informasjon om hva som skjer av både nyheter, kulturelle aktiviteter, politikk og annet. I tillegg kan man følge enkelte personer man har særlig interesse for, det være seg Obama eller Bush, men også andre og mer nære relasjoner (for eksempel på Twitter). 

Åpenhet rundt personidentitet i slike sosiale nettverk kan også bringe folk sammen på en enklere måte og slik gjøre verden mindre. Ifølge teorien om «six degrees of separation» kan vi nå hvilken som helst person på planeten gjennom seks kontaktledd. «Six degrees of separation» understreker at vi alltid kjenner noen som kjenner noen. Et av sosiologen Granovetters hovedpoenger er at de svake båndene («kontakter»/mennesker vi ikke har nære sosiale relasjoner til) har stor verdi, for disse menneskene er del av andre fellesskap og dermed sitter de også på annen kunnskap enn vår umiddelbare sosiale sfære. Det er nettopp disse dimensjonene nettverkstjenester kan utnytte og forenkle: Vi kan bygge og opprettholde store sosiale nettverk og gjennom dem få den informasjonen vi trenger (eller ikke visste at vi trengte) (Brandtzæg og Lüders 2008).

Et brukerperspektiv – trakassering og ytringsfrihet

Jeg skal her vise to eksempler fra min egen forskning som belyser anonym versus åpen atferd på Internett fra to forskjellige perspektiver. Det første handler om ytringsfrihet og det andre om barns trygghet.

1. I november 2006 startet jeg en debatt i bloggen Cyberetikk på VGB om anonymitet på nettet var et gode eller en hemsko i forhold til ytringer i nettkommunikasjon. Debatten genererte 105 kommentarer.

2. I mars 2007 spurte jeg cirka 1300 nettsamfunnsbrukere, som hadde sluttet eller begynt å bruke et nettsamfunn mindre, om hvorfor de var mindre aktive eller hadde sluttet. Seksuell trakassering av yngre jenter i anonyme fora viste seg å være et problem.

Blogging, anonymitet og ytringsfrihet

I 2006 var det nesten mulig å være personanonym overalt på nettet. Mange av bloggene, den gang som nå, er derfor preget av dårlige kommentarer og generell trakassering. Nå skal det legges til at for ethvert enkelttilfelle som går over streken, er det mulig å spore opp avsenderen via IP-adressen dersom man leverer inn en anmeldelse. Problemet er at opplevelsen av å være anonym, selv om man faktisk ikke er det, fører til at flere mister hemninger, noe som kan føre til både sjikane og dårligere innhold generelt.

 En åpenhetskultur i slike nettverk kan altså få konsekvenser for kvaliteten på innholdet. En uformell analyse av innlegg på den seriøse «fag-bloggen» til NRK, «NRK-beta» (www.nrkbeta.no), fant at verdien til det brukerskapte innholdet var større når folk bidro med innhold under fullt navn. Tips fra anonyme brukere var korte og ofte intetsigende som «dum farge» og «teit logo» osv., mens tips fra identifiserbare brukere var mer utfyllende med lengre og gjennomtenkte innlegg. Andre internasjonale studier bekrefter også at personåpenhet skaper bedre forutsetninger for pålitelig innhold og kommunikasjon mellom brukere på Internett.

Under det amerikanske presidentvalget i 2008 gjorde Anders Giæver, kommentator i VG, en lignende erfaring. Han skriver følgende i sin blogg «Amerikanske Tilstander» (11.09.2008):

Jeg kommer nå til å kjøre en strengere linje på innlegg fra uregistrerte folk som bare skal innom og bjeffe og markere revir. Det finnes plenty med forum for folk med sterke meninger men som mangler gutsen som skal til for å sette navnet sitt under.

I min egen blogg «Cyberetikk» var det imidlertid forbausende mange bloggere som hevdet at det var «ytringsfrihet» å få lov til å være anonym. Ikke fordi de skulle snakke om vanskelige tema, men fordi man mente å ha en «rett» til å uttrykke seg uten å sette navnet sitt under. Men, hva slags ytringsfrihet er det, hvis vi skal gjemme ytringene bak falske navn? Vil ikke det føre til en fullstendig meningsløs samfunnsdebatt, slik Giæver også antyder?

En av de mer vanlige innvendingene til dette var følgende (kommentar av Dankmann 22.11.06):

Man kan like det eller mislike det, men faktum er at arbeidsgivere googler arbeidssøkere og kollegaer googler hverandre. Samtidig er folk flest lite bevisst på at tid og kontekst er en faktor, altså at meninger brytes i en kontekst og at de kan endre seg over tid. Det man publiserte for ti år siden kan være diametralt motsatt av det man mener i dag. (...)

For mange mennesker, særlig mennesker med meninger som går litt på tvers av det «normale», ville en plikt til å ytre seg under fullt navn bety at man måtte velge mellom å avstå fra å si sin mening, eller leve med risikoen for at den kan bli brukt mot deg utenfor kontekst, tid eller tilsvarsrett. Arbeidsgiveren spør deg ikke om han forsto det han leste rett – han ansetter bare en annen.

Kommentaren er berettiget. Mens vi endrer standpunkt og holdninger over tid, blir ytringer på nett stående uendret. I tillegg vil enkelte arbeidsgivere ikke like eller være uenig i det man mener på nettet. Enkelte verdifulle og ikke-anonyme ytringer kan selvfølgelig fremprovosere uønskede konsekvenser. Næringslivet er stadig mer opptatt av et godt renommé, og å projisere de riktige verdiene, noe som kan legge bånd på enkelte stemmer. Likevel, anonymitet vil etter min mening i større grad få negative følger enn positive. Vi vil med økt synlighet slippe mesteparten av sjikanen og trakasseringen på Internett. Vi skal heller ikke glemme at slik sjikane også kan få stemmer til å forstumme. I perioden 2005–2006 med Cyberetikk møtte jeg flere bloggere som måtte gi seg på grunn av både sjikane og personhets. Erfaringene var derfor ikke helt ulike de Anders Giæver og Diemand-Yauman refererer til.

Personåpenhet på nettet er imidlertid vanskelig om temaet handler om psykiske problemer, seksualitet og mishandling. De mange anonymbaserte selvhjelpsgruppene på Internett er derfor til stor støtte for dem som enten mangler noen å prate med, eller mennesker som har problemer med å åpne seg ansikt til ansikt. Anonymbaserte fora på nettet har derfor et potensial for å åpne opp for de vanskelige dialogene.

Likevel, det å bli fratatt muligheten til å opptre anonymt i denne typen fora, er ikke det samme som å gi avkall på ytringsfriheten. Alle har mulighet til å ytre seg i dag. Hvis de ikke-anonyme frykter arbeidsgivers reaksjoner, kan en poengtere at nettytringene er personlige, og at de ikke representerer synspunktene til organisasjonen du jobber for. En slik tilnærming begynner å bli akseptert. I tillegg er det å ytre seg på Internett blitt mer og mer vanlig. Av den grunn vil nok også toleransen for hva folk ytrer seg om i nettoffentligheten endres i en mer liberal retning. Samtidig vil vi forhåpentlig få en bedre forståelse for at digitale fotavtrykk er meninger og holdninger som endres over tid. Ifølge den amerikanske Pew-rapporten (Madden 2007) ser også de fleste nettbrukerne fordeler ved å være nettsynlige med tanke på fremtidige karrieremuligheter, og ikke motsatt slik Dankmann hevder. En løsning knyttet til de mer ømtålige og vanskelige temaene vil være å ha egne anonymbaserte fora hvor dette er nødvendig.

Unge jenter og anonymitet i nettsamfunn

Mitt andre eksempel er hentet fra en undersøkelse jeg gjorde i mars 2007. Der fant jeg at 8 prosent (av ca. 1000 ungdommer) var mindre aktive i nettsamfunn på grunn av trakassering, mens nesten 5 prosent var mindre aktive eller hadde sluttet på grunn av lav tillit til nettsamfunnet. I hovedsak dreide det seg om seksuell trakassering av svært unge jenter ned i 12-årsalderen. De rapporterer om eldre menn og gutter som spør om «cam» (web-kamerasesjoner hvor man viser seg naken), sex eller andre seksuelt relaterte kommentarer.

Flesteparten av jentene som rapporterte om grov trakassering var eller hadde vært deltakere i nettsamfunnene Penest.no og Deiligst.no, men også andre anonymbaserte nettsamfunn var godt representert. Normen er i disse nettsamfunnene å operere med «nick» eller kallenavn, samtidig viser man frem bilder og video av kroppen sin og får andre til å stemme på hvor deilig man er på en skala fra 1 til 10. Her er utdrag fra noen av jentenes erfaringer:

Jeg har sluttet å bruke deiligst.no og penest.no fordi når jeg la inn bilder av meg selv så var det eldre folk som jeg følte at jeg ble provosert av, de var pedo hele gjengen ... tenkte jo bare på pupper og fitte (jente, 14 år).

Penest.no – Samme prinsippet som Deiligst.no, men folk legger ut mye mer utfordrende bilder der, noe som forårsaker at gamle, kåte menn tar kontakt med hvem som helst. Ble ofte spurt om nettsex der (jente, 16 år).

Resultatene viste at anonymbaserte nettsamfunn ga grobunn for seksuell trakassering. Deiligst og Penest spiller på at ungdom både søker oppmerksomhet og seksuell identitet. Likevel, funnene tilsier at denne typen trakassering også skjer i andre former for anonymbaserte nettsamfunn. Det å ikke vite hvem man kommuniserte med i andre enden, førte til frustrasjon og lav tillit til nettsamfunn blant flere brukere. Noe som eksemplifiseres av følgende utsagn:

Jeg ble lei! Folk går rundt, utgir seg for "Anonym" og skriver masse stygt som sårer mennesker som har jobbet hardt med hjemmesidene sine (gutt, 13 år).

Og en jente formulerte det slik:

Jeg fant aldri ut om de jeg snakket med var gamle eller unge. Så jeg synes det var en stor risk for at jeg snakket med pedofile mennesker. Og de vil jeg gjerne IKKE ha kontakt med.

Personåpne nettsamfunn ble i betydelig mindre grad rapportert som en arena for trakassering. 

En vanlig selvpresentasjon på nettstedet Penest.no

Mye tyder på at eldre menn og gutter bevisst utnytter de tilslørte mulighetene anonymbaserte nettsamfunn gir til å tilnærme seg unge jenter seksuelt. Samtidig våger unge jenter å fremstå mer utfordrende under dekke av skjult navn. De er mer uhemmet og utfordrende, og publiserer bilder og videoer deretter. De tør også å kommunisere med menn som viser dem oppmerksomhet. Anonymiteten gir slik en falsk trygghet, og forenkler kontakten mellom yngre jenter og eldre menn (ofte pedofile). Anonymitet kan dermed være en særskilt årsak til såkalt «grooming»: At overgripere prøver å bygge opp tillit til barn og unge over Internett, og utnytter dem seksuelt etterpå.

Disse tolkningene utfordrer en del av de mer anerkjente og veletablerte rådene for hvordan barn og unge skal presentere seg selv på nett. Alt i den hensikt å beskytte barna. For eksempel oppfordrer både Redd barna og Trygg bruk til anonymitet på nettet. Post- og teletilsynet likeså, gjennom nettstedet «Nettvett.no», under «Nettvettregler for barn og unge», paragraf 5 står følgende: «Beskytt navnet ditt, lag et kallenavn.» Men ut ifra mine funn kan det å oppgi navn heller gi en opplevelse av falsk trygghet og beskyttelse, som igjen kan utgjøre en risiko, både ved uhemmet atferd og økende eksponering for seksuell trakassering og «grooming».

Frislipp av personlig informasjon?

Det kan diskuteres hvor anonyme barn og unge kan fremstå på nettet når de bruker kallenavn slik nettvettreglene oppfordrer til. For det er sjelden et problem å koble kallenavn og riktig navn sammen. Barn og unge kommuniserer med hverandres navn (ikke kallenavn) på nettet, de legger igjen digitale spor overalt. Gjestebøkene i deres nettprofiler er som regel fulle av personlig informasjon om skole, navn, venner og bilder. Dette er informasjon som ofte er lagt ut av deres venner fordi barn og unge i dag er i dialog på nettet, de er i dialog med hverandre og med innhold rundt personlige opplevelser. Bruk av kallenavn er derfor ikke det samme som å unngå å bli vedvarende og søkbar på nettet. Det er strengt tatt umulig å være anonym i bruk av nettet som en hovedregel. Da er det bedre at barn lærer å fremstå med eget navn på nettet og i deres nettprofiler. En forståelse av at de ikke er anonyme i en offentlig kontekst som Internett, vil gjøre dem bedre i stand til å kontrollere og være bevisst egen synlighet.

«You are what you pretend to be,» skrev Turkle (1995), men anonymiteten kan lure både deg og meg. Som vist innledningsvis har tidligere forskning dokumentert mer uhemmet og uansvarlig atferd under falskt navn. Det er derfor underlig at disse perspektivene ikke er blitt lagt til grunn når man har utformet eksisterende nettvettregler. Man gjør i større grad gjennomtenkte valg når man får lov til å være seg selv. Identitet og åpenhet kan derfor ha både en viktig og en positiv funksjon på nettet, også i et trygghetsperspektiv. Jeg proklamerer ikke frislipp av personlig informasjon, men jeg mener det er avgjørende at folk flest skal stå frem med og kommunisere med eget navn. Men, barn, unge og voksne skal også ha lov til å være anonyme når det er behov for det, for eksempel hvis man spør om ubehagelige og ømtålige tema.

Like fullt, som en hovedregel må barn og unge læres opp til å være seg selv i sin omgang på nettet. Bare slik kan vi lære opp nestegenerasjons nettbrukere til å ta ansvar på nettet og sikre en mer etterrettelig digital kommunikasjon. Internett er nå så tett knyttet til livene våre både i form av fritid og jobb, at det blir kunstig å lage skarpe skiller der nettet skal være en anonym arena og den andre ikke. Det er med andre ord håpløst å insistere på flere separate og skjulte identiteter i en tid da skillet mellom livet vi lever på og utenfor Internett er i ferd med å viskes ut. Like lite som vi oppfordrer til anonymitet i det virkelige liv, bør vi gjøre det på nettet.

Konklusjon

Denne artikkelen har belyst trenden mot økende personåpenhet og synlighet i nye offentlige nettfora, en tendens jeg har kalt «privat 2.0». Skillene mellom Internett og det virkelige liv er i ferd med å opphøre. Likevel er fordelene knyttet til nettsynlighet i liten grad diskutert i norsk offentlig debatt, en debatt som ensidig har fokusert på risiko knyttet til økt nettsynlighet. For mange er imidlertid en tilstedeværelse og synlighet på Internett ønsket. Fordi nettsynlighet fører med seg mange fordeler som økt tilgjengelighet, sosial kontakt, positiv egenreklame og bedret informasjonstilgang, også i jobbsammenheng. Det å være synlig er på mange måter en forutsetning for deltakelse. I synlige omgivelser på nettet skjerpes også selvpresentasjonen, og innhold og kommunikasjon får økt grad av etterrettelighet og kvalitet. Anonyme nettfora kan på sin side undergrave både ytringsfriheten generelt, og tryggheten til unge jenter spesielt. Eksisterende nettvettregler som oppfordrer til anonymitet, lærer feilaktig opp en hel generasjon nettbrukere til at anonymitet er det eneste saliggjørende. Nettreglene bør derfor vurderes på nytt for å unngå utviklingen av en uheldig nettkultur.

Referanser

– Boyd, Danah (2007): Why Youth (Heart) Social Network Sites: The Role of Networked Publics in Teenage Social Life. MacArthur Foundation Series on Digital Learning – Youth, Identity, and Digital Media Volume (red. David Buckingham). Cambridge, MA: MIT Press, ss. 119–142.

– Brandtzæg, P.B. og Lüders, M. (2008): eBorger 2.0. Den alminnelige borger som leverandør av offentlig informasjon? (eCitizen 2.0 – the general citizen as an supplier for eGov information?). SINTEF-rapport: Tilgjengelig på Internett: http://www.regjeringen.no/upload/FAD/Vedlegg/IKT-politikk/e_borger_20.pdf (lest 2008–12–09).

– Brandtzæg, P.B. og Stav, B.H. (2004): Barn og unges skravling på nettet – Sosial støtte i cyberspace? Tidsskrift for ungdomsforskning vol. 4, nr. 1, ss. 27–47.

– Dagbladet (2007): Generasjon C, oppdatert 2007–06–26 (nettavis), http://www.dagbladet.no/magasinet/2007/06/26/504465.html (lest 2008–12–09).

– Fox, S., Anderson, J.C. og Rainie, L. (2005): In a survey, technology experts and scholars evaluate where the network is headed in the next ten years. En rapport fra Pew Internet & American Life Project. Tilgjengelig på Internett: http://www.pewinternet.org/pdfs/PIP_Future_of_Internet.pdf (lest 2008–12–09).

– Kaare, B.H., Brandtzæg, P.B., Endestad, T. og Heim, J. (2007): In the Borderland Between Family orientation and Peer-culture: The Use of Communication Technologies among Norwegian Tweens. New Media & Society vol. 9, nr. 4, ss. 603–624.

– Madden, M., Fox, S., Smith, A. og Vitak, J. (2007): Digital Footprints. Online identity management and search in the age of transparency. En rapport fra Pew Internet & American Life Project. Tilgjengelig på Internett: http://www.pewinternet.org/pdfs/PIP_Digital_Footprints.pdf (lest 2008–12–09).

– ITavisen (2008): Absolutt privatliv finnes ikke! Oppdatert 2008–08–31 (nettavis), http://www.itavisen.no/sak/781215 (lest 2008–12–17).

– Paraplyen (2007): Anonymiteten forsvinner fra nettet, oppdatert 2007–12–5 (nettavis), http://paraplyen.nhh.no/anonymitet (lest 2008–12–09).

– Turkle, S. (1995): Life on the Screen: Identity in the Age of the Internet. New York: Simon & Schuster.

– Zimbardo, P.G. (1969): The human choice: Individuation, reason, and order vs. deindividuation, impulse, and chaos. I W.J. Arnold og D. Levine (red.). Nebraska symposium on motivation (vol. 17, ss. 237–307). Lincoln: University of Nebraska Press.

14. Å vokse opp digitalt – dagens barn og unge

Cathrine Tømte og Morten Søby

Internetts historie handler om hvordan delingskulturen ble startet av en liten gruppe forskere og etter hvert utviklet til dagens sosiale programvare. Det er vi som privatpersoner, programmerere, organisasjoner, bedrifter og regjeringer som kan føre delingskulturen i Internett videre. Sosial web og utvikling av digital kompetanse er viktig for alle og en forutsetning for videre utvikling av en delingskultur. Dagens barn og unge er nøkkelen til fremtidens delingskultur. Digital kompetanse i skolen blir slik helt nødvendig for å utdanne barn og unge til et arbeidsliv preget av innovasjonskultur og verdiskaping.

Den nye generasjonen: New Millennium Learners

Beslutningstakere fra politikere til lærere ser verden fra et annet perspektiv enn den oppvoksende generasjonen. Dagens unge kan ikke huske en verden uten Internett, sms, MSN, iPod, YouTube og Facebook. Like fullt er det beslutningstakerne som avgjør hvordan digitale medier skal brukes i skole og arbeidsliv. De lager lover og regler som begrenser potensialet. Det er en kortsiktig løsning på en langsiktig utfordring. Konsekvensen blir at skolen står i fare for å basere læringsarbeidet på fremstillings-, formidlings- og evalueringsmåter som er i ferd med å bli utdaterte i både form og innhold.

Barn og unge er aktive mediebrukere, de er både konsumenter og produsenter av digitalt innhold på en rekke områder. Mange elever utvikler dessuten digital kompetanse hjemme. Denne produktive og kreative digitale kompetansen kan med fordel tilpasses og brukes faglig i skolens læringssituasjoner.

Allerede i 1997 ble den digitale generasjonen beskrevet av Tapscott i boken Growing Up Digital. The Rise of the Net Generation. I boken argumenterer han for at en ny nettverksgenerasjon fødes i overgangen fra kringkastingsmedier til interaktive medier. Ifølge Tapscott har de analoge mediene som bok og tv vært dominert av kommunikasjon fra en til mange. Han karakteriserer moderne pedagogikk med begrepet broadcast learning: I skolen har læreren formidlet kunnskap, støttet av bokens lineære budskap. De digitale mediene er interaktive og kan åpne opp for samarbeid og mange-til-mange-kommunikasjon. Det innebærer ifølge Tapscott en overgang til interaktiv læring og deling av ressurser.

Barn og unge er den delen av befolkningen som bruker flest digitale medier, inklusive Internett. De utformer og formidler identitet, kompetanse og kultur ved hjelp av – og gjennom IKT. Sherry Turkle beskrev dette allerede i Life on the Screen. Identity in the Age of Internet (1997). Wim Ween (2003) brukte betegnelsen homo zappiens. Howe og Strauss beskrev samme generasjon som Millennials Rising: The Next Great Generation (2000). Ifølge en ny OECD-studie er de New Millenium Learners (Pedró 2008).

Barn og unge er altså fortrolige med digitale medier og Internett, de er kreative og de fleste tar for gitt at de alltid kan være på nett. Ifølge OECD anvender de digital fremfor trykt informasjon, de prioriterer bilder, lyd og bevegelse fremfor tekst og er komfortable med multitasking.

Et annet viktig poeng er at dagens barn og unge langt fra representerer noen homogen masse. Vi finner alt fra de som er online døgnet rundt til de som er innom Internett en gang i uka og de som helt bevisst har valgt bort Internett og IKT. Denne siste gruppen er riktignok relativt liten i Norge, men den finnes. Mangfoldet gjenspeiles også i tidsbruk, i valg av teknologibaserte aktiviteter, og ikke minst i holdninger til teknologi. Dette mangfoldet påvirkes dessuten av både sosioøkonomisk bakgrunn og kjønn.

Både internasjonal og nasjonal forskning bekrefter at det er et stort skille mellom gutter og jenter når det gjelder teknologi. Guttene bruker datamaskiner og Internett mer enn jentene, de fremviser en bredere erfaring med datamaskiner, bruker mer tid online og rapporterer selv om større interesse og positive holdninger til digital teknologi enn det jentene gjør. Jentene er på sin side i overvekt når det gjelder digital kommunikasjon, det være seg bruk av Word, sms på mobiltelefoner, e-post, deltakelse i sosiale nettverk som for eksempel Facebook samt blogging. I tillegg er det også forskjeller jenter imellom, så vel som mellom gutter, og ofte henger det sammen med sosioøkonomiske faktorer, som foreldres inntekt og utdanning.

Forskjellene mellom kjønnene skaper uansett minst to store utfordringer. For det første er det fortsatt slik at det er mennene som dominerer utviklingssiden av digital teknologi. Og vi vet jo at denne teknologien er helt sentral i kunnskapssamfunnet. Konsekvensen av at kunnskap utvikles primært på menns premisser, kan bli at vi ender med en mannsdominert samfunnsmodell. Vil vi dette? For det andre er den lave andelen av kvinner i informatikk- og teknologirelaterte yrker enten statisk eller på vei ned, ikke bare i Norge, men også i de fleste vestlige land, selv der det har vært gjennomført tiltak for å motvirke denne tendensen. Dersom kvinner ikke deltar på lik linje med mennene i utviklingen og designen av nye teknologier, vil dette skape en selvforsterkende effekt, der en mannlig sentrert tilnærming forsterkes.

For øvrig kan det være verdt å merke seg at bak et slikt resonnement finnes en forestilling om at det er jentene som henger etter. Denne forestillingen får imidlertid kun gyldighet dersom man vurderer guttenes erfaringer og holdninger som normen for hvilke mål som skal nås. Kanskje er det på tide med en mer utvidet forståelse av hva som er målet? Hva med å definere et mål som omfatter både jenters og gutters bruk, holdninger og ikke minst prestasjoner innenfor digital teknologi? Web 2.0-teknologien, som snart vil bli nærmere beskrevet, dokumenterer at både gutter og jenter er aktive produsenter og konsumenter av digitalt innhold, selv om preferansene deres altså tilsynelatende varierer.

Sosioøkonomiske faktorer påvirker også barns og unges mediebruk, inklusive digital teknologi. Vi vet at selv i land som Norge, der tilgangen på Internett i hjemmet er nærmest universell, er det likevel grunn til å reflektere over unges bruk av datamaskiner, mobiltelefoner og Internett. Selv om det fortsatt er begrenset med forskning på dette feltet, vet vi at unges bruk av Internett, enten den er fritidsorientert eller læringsorientert, er nært forbundet med foreldrenes utdanningsnivå, erfaring og frekvens i Internett-bruk, noe som igjen henger sammen med deres sosioøkonomiske status. Familiens kulturelle kapital reflekteres slik i foreldrenes nettpraksis, og slik også i barns og unges tilnærminger til teknologier. I hvilken grad barn påvirkes mest av foreldre eller egen vennekrets, vet vi fortsatt lite om, men ofte er det også slik at venner deler samme sosioøkonomiske bakgrunn. Slik er vi vitne til at kulturell kapital overføres til de unges teknologipraksiser og kan i ytterste konsekvens bidra til det som kalles «det andre digitale skillet». Det betyr at de som allerede besitter såkalt god kulturell kapital, forsterker denne gjennom sine digitale praksiser, de som enten ikke har tilgang til datamaskiner eller Internett, eller som mangler rett kulturell kapital, blir hengende etter. Dette skaper utfordringer til policymakere: Hvordan kan man imøtegå en slik selvforsterkende utvikling? Hvilken rolle har skole og utdanning i dette?

Aktive teknologibrukere – på fritiden

Ifølge den nyeste PISA-undersøkelsen bruker 86 prosent av alle 15-åringer i OECD-landene datamaskinen hjemme daglig eller opptil flere ganger i uken. Norge scorer enda høyere. Dette er en forsterket utvikling sammenlignet med tidligere PISA-undersøkelser, noe som gir oss grunn til å tro at utviklingen har akselerert de siste årene og vil forsterkes ytterligere i de kommende. Det er også grunn til å tro at aldersgrensen for når datamaskinen tas i bruk, vil senkes. En undersøkelse fra England viser at 26 prosent av barn helt ned i seksårsalderen har brukt en datamaskin i 50 minutter i gjennomsnitt daglig.

Aktivitetene hjemme, eller utenfor en undervisningskontekst, domineres av spill og ulike former for kommunikasjon. Lav sosioøkonomisk status gjenspeiles i en mer overfladisk bruk av både læringsorienterte og underholdningsrelaterte aktiviteter, mens høy sosioøkonomisk status peker i retning av en bredt forankret digital kompetanse både i forhold til læring og underholdning. Store undersøkelser som PISA, Eurostat og ITU Monitor synliggjør at gutter spiller mer dataspill enn jenter. En nasjonal undersøkelse av gutters og jenters digitale kompetanse påpeker dessuten at guttene er mer teknisk flinke og mer interessert enn jentene, og at bruk av dataspill bidrar til dette (Sørebø 2008). Samtidig viser undersøkelsen at jenter spiller mindre og bruker datamaskinen mer til skolearbeid enn gutter. Bildet er med andre ord ikke entydig.

Delingskulturen står altså sterkt blant barn og unge. Og på fritiden er de aktive produsenter av digitalt innhold. Alt fra nedlasting av musikk, publisering av bilder, fotografier og ikke minst produsering og posting av videosnutter er aktiviteter som engasjerer de unge, og som mange tar del i.

Et eksempel er videosnutter. I 2007 åpnet Stabburet for at hvem som helst kunne poste egenproduserte videosnutter til en dertilhørende nettside, med egne fortolkninger av en gitt Pizza Grandiosa-reklame med tilhørende koreografi. Alle kunne deretter stemme på beste eller morsomste filmsnutt. Kampanjen ble også formidlet som reklame i finansierte tv-kanaler. Dette holdt på i flere måneder, og responsen var massiv: Over tusen videoer lå til slutt ute. Ikke bare barn og unge postet, selv om disse var i overvekt, men også voksne sendte inn egenprodusert materiale. Men tenkte de over hva de sendte inn alle sammen? Hva med ungdommene som i festrus sjanglet seg gjennom nevnte koreografi? Tenkte de over at mor, far, tante i Bergen og læreren også klikket seg inn og så på filmen de hadde laget?

Det finnes trolig mer enn ett svar på hvorfor denne kampanjen fikk så stor respons. En sentral årsak er sannsynligvis graden av useriøsitet og lekenhet som hele kampanjen bygget opp under. Det skulle være rimelig upretensiøst å sende inn filmsnutter, og alt fra slideshows til reelle filmsnutter var tillatt. På mange måter ble folkeligheten i selve pizzakonseptet overført til det å produsere digitalt innhold.

Grandiosa-eksemplet er trukket frem fordi det er et norsk fenomen, og responsen var i all hovedsak nasjonal. Vi vet for øvrig at internasjonale nettsteder som YouTube også blir brukt av norske ungdommer både til å poste egne filmer og til å laste ned andres filmer, og vi vet at guttene er i flertall.

Et annet eksempel er Facebook. Våren 2008 ble en ung norsk kvinne funnet drept i London. Hun var der som student. Medieoppslagene var massive, mye av oppmerksomheten var rettet mot at hun hadde vært aktiv i byens kjendispregete og pengesterke uteliv samt at hovedmistenkte var en arabisk milliardærarving. Noen britiske journalister lyktes med å få tak i fotografier av avdøde i festlig lag på byen. Det ble hevdet at hun selv hadde publisert dem under sin profil på Facebook. Fotografiene kom ikke på trykk i norsk presse av hensyn til de pårørende. Like fullt var mediebildet av ei partyglad jente skapt. Tenkte denne jenta over hvem som kunne få tilgang på fotografiene hun valgte å publisere på Facebook? Hadde hun den minste idé om hvordan andre kunne bruke hennes fotografier utenfor hennes kontroll?

Eksemplet er kanskje både ekstremt og dramatisk, men belyser likevel en ytterste konsekvens av deling av digitalt innhold. Vi vet at barn og unge i Norge er svært aktive deltakere i sosiale nettverk. I 2008 har Facebook blitt mest populær blant ungdommer mellom 16 og 19 år. En norsk studie fra 2008 bekrefter denne utviklingen (Storsul mfl. 2008). Undersøkelsen dokumenterer dessuten at de unge i stor grad har overført sosiale praksiser til nettet, for eksempel når det gjelder sosial inkludering og ekskludering og ikke minst når det gjelder posisjonering i forhold til kjønn og ulike verdisett.

Dagens skole tar i liten grad inn over seg utviklingen med nettbasert deling og delekultur. Dette gjelder ikke bare for Norge. I mange land der utbredelsen av datamaskiner og infrastrukturen med bredbånd tilsynelatende ser ut til å være på plass i skolen, fortsetter undervisningen i sine tradisjonelle former. En mulig forklaring kan være at utdanningsinstitusjonene ble etablert for lenge siden, i et informasjonsfattig samfunn. I 2006 innførte Norge skolereformen Kunnskapsløftet, og noe av det nye var at elevene skulle utvikle digital kompetanse som en av fem basiskunnskaper. Likevel viser undersøkelser at det fortsatt er langt igjen før digitale medier er inkludert i undervisningen.

Har lærerne og lærerutdanningen kommet til kort? ITU Monitor avdekket at de som utøvde lærerprofesjonen ute i skolene primært brukte IKT til å forberede undervisningen og til å kommunisere med elever og foresatte samt til administrative anliggender. Få hadde integrert digitale verktøy i den pedagogiske praksisen. Det er gap mellom læreplanens krav på alle trinn og fag om digital kompetanse og lærernes forutsetninger for å realisere læreplanen i Kunnskapsløftet. Det finnes trolig mange årsaker til denne mangelfulle digitale praksisen, like fullt er det særlig tre som seiler opp som aktuelle.

For det første opplever nok mange lærere at de fortsatt mangler in-cent-iver for å anvende teknologien i klasserommet, og mange har nok behov for å involveres mer i innovative praksiser. For det andre er den dominerende kulturen innenfor læreryrket ikke nødvendigvis særlig lydhør overfor forskningsbaserte undervisningsmetoder og strategier. Lærere mangler dessuten ofte i stor grad visjonene og den personlige erfaringen knyttet til hva det vil si å praktisere teknologibasert pedagogisk praksis.

Når så mange av dagens lærere mangler digital kompetanse, bør man satse på at morgendagens blir bedre. Men ifølge en rapport fra NIFU STEP (Hetland 2008) er norsk lærerutdanning i utakt med de digitale kravene som er nedfelt i skolens nye læreplaner. Lærerstudentene får lite digitale «lekser», og dagens lærerutdanning oppfyller ikke målene om digital kompetanse i Kunnskapsløftet. Mye av skoledebatten det siste året har handlet om at lærerne må gjenreises som ressurspersoner og rollemodeller. Det har gjort det vanskeligere å ikke henge etter på et så viktig felt som IKT.

Det er ingen tvil om at læreren spiller en nøkkelrolle i forhold til bruk av IKT i læringssammenheng. Skolen har slik minst to utfordringer i forhold til å lykkes med å oppnå mål om digital kompetanse slik disse er formulert i Kunnskapsløftet. For det første må skolen og lærerne bli bedre på å integrere digitale verktøy i undervisningen i de ulike fagene, i dialog med fagene selv. For det andre trenger barn og unge utvidet basiskunnskap om bruk av digitale medier og Internett, både i forhold til sikkerhet, etikk og ikke minst når det gjelder kildebevissthet. Får man dette på plass, kan man kanskje til og med tillate både bruk av Facebook og mobiltelefoner i undervisningen?

Web 2.0 og utfordringer for skolen

I de siste fem–seks årene har unge vist seg å være svært aktive innenfor det som med en fellesbetegnelse omtales som Web 2.0. Web 2.0 kan kort oppsummeres som ulike applikasjoner og teknologier som åpner opp for at alle kan produsere innhold, skape virtuelle identiteter som gjør det muligå kunne delta i et mangfold av nettbaserte sosiale rom og aktiviteter.

Det meste av forskningen om hvordan teknologibruk påvirker barn og unges læring, har inntil nylig primært vært konsentrert om deres bruk av allerede eksisterende teknologiske applikasjoner og servicer. Få har rettet oppmerksomheten mot de unge som skapere av nytt digitalt innhold.

Selv om det har vært mye oppmerksomhet rundt Web 2.0 i media og andre steder, særlig i forhold til hvordan man bør anvende denne teknologien innenfor utdanning, vet vi fortsatt svært lite om hva det innebærer å være en innholdsprodusent med et potensielt ubegrenset publikum i svært ung alder. Vi vet kanskje enda mindre om langsiktige effekter av å delta i virtuelle sosiale nettverk, enten via Internett eller via mobiltelefoner, men vi vet at slike aktiviteter ofte foregår uten voksnes innsikt eller inngripen.

Likevel finnes skoler som prøver å integrere mulighetene som ligger i Web 2.0. Et eksempel er Elvebloggen. Skoleåret 2006–2007 deltok 126 elever på studiespesialiseringsprogrammet ved Elvebakken videregående skole på et tverrfaglig prosjekt hvor elevene fikk velge mellom de ulike temaene: verdens miljø, verdensrommet og urfolk. De arbeidet i grupper, og hver gruppe laget en blogg. Utgangspunktet for arbeidet var læreplanene i norsk, matematikk, engelsk, fremmedspråk og formgivingsfag, og elevene laget blogger med ressurser som små filmklipp, egenproduserte så vel som lånt fra YouTube og andre nettsteder elever kjenner fra sin digitale hverdag utenom skolen. Andre har visualisert statistikk i søyleform, produsert i Excel, og har så montert dette inn i bloggen. Resultatet sees her: http://elvevgs.wordpress.com.

Det peker seg likevel ut flere utfordringer. Tre av disse er, som nevnt ovenfor, sikkerhet, plagiering og etikk. Det er også grunn til å tro at Web 2.0 vil påvirke forventningene til læring hos barn og unge.

Sikkerhet er kanskje det som har fått mest medieoppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt. Selv teknologiutviklerne har tatt dette på alvor og skapt løsninger som skal forhindre tilgang til upassende innhold, både til hjemmebruk og i undervisningskontekst. Slike løsninger henvender seg gjerne til voksne som oppfordres til å ta stilling til hva et barn eller en elev/student skal kunne ha tilgang på via Internett. Ingen slike løsninger kan likevel erstatte innblanding fra foreldre eller utdanningssektorens ansvar for barns utvikling. Og en slik innblanding er nødvendig når vi nå vet at enkelte barn helt ned i åtteårsalderen har egen mobiltelefon, og når vi vet at barn og unge fullt ut er i stand til å skape Internett-baserte virtuelle rom uten tilgang for voksne, der de selv bestemmer innhold og regler, og som nevnt ofte deltar under falske identiteter.

Den enkle tilgangen på informasjon via Internett, som lett kan kopieres og limes inn i egne dokumenter og filer, har dessuten skapt bekymringer knyttet til plagiering. Flere saker om mistanker om plagiering har kommet opp innenfor universitetssektoren. Tendensen er også påtakelig i skolen, og det er faktisk utviklet teknologiske systemer lærere kan benytte seg av for å spore opp og avsløre mulige plagieringer hos elevene.

Dette vitner kanskje fremfor alt om hvilken viktig rolle skolen og utdanningssystemet faktisk har innenfor den økende kulturen for delingspraksis. Barn og unge trenger en utvidet medieutdanning, og dette bør skolen ta tak i. Digital kompetanse innebærer slik ikke bare kunnskaper knyttet til tekniske ferdigheter. Vel så viktig er det å fokusere på de verdiene som omfatter opphavsrett, akademisk troverdighet, og ikke minst forskjellen mellom det å finne og laste ned informasjon og det å tilegne seg kunnskap, både personlig og sammen med andre. Det å kunne vurdere digitalt innhold kritisk, både i forhold til troverdighet, hvem som har skapt det og tiltenkt målgruppe, blir slik avgjørende momenter i den digitale kompetansen.

Enkelte forskere har foreslått at skolen med stor fordel kan dra nytte av det analytiske rammeverket til tradisjonell mediekunnskap som verktøy for å utvikle bevissthet og refleksiv praksis knyttet til Internett. Andre forskere fremhever at mediekunnskap også må omfatte at barn og unge blir mer reflektert i forhold til de etiske valgene de foretar som deltakere og produsenter av digitalt innhold, på mobiltelefoner og på Internett, ikke minst i forhold til hvilken påvirkning de kan ha på andre. Eksemplene på mobbing via mobiltelefoner og publisering av digitalt innhold som kan skade andre, er dessverre mange og bør tas på alvor i form av økt bevissthet, som skissert ovenfor.

En utvidet forståelse av mediekunnskap vil også kunne bidra til at barn og unge utvikler bevissthet knyttet til gutters og jenters ulike digitale aktiviteter som særlig praktiseres på fritiden. Et annet moment er hvordan ulikheter knyttet til stereotype forestillinger om kjønn kan være gitte tema i diskusjoner i klassen. Dataspill kan for eksempel være et diskusjonstema med fokus på hvordan disse markedsføres, hvordan utviklere identifiserer målgrupper for spillene sine, og hvordan gutter og jenter, kvinner og menn fremstilles i spillene. Slike tilnærminger kan bidra til en økt bevissthet rundt barns og unges egne sosialiseringsprosesser og som skapere av verdier og identiteter. Og ikke minst til å kjenne igjen de sosiale funksjonene som gitte typer av teknologi bidrar til å videreføre. I tillegg, og dette er kanskje det mest interessante, er det sentralt å ha i mente hvordan mediekunnskap kan bidra til å skape refleksjon rundt egne erfaringer som produsenter av digitalt innhold.

Delingskulturen understreker slik på mange måter betydningen av allerede kjente ferdigheter og kunnskaper. Slik utfordres skolen i det å rette oppmerksomheten mot sosiale ferdigheter og kulturelle kompetanser, slik at disse blir mer og mer tydelige som en del av endringene i medielandskapet. En fersk amerikansk studie understreker at det er nettopp på Internett at de unge tilegner seg nødvendig sosial og teknisk kompetanse for å bli fullverdige borgere av vår digitale tidsalder (Ito 2008).

Digital dannelse hos dagens barn og unge handler altså om en evne til å håndtere forandringer og komplekse utfordringer. En slik tilnærming kan vi bruke for å forstå digital kompetanse. Det handler ikke bare om hva de unge kan, men også i hvilken grad de kan nyttiggjøre seg kunnskapen i andre sammenhenger.

Foreløpig ser vi altså at skole og sosial web er i utakt. I norske skoler finnes to poler i debatten om sosial web og læring. Mens noen skoler ønsker å stenge sosial web ute, prøver andre ut læringspotensialet i for eksempel wiki og Facebook. Skolen må henge med i den digitale utviklingen, men på egne premisser. Vi vet at politikere og byråkrater lett lar seg begeistre og ofte har for store vyer om digitale løsninger. Vi vet også at sosial web alene ikke løser alle pedagogiske utfordringer. Alle som arbeider i skolen må beherske den digitale utviklingen for å forstå ungdom, men det behøver ikke å bety at hele nettsamfunnenes struktur og praksiser skal inn i skolen.

Norge kan bli det ledende landet i verden innen digital kompetanse. Dette krever en langsiktig og helhetlig plan frem mot 2020, med en digital agenda som kan bidra til å plassere oss fremst i rekken av sammenlignbare land om å ha en utdanning som gir digital kompetanse, kvalitet i læringsutbytte og gode læringsstrategier. En digitalt orientert skole er inspirerende fordi den treffer elevene i deres mediehverdag. Derfor trenger vi et digitalt kunnskapsløft for å skape fremtidens skole.

Utvikling av den digitale kompetansen gir barn og unge et mer variert tilfang av læringsformer, flere innholdsressurser og mer motiverende læringsmiljø – og dermed et potensial for bedre og mer læring. I morgendagens skole vil elever bruke digitale medier fortrolig og innovativt for å utvikle de ferdigheter, kunnskaper og kompetanse de trenger for å oppnå personlige mål og for å være interaktive deltakere i informasjonssamfunnet. En digital kultur for læring innebærer involvering, evne til kritisk tenkning, samarbeid og kreativ problemløsning: en delings-kultur. Et oppdatert dannelsesbegrep omfatter slik refleksjon om kunnskap og identitet. Det forutsetter grunnleggende analoge og digitale ferdigheter. Dannelse er et spørsmål om å overskride seg selv. Dannelse er en kontinuerlig undersøkelse av sin kunnskapshorisont for underliggende veivisere og perspektiver.

Referanser

– Arnseth, H.C., Hatlevik, K., Kløvstad, V., Kristiansen, T., Ottestad, G. (2007): ITU Monitor 2007. Skolens digitale tilstand. Oslo: Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning, ITU.

– Hetland, P., Solum, N.H. (2008): Digital kompetanse i norsk lærerutdanning.

– Oslo: NIFU/STEP.

– Howe, N., & Strauss, W. (2000): Millennials Rising: The Next Great Generation. New York: Vintage Original.

– Ito, M., Horst, H., Bittani, M., boyd, d., Herr-Stephenson, B., Lange, P.G., Pascoe, C., Kirriemuir, J.M., A. (2004): Literature Review in Games and Learning. Bristol: Futurelab.

– OECD. (2007): PISA 2006: Science Competencies for Tomorrow´s Word. Paris: OECD.

– OECD, & PISA. (2005): Are students ready for a technology-rich world? : what PISA studies tell us. Paris: OECD.

– Pedró, F. (2006): The new Millenium Learners: Challenging our Views on ICT and Learning Paris.

– Pedró, F. (2007): The New Millennium Learners. Challenging our Views on Technology and Learning. Nordic Journal of Digital Competence, 2(4).

– Storsul, T., Arnseth, H.C., Bucher, T., Enli, G., Hontvedt, M., Kløvstad, V. & Maasø, A. (2008): Nye nettfenomener. Staten og delekulturen. Oslo.

– Sørebø, Ø.A.S. (2008): Inntakskompetanse i bruk av IKT i den videregående skolen. Hønefoss: Høgskolen i Buskerud.

– Tapscott, D. (1998): Growing up digital : the rise of the net generation. New York: McGraw-Hill.

– Turkle, S. (1995): Life on the Screen: Identity in the Age of the Internet. Simon & Schuster, New York.

– Veen, W. (2003): A new force for change: Homo Zappiens´. The Learning Citizen, 7, 5–7.

15. Forfattere

Følgende forfattere er invitert til å bidra med artikler til denne boken. Meningene og tankene i artiklene er forfatternes egne og ikke nødvendigvis sammenfallende med arbeidsgivernes.

Heidi Arnesen Austlid er direktør for Friprogsenteret. Friprogsenteret er en pådriver for verdiskaping i offentlig sektor og næringsliv. Som uavhengig kompetansesenter er Friprogsenterets oppgave å skape trygghet for valg, bruk og deling av fri programvare. Dette gjøres ved å spre kunnskap, bygge nettverk og tilby arenaer for deling.

Friprogsenteret er et AS mellom offentlige og private aktører, og finansieres av Fornyings- og administrasjonsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Austlid har tidligere vært prosjektleder i IKT-Norge og seniorrådgiver i Kunnskapsdepartementet.

Ola Berge er leder for Nasjonalt sekretariat for standardisering av læringsteknologi. Berge har bakgrunn som forsker i Telenor Research and Innovation og ved Universitetet i Oslo. Berges forskningsfelt er læringsteknologi og bruk av digitale læringsressurser. Tittelen på Berges doktoravhandling fra 2006 er «Reuse of Digital Learning Resources in Collaborative Learning Environments».

Petter Bae Brandtzæg er stipendiat ved SINTEF IKT og Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Brandtzæg har forsket på menneskers bruk av ny teknologi i en årrekke, med fokus på barns og unges brukererfaringer og kommunikasjon i nye medier og da særlig i nettsamfunn som Nettby, Biip og Facebook. Han har stått for et 30-talls publikasjoner og er aktuell som en av forfatterne bak eBorger 2.0-rapporten, skrevet på oppdrag fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet.

Stian Danenbarger er teknisk konseptutvikler og informasjonsarkitekt i det norske konsulentselskapet Bouvet ASA. Hans formelle bakgrunn er en cand.scient.-grad fra Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo, med spesialisering innen matematisk modellering. Stian initierte utviklingen av emnekartdrevne nettsteder og publiseringsløsninger i Norge i 2001, og har siden fokusert mye på anvendelser av semantisk teknologi og web-orientert arkitektur i offentlig sektor.

Gisle Hannemyr arbeider ved Institutt for informatikk, Universitetet i Oslo, der han særlig har fokus på digitale medier og nettsamfunn. Han har dessuten erfaring fra næringslivet, og har blant annet vært utviklingsdirektør i Tiki Data, Oslonett og Schibsted Nett. Han bidro til Makt- og demokratiutredningen (1998–2003) og var sekretær for Personvernkommisjonen (2007–2008). Hans siste bøker er Hva er Internett (Universitetsforlaget 2005) og Sammensatte tekster (sammen med Gunnar Liestøl og Anders Fagerjord, Cappelen Damm 2009).

Vibeke Kløvstad, cand.polit., var med på å starte Forsknings- og kompetansenettverk for IT i utdanning (ITU) ved Universitetet i Oslo i 1997 og arbeider per i dag som nestleder ved ITU. Hun leder det nasjonale prosjektet ITU Monitor som annethvert år kartlegger norske elevers, læreres og skolelederes digitale kompetanse. Kløvstad var med i prosjektet «Nye nettfenomener» som var et samarbeid mellom IMK og ITU på oppdrag fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet, og hun er med i redaksjonen for denne boken.

Håkon Wium Lie er teknisk direktør i Opera Software som lager nettlesere for alle slags dingser. Han har tidligere arbedet for W3C og CERN, der han utviklet Cascading Style Sheets (CSS) som i dag en en basis-standard på vebben. Håkon har en mastergrad fra MIT Media Lab og en doktorgrad fra UiO.

Simen Svale Skogsrud lever av å fortelle historier ved hjelp av maskiner. Han har jobbet med et bredt spekter av medier de siste femten årene. For tiden driver han den sosiale kulturkalenderen Underskog.no og samarbeidsverktøyet Origo.no i selskapet Bengler. Hans første roman, Pragma, kom i 2004.

Eirik Solheim har medieutdannelse fra Universitetet i Stavanger og arbeider nå som prosjektleder i NRKs utviklingsavdeling. Han har flere års erfaring både fra tradisjonell fjernsynsproduksjon og fra arbeid med nye medier. Solheim har også arbeidet i fem år som konsulent i Accenture og er en profilert og prisvinnende blogger med nettsiden eirikso.com. Han er prosjektleder for og skribent på NRKbeta.no og er en erfaren foredragsholder. Han holder presentasjoner om nye medier, kommunikasjon og digital utvikling både nasjonalt og internasjonalt.

Hendrik Storstein Spilker er førsteamanuensis i mediesosiologi ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. Han har forsket på utviklingen av Internett og andre nettverksmedier i en årrekke, de senere årene med spesielt fokus på kontroversene rundt digital musikkdistribusjon. I 2007 utga han boken Kommunikasjonssamfunnet: Moral, praksis og digital teknologi (med Nora Levold).

Elisabeth Staksrud er stipendiat ved Institutt for Medier og Kommunikasjon ved Universitetet i Oslo hvor hun forsker på barn, risiko, regulering, rettigheter og nye medier. Hun har som prosjektleder ved Medietilsynet initiert og ledet flere internasjonale forsknings- og opplysningsprosjekter om trygg bruk av nye medier støttet av EU kommisjonen. Hun er oppnevnt til EUs ekspert på trygg bruk av Internett og offentlig opinion og medlem av Fornyings- og administrasjonsdepartementets E-forum.

Tanja Storsul, dr.polit., er førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon (IMK), Universitetet i Oslo. Hun forsker på IKT og digitale medier med et særlig fokus på politiske og strukturelle vilkår. Hun har nylig redigert boken Ambivalence towards convergence. Digitalization and media change sammen med Dagny Stuedahl (Nordicom 2007). Storsul ledet prosjektet «Nye nettfenomener» som var et samarbeid mellom IMK og ITU på oppdrag fra Fornyings- og administrasjonsdepartementet.

Alexander Staubo er en autodidakt systemarkitekt og formgiver. Han har jobbet med alt fra spill for barn til avansert søketeknologi for amerikanske datingtjenester. For tiden jobber han i Bengler der han utvikler nettstedene Underskog.no og Origo.no. På fritiden skriver og leser han science fiction og baker legendariske kanelboller.

Morten Søby er leder av ITU ved Universitetet i Oslo. Han er redaktør for tidsskriftet Nordic Journal of Digital Literacy. Han arbeider blant annet med OECD-prosjektet «New Millennium Learners». Hans siste artikkel er: «Digital competence – from educational policy to pedagogy. The Norwegian context» i C. Lankshear og M. Knobel (red.) (2008): Digital literacies of E-learners. New York: Peter Lang.

Cathrine Tømte er forsker ved ITU, Universitetet i Oslo. Fokus i arbeidet ligger på barns og unges digitale erfaringer i og utenfor skolen. Hun har også arbeidet som ekspert i prosjektet «New Millennium Learners» i OECD med særlig vekt på kjønn, IKT og utdanning, samt som prosjektleder for ITUs bidrag i OECD-rapporten PISA and ICT 2006. Hun har en doktorgrad fra NTNU og bred tverrfaglig erfaring innen feltene IKT, kommunikasjon, kjønnsforskning og organisasjon.

Even Westvang presser grenser for digitale medier i sin rolle som designer og utvikler, noe han har levd av siden 1995. For tiden jobber han i selskapet Bengler der han drømmer opp nye eventyr for de sosiale nettstedene Origo.no og Underskog.no